print logo

1050–1350: høymiddelalder

Rundt 1050 var Norge etablert som et kristent kongerike. Kongene var pådrivere for å innføre kristendommen som offisiell religion i Norge. Hundrevis av kirker ble reist, de fleste av konger og stormenn.

Vikingferdene tok samtidig slutt. Norske stormenn kunne ikke lenger skaffe seg rikdommer ved å dra ut og plyndre. De måtte vende seg mot landets egne ressurser. I tillegg fortsatte befolkningen å vokse. Flere bønder ble leilendinger, som måtte betale avgift til jordeieren for jorda de dyrket. 

Midt på 1100-tallet brøt det ut en form for borgerkriger der ulike stormannsfraksjoner kjempet mot hverandre. Samtidig fikk den norske kirken sin egen erkebiskop, og kirken ble mer frigjort fra verdslig kontroll. Borgerkrigene styrket kongemakten og knyttet aristokratiet tettere til kongen. Kirkens og kongedømmets institusjoner ble kraftig utbygd på 1200-tallet. 

Ved utgangen av høymiddelalderen var Norge et kongerike tettere integrert i den europeiske kulturkretsen enn det hadde vært i 1050. Men rundt om i de norske bygdene var det mye som ikke forandret seg. De aller fleste menneskene i Norge var bønder som dyrket det de trengte selv. Deres viktigste sosiale fellesskap var bygda, og der var de vant til å ordne opp seg imellom.

Mer om perioden 1050–1350: høymiddelalder

Forfattere i denne perioden