Det høviske hierarkiet

Hva kan Kongespeilet fortelle om situasjonen den ble til i, og mer spesifikt om hvordan kong Håkon ville legitimere sitt kongedømme?

Et vannskille i norsk historie

For norske historikere har 1240 vært et vannskille i norsk historie. Etter over hundre år med interne stridigheter gikk Norge inn i sin såkalte «storhetstid», med innlemming av Island, Grønland og Nordkalotten, med landslov og en stabil kongerekke. Fra vårt historiske ståsted kan vi se dette skillet. Men kunne samtidens mennesker det?

For kong Håkon Håkonsson var situasjonen denne: Hans svigerfar og nestkommanderende i riket hadde gjort opprør, som så vidt var blitt slått ned. Han trengte å styrke kongedømmet, både institusjonelt og ideologisk. Den siste delen av hans regjeringstid bestod i nettopp en slik legitimering. I 1247 blir han kronet, i 1260 reviderte han lovene og laget en tronfølgelov som sikret et arvelig kongedømme. Framfor alt er han sannsynligvis den som tok initiativet til å få skrevet et av norgeshistoriens mest originale bokverk: Kongespeilet.

Kongespeilet er en samtale mellom en far og en sønn om hva som kreves av en god kjøpmann, hirdmann og konge. Boken tilhører den europeiske genren fyrstespeil – navnet har genren fordi den skulle angi et ideal kongen skulle kunne speile seg i.

Fotografi av en side i Kongespeilet
Kongespeilet er et betydelig litteraturverk fra norsk middelalder. I dag mener forskerne at det ble skrevet omkring midten av 1200-tallet. Forfatteren er ukjent. Foto: Offentlig eiendom. 

Opplæring i høviskhet

Et helt sentralt begrep i Kongespeilet er høviskhet, «hæverska». Side opp og side ned legger Faren ut om hva som ligger i det å være høvisk – å snakke pent, kle seg riktig og, tiltale damer korrekt. Høviskhet var nemlig ikke noe man kunne lære av seg selv. For det første var det en egenskap det var vanskelig å tilegne seg, for – som Faren understreket – det er lettere å tilegne seg laster enn dyder. For det andre var høviskhet var en ny og fremmed dyd, der man trengte veiledning – derav Sønnens begeistring over å bli belært av Faren.

Hvorfor var det for eksempel nødvendig å ta av seg kappen når man oppsøkte kongen eller tiltale ham i flertallsform («De»)? Gud, som sto høyere enn kongen, skulle jo ikke omtales i flertall, det var ren blasfemi. Og det så da idiotisk ut å ta av seg kappen? Slik spør Sønnen, som ikke vet bedre.

Og Faren forklarer. Slike skikker er gode og nødvendige, dels av rent praktiske årsaker – historien har for eksempel vist at menn har båret våpen under kappen; dels av moralske grunner: Gjennom å opptre uten kappe og bruke flertallsform viser man at man aksepterer sin underordnede stilling. Samfunnet var hierarkisk, og dette skulle vises også i ritualer.

Men Farens hovedforklaring  var at dette gode og høviske skikker fordi de var høviske. De trengte ingen videre forklaring – skikkene talte for seg selv.

Ikke-høviske mennesker

Motstykket til den høviske ridder var kotkarlen og heimfødingen – menn som ikke hadde vært hjemmefra, som ikke kjente til kongens hoff. Bøndene tilhørte denne gruppen, de som «faller fra som bufe og ikke blir omtalt siden verken for det gode eller for det onde,» slik Faren så foraktfullt uttrykte det. Bøndene kunne nok finne på mye ugagn, men bare hvis de ble oppmuntret til det. De var dumme og uvitende, men de var ikke onde.

Skurken i dette systemet er stormennene – de som ikke er ved hoffet, ikke fordi de er fattige, men fordi de ikke vil være der. Sønnen kommer til stadighet tilbake til dem og lurer på hvorfor i all verden de skulle være ved hoffet? De har jo nok av gods og status hjemme, de trenger ingen andre. «Den tjenesten yter jeg deg best som jeg gir frivillig», hadde Erling Skjalgsson sagt til Olav Haraldsson.

Første gang Sønnen tar opp spørsmålet er Faren overbærende, men andre gangen blir han sint. Alle må da skjønne at kongens hoff er rikets sentrum. Og kongen har makt til å løfte fram de han vil, og degradere de han ønsker.

Men selvfølgelig ville ikke kongen vunnet mange tilhengere hvis dette var det eneste lokkemiddelet. Derfor slår Faren også inn på en annen strategi: Den som søker kongens tjeneste får også en rekke fordeler: støtte, hjelp, vern, og ære. Dessuten er alle kongens tjenere uansett, så hvorfor ikke like godt oppsøke konge frivillig og få del i disse fordelene?

Den høviske kulturen kunne brukes for å slå en påle inn i stormannssjiktet. Skillet gikk ikke mellom stormann og bonde, mektig og fattig, men mellom høviske og ikke-høviske mennesker. En stormann var ingen hoffmann.

Den rettferdige kongen

Men hva med kongen da? Den høviske kongen var knapt nok hevet over sine drabanter. Kong Arthur satt ved et rundt bord uten hierarkiske markører, og hans riddere var langt taprere enn ham selv. I Tristan og Isolde, som kong Håkon lot oversette i 1226, var kongen til og med en forvirret hanrei.

Slikt var uakseptabelt for en konge som skulle styre et rike. Her kom den kristne kongeideologien til nytte. Kongen var som Gud i sitt rike, sa Faren – med en viktig kvalifikasjon: Han måtte styre rettferdig. Gjorde han ikke det var han ikke lenger en konge, men en tyrann som kunne styrtes. Slik hirdmannen skulle læres høviskhet, måtte kongen lære hva rette dommer bestod i. Siste del av Kongespeilet er derfor viet eksempler på rettferdige og urettferdige dommer, for «den som er full-lært i de historiske eksemplene, han møter få ting som han ikke kan finne maken til», som Faren sa det.

Fotografi av et segl
Forsiden av Håkon 4. Håkonssons segl. 

Nødvendigheten av kunnskap

Kunnskap var en hierarkisk egenskap. Første del av Kongespeilet handlet om kjøpmannens behov for praktisk kunnskap om hvordan man skulle klare seg i fremmede farvann. Andre del om hirden dreide seg om estetisk kunnskap: hvordan oppføre seg høvisk. Siste del om kongen handlet om kunnskapens grunnvoll: visdom.

Og siden kongens viktigste funksjon var å være rettferdig, var fokuset på hans virksomhet som dommer. Å felle en dom krevde ikke bare kunnskap om hva som hadde skjedd, men også om hva som var intensjonen bak en handling. Det viktigste var ikke hva som hadde skjedd, men om synderen viste oppriktig anger. Om kongen dømte feil i dette var han ikke lenger konge.

Dette høres kanskje nokså uskyldig ut, men egentlig var det et fundamentalt angrep på folks måte å forstå rettferdighet og konflikter på. Folk var vant til at konflikter var en integrert del av virkeligheten: De utkjempet sine feider, som handlet om ære og hevn, og det var nettopp retten til å ta hevn som definerte et fritt menneske.

Nå var hevn definert som synd, og det eneste drap som var legitimt var på kongens befaling.Dette var intet annet enn et forsøk på å innføre en ny samfunnsorden. Det var rettet mot alle de som ikke aksepterte og underkastet seg kongen, og i særdeleshet mot lokale stormenn. Ikke var de høviske, og ikke hadde de rett til å bedrive feider og ta hevn.  Det tok utvilsomt lang tid før Kongespeilets idealer begynte å gli inn i befolkningen. Men om samfunnet ikke forandret seg radikalt etter 1240 var spirene lagt for en samfunnsmodell som var fjernt fra det norrøne vennskapsidealet som folk var vant med.

Emneord: Politikk og makt, Kultur og religion
Publisert 29. aug. 2018 14:23 - Sist endret 29. nov. 2023 12:26