Bygda var ikke noe likestilt fellesskap. I enhver bygd fantes det kakser som hadde større gårder enn andre, flere mennesker i husholdet sitt, og leilendinger som var avhengige av dem. De hadde også større nettverk av venner og slektninger enn andre. Dette gav dem stor makt i bygda.
Likevel var bygda et fellesskap der de fleste deltok og bidrog på sitt vis. Det lokale bygdelivet hadde mange arenaer. Sambygdingene møttes på tinget, på kirkebakken, i gildet, til høytider og til fest.
Slektninger og venner
Menneskene ble født inn i en ætt eller slekt. Slekt ble regnet gjennom både manns- og kvinneledd. En kvinne mistet ikke tilknytningen til den biologiske familien når hun giftet seg.
Det innebar at slekter ikke var fast avgrenset. Hvert menneske hadde sin egen unike slektsgruppe. Nære slektninger hadde sterke forpliktelser til å støtte hverandre når det trengtes. Men de kunne si nei. Forpliktelsene var ikke absolutte. Mange ville knytte seg til en mektig slektning, få til en fattig.
Det var viktig å ha mange og mektige venner som kunne hjelpe dersom det trengtes. Venner utvekslet gaver og inviterte hverandre i gjestebud. En høvdings vennskap var ettertraktet fordi han kunne tilby vern.
Lokal konfliktløsning
Folk var vant til å ordne opp lokalt. Oppstod det konflikt mellom sambygdinger, var det vanligste at de utnevnte voldgiftsmenn eller meklet seg fram til en løsning. Naboer skulle leve videre sammen – derfor var det viktig å finne fram til gode kompromisser.
Som regel var det bare hvis folk ikke kunne bli enige at de gikk til rettsapparatet og øvrigheten. Bøndene fra bygda kom sammen og avtalte hvilke veier og broer som skulle bygges, og hvordan kirkebygg og prestegård skulle vedlikeholdes, og diskuterte andre lokale saker.
Gilder
Gildet var en viktig lokal institusjon i lokalsamfunnet. Sporene etter gilder er svake i Norge, men trolig var det gilder i hver eneste bygd i Norge og flere i byene. Gildene gav vern og forsikring til medlemmene, og forpliktet dem til å stille opp for hverandre.
Gildene var lukkede fellesskap som krevde edsavleggelse av nye medlemmer. De hadde sine egne vernehelgener og arrangerte fester og prosesjoner for å dyrke dem. Gilder var åpne for både menn og kvinner.