print logo

1050–1350: høymiddelalder

Fra 1050 ble Norge samlet gjennom en kombinasjon av kristning og statsbygging. Kongene var pådrivere for å innføre kristendommen som offisiell religion i Norge. Hundrevis av kirker ble reist, de fleste av konger og stormenn.

Vikingferdene tok slutt rundt 1050. Norske stormenn kunne ikke lenger skaffe seg rikdommer ved å dra ut og plyndre. De vendte seg mot landets egne ressurser. Befolkningen vokste og flere bønder ble leilendinger, som måtte betale avgift til jordeieren for jorda de dyrket. 

Midt på 1100-tallet brøt det ut en form for borgerkrig der ulike stormannsfraksjoner kjempet mot hverandre. Samtidig fikk den norske kirken sin egen erkebiskop, og kirken frigjorde seg fra verdslig kontroll. Borgerkrigene styrket kongemakten og knyttet aristokratiet tettere til kongen. Både kirkens og kongedømmets institusjoner ble kraftig utbygd på 1200-tallet. 

Ved utgangen av høymiddelalderen var Norge et kongerike tettere integrert i den europeiske kulturkretsen enn det hadde vært i 1050. Men rundt om i de norske bygdene var det mye som ikke forandret seg. De aller fleste menneskene i Norge var bønder som dyrket det de trengte selv. Deres viktigste sosiale fellesskap var garden og bygda.

Mer om perioden 1050–1350: høymiddelalder

Forfattere i denne perioden