Det finnes ingen tekster fra middelalderens Norge som barn har skrevet selv. Alle kildene vi har er skrevet av voksne, slik som litteratur, lover, brev, testamenter og kontrakter. Likefullt viser kildene oss glimt av barns liv. I sum gir de innsikt i sentrale sider av middelalderens barndom.
Barndom som noe særskilt
Kildene viser tydelig at mennesker i middelalderen oppfattet barn som noe annet enn voksne, og at de dessuten betraktet barndommen som et eget livsstadium. Teorier om alder og livets faser finner vi i middelaldertekster, også norske, hvor barndommen ofte deles inn i tre hovedstadier, omtalt som infantia, pueritia og adolescentia, altså spedbarnsstadiet, barndommen og ungdomstiden.
Viktige kilder til barndommens egenart er juridiske tekster. I de norske middelalderlovene ble man regnet som barn til fylte 15 år. Først ved 15-årsalderen kunne man for eksempel avgi løfter og sverge eder – noe som var avgjørende i rettssystemet, og etter hvert også en forutsetning for både ekteskapsinngåelse og klostervigsel.
Frostatingsloven og Gulatingsloven omtaler barns evner, retter og plikter. De påla foreldre å forsørge sine barn, og de fastsatte at foreldrene skulle beskytte barna mot all livsfare med unntak av sykdom. Lovene regulerte også i hvilken grad en far kunne bruke fysisk avstraffelse mot sine barn.
I den islandske lovsamlingen Grágás finner vi en bestemmelse som sier at barn ikke skulle straffes for å bryte religiøse fasteregler, men at deres foresatte kunne holdes ansvarlige. Det fantes altså en forventning om at barn skulle overholde slike regler, men det var de voksnes plikt å lære dem reglene og sørge for at de etterlevde bestemmelsene.
Kjærlighet mellom foreldre og barn
Den franske historikeren Ariès hevdet på 1960-tallet at foreldrekjærlighet er et moderne fenomen. På grunn av den høye barnedødeligheten kunne ikke middelaldermenneskene bli like glade i barna sine som moderne foreldre er, mente Ariès. I nordiske kilder er det imidlertid spor av sterk kjærlighet mellom foreldre og barn.
Et eksempel er
[...] en bonde som hette Tor [...]. Han hadde en sønn som var høyt elsket, fordi han var den eneste, men gutten hadde slike bøyde knær at leggbeina bøyde seg opp under kroppen. Guttens lidelse forårsaket mye uro hos faren, så han tok ham med til den hellige martyrens kirke til Olavs-vigilien.
I de nordiske miraklene finner vi en stor gruppe engasjerte fedre. Andelen nordiske fedre som stiller opp for sine barn, er faktisk noe høyere enn det vi ser i mirakler fra resten av Europa.
Mirakelfortellinger er spesielt rike kilder hvor vi kan vi se spor av nordiske barns familieliv og relasjoner, deres hverdagsliv, oppdragelse, opplæring og skolegang.
Miraklene forteller om foreldre som investerte penger, tid, anstrengelser og håp i sine barns helse og overlevelse. Det finnes mange skildringer av gråt, sorg og frykt når barn lider eller er i fare, og det finnes mange beskrivelser av den gleden foreldre og andre føler når barna er på bedringens vei eller blir reddet.
Vi finner også eksempler på uttrykk for glede og hengivenhet, for eksempel beskrivelser av barn som omfavnet sine foreldre og som løp dem i møte i glede. Slike skildringer vitner om hengivenhet og varme følelsesmessige bånd mellom barn og foreldre.
Ikke bare kjernefamilie
Som i dag tok middelalderens familier ulike former. Høye dødsrater indikerer at både enker og enkemenn, gjengifte, halvsøsken, steforeldre og stebarn var vanlige fenomen.
I en fortelling fra Birgitta av Vadstenas mirakler hører vi om enken og alenemoren Asta som mistet sin tre år gamle datter, som hun bar på skuldrene, i elven. Dette skjedde en høstdag rundt allehelgensaften mens Asta og datteren var på vei hjem. Den lille jenta satt fast under vann i tre timer før en fremmed, sterk mann kom forbi og med store vansker klarte å få henne fri, og da han fikk henne ut av vannet, var hun hel og levende. Poenget her er at Asta hadde omsorgen for datteren alene.
Kildene forteller også om barn som vokste opp hos andre enn sine biologiske foreldre. Vi hører om foreldreløse barn som adopteres av geistlige eller slektninger, og det finnes mange eksempler på barn som fostres opp av klostre, slektninger eller kjentfolk selv om foreldrene levde. En slik praksis var nyttig med tanke på både nettverksbygging og opplæring.
Et samfunn som stiller opp for barn
Fortellinger om barn som går seg bort, er ganske vanlige i de nordiske mirakelsamlingene. Mirakelfortellinger med bortkomne barn utgjør faktisk en større andel her enn det vi finner i mirakelfortellinger fra kontinentet. Kanskje forteller dette oss noe om de nordiske barnas mulighet for selvstendig lek og deres bevegelsesrom? Mange av mirakeltekstene omhandler store leteaksjoner for å finne igjen de bortkomne barna.
I et Olavsmirakel fortelles det om en liten gutt som blir borte fra familien sin under en sosial samling i Kaupang. Fortellingen sier at faren mønstret frivillige for å lete etter det savnede barnet. De lette etter ham innenfor byens grenser, og søket pågikk i to dager, men mislyktes. En gruppe mennesker ga derfor donasjoner til Olavs kirke, hver enkelt etter evne, og da dette var gjort, ble gutten funnet sovende ved siden av et hus.
Lek
I dag er lek anerkjent som en viktig arena for barns utvikling og læring. I middelalderens tekster blir barn beskrevet som lekende både før og etter at de opplever sykdom og ulykker. Det gjelder for eksempel to gutter fra Olavs-miraklene. De leker på elvebredden og finner en båt som de tar ut på elva. Der fanges de i et stryk, og de trenger helgenens hjelp for å reddes.
I mirakelfortellingene hører vi også om mange barn som blir skadet av kniver og andre verktøy, ofte under lek. Barn utforsker verden, i grupper eller alene, de leker ved elver og i fjell, og vi hører om lek med ball og dukker.
Det er heller ikke bare vanlige barn som leker. I en fortelling fra barndommen til den islandske helgenen Biskop Gudmund står det at han leker at han er biskop. I dette tilfellet fungerer altså leken som et forberedende frempek.
I Katarina av Vadstenas helgenbiografi fortelles det om at hun syv år gammel lekte med dukker. Natten etter skal hun ha mottatt et drømmesyn der "onde ånder i skikkelse av dukker skadet henne". Da hun våknet, oppdaget hun at hun hadde fått ekte skader. Denne skremmende opplevelsen gjorde at hun aldri ønsket å leke eller spille igjen. I stedet dedikerte hun seg til åndelige sysler.
Danske St. Niels av Århus er en annen nordisk helgen som avsverger lek for all framtid. Det skjer etter at han mobbes av andre barn for å være farløs mens de driver med ballspill.
Barndomsfortellingene er med på å understreke hvor eksepsjonelle disse barna var: Helgenbarn som velger bort lek, fremstår som ekstraordinært fromme småpersoner og oppfører seg ikke som andre barn. Samtidig viser disse fortellingene en klar forventning om at barn i middelalderen vanligvis lekte.
Arkeologer fant sommeren 2016 en liten trebåt i en tørrlagt brønn ved Brekstad i Trøndelag. Antakelig var dette leken til et eller flere barn. I videoen fra NTNU Vitenskapsmuseet kan du se nærmere på båten. Video: Åge Hojem/Trond Sverre Skevik NTNU Vitenskapsmuseet.
Opplæring
I flere mirakelfortellinger fra Norden finner vi eksempler på at barn deltar i husarbeid og gårdsarbeid, i håndverk og annen produksjon. Barn av allmuen hadde ikke tilgang til den utdanningen som noen av de mer privilegerte barna kunne få.
Datteren til en kvinnelig brygger serverer øl til gjester. Barn av bønder passer og forer dyr. Andre barn hjelper til i kjøkkenet, for eksempel med å hente brensel og vann.
I Sankt Cuthberts mirakelsamling fra 1100-tallet, kan vi lese en detaljert beskrivelse av en oppdragelse og oppvekst som reflekterer en bred og omfattende formell utdanning.
Gutten er fra Bergen og fostres ut i flere omganger for å sikres en bred og god utdannelse. Først sender faren sønnen til Kong Inge av Norge for å tilbringe seks år i kongens lære. Etter oppholdet ved hoffet sendes gutten videre til en privat mester i en kortere periode før han tilbringer fem år i Stavanger der han utdannes i et kloster. Deretter drar gutten videre til nok en privat mester.
Utdannelse for jenter
Klostrene representerte et av få steder hvor vi vet at jenter i Skandinavia fikk utdannelse. I biografien til den svenske helgenen Katarina av Vadstena blir vi fortalt at hun ble sendt til cisterciensernonnene i Riseberga i Närke for å oppdras og utdannes fra hun var rundt fire år gammel. I Vadstena i Sverige var aldersgrensen for å gi klosterløfter 18 år, men likevel finner vi eksempler på jenter som fikk lov til å gi klosterløfter da de var mye yngre.
Ingeborg Gerhardsdotter ga sine løfter med pavelig dispensasjon da hun var rundt 11 år gammel. Da hun tredde inn i klosteret, hadde hun med seg jomfruen Ragnhild Torsdatter fra Norge som omtales som hennes lærer. Teksten indikerer altså at Ingeborg har hatt en privat lærer allerede før hun gikk i kloster. Læreren selv, Ragnhild, må også ha fått en form for utdannelse, men vi får ikke vite noe om hvor og hvordan denne utdannelsen ble gitt.