En avtale mellom konge og kirke
Ordet «sættargjerd» betyr forlik eller avtale, og Sættargjerden i Tønsberg ble inngått i august 1277 mellom to store skikkelser i norsk historie. På den ene siden, erkebiskop Jon Raude, lederen for kirken i Norge, og med kallenavnet «den ubøyelige». På den andre siden, Magnus Lagabøte, Norges konge og mannen som samlet hele landet under én lov.
Det var da også Magnus’ arbeid med lovene som var bakgrunnen for konflikten mellom de to.
Bråk om lover og domsmyndighet
Som forberedelse til at Landsloven skulle bli vedtatt, jobbet Magnus Lagabøte med å systematisere lovene som gjaldt i de ulike delene av Norge. Disse lovene inneholdt såkalte kristenretter.
Kristenrettene var lover og regler som gjaldt for kirken, geistlige (prester, munker og andre som var del av kirkeorganisasjonen) og det som ble ansett for å ha spesielt å gjøre med kristendommen, med ekteskap som et viktig eksempel. Det var hvem som skulle ha makten til å dømme i saker som falt innunder kristenrettene kongen og erkebiskopen kranglet om.
Kirken ville dømme i kristenrett-sakene
Striden sto særlig om hvilke saker kirken hadde jurisdiksjon over. Det vil si hvilke saker den hadde rett til å dømme i, og hvilke forbrytere den skulle ta imot bøter fra. I dag er det rart å tenke seg at kirken kunne dømme i rettssaker på samme måte som staten, men i middelalderen var dette vanlig.
Erkebiskop Jon mente at kirken, og ikke kongemakten, skulle ha jurisdiksjon i alle kristenrettssaker og satte seg på bakbena da kong Magnus ville endre disse reglene i lovsamlingene han utarbeidet. I 1273 begynte forhandlingene mellom kongen og erkebiskopen, og fire år senere stod en endelig avtale klar.
Seier for kirken?
Sættargjerden var et kompromiss mellom kongen og erkebiskopen, og lenge mente historikere at kirken kom klart best ut av forhandlingene. Den største seieren var nok at kirken fikk full jurisdiksjon over kristenrettssakene, slik Jon Raude hadde ønsket.
Det betydde at geistlige bare kunne saksøkes i kirkens egne domstoler. Videre skulle saker som man mente hadde å gjøre med det åndelige, som for eksempel ekteskap, dåp og testamenter, også ligge under kirken. På toppen av det hele fikk kirken også skattelettelser og nye økonomiske privilegier.
Kirken ga avkall på medvirkningsrett i kongevalg
Selv om kirken utvilsomt fikk mye ut Sættargjerden, betyr ikke det at kongen nødvendigvis tapte. Kirken ga nemlig slipp på en viktig ting: Den gav avkall på rettighetene som ble gitt kirken i forbindelse med kroningen av kong Magnus Erlingsson, hundre år før. Disse rettighetene hadde i hvert fall i teorien gitt kirken stor innflytelse over hvem som skulle være konge, og at erkebiskop Jon frivillig gav avkall på dette må ha vært en stor seier for kongemakten.
Ny konflikt etter Magnus Lagabøtes død
Avtalen i Tønsberg satte en midlertidig stopp for konflikten over kristenrettene, men freden varte ikke lenge. Da kong Magnus døde i 1280 tok en gruppe stormenn over styret av landet på veiene av Magnus’ mindreårige sønn, Erik, og med dette blusset konflikten med erkebiskopen opp igjen.
Historikere har pekt på ulike grunner til dette. Både motstand mot kirkens utvidete jurisdiksjon, de nye reglene for ekteskap kirken var interessert i å innføre, samt tap av inntekter for kongemakten kan ha vært viktige faktorer.
Det er likevel vesentlig å huske at selv om representantene for kongemakten kan ha vært uenige i innholdet i Sættargjerden, ble den aldri formelt avskaffet. På tross av at kirken hadde blitt gitt mye makt ble avtalen altså ansett som verdifull også av kongene.