De fleste nordmenn knytter sterke assosiasjoner til navnet Snorre Sturlasson (Snorri Sturluson): Heimskringla (Snorres kongesagaer) har lagt grunnen for vår kunnskap om Norges eldre historie, og gjennom generasjoner har verket hatt sin selvsagte plass i norske bokhyller.
Blant middelalderens norrøne forfattere er det få vi vet så mye om som Snorre. Hans liv og virke er skildret inngående i samtidssagaen Íslendinga saga, skrevet av Snorres egen nevø, Sturla Tordsson (Þórðarson).
Men det underlige er at blant alt kildene har å si om Snorre, står det nesten ingenting om forfatterskapet hans. Det er først og fremst politikeren og høvdingen Snorre vi møter, ikke forfatteren.
Et dramatisk liv
Snorres liv var like dramatisk og begivenhetsrikt som en saga. Snorre var født på gården Hvam på Vest-Island, og faren var en middels mektig, men temmelig ambisiøs stormann. Snorre var yngst av tre brødre, og de fikk alle sentrale roller i det rå maktspillet på Island. Men brødrene sto ikke alltid på samme side i striden. Han hadde også to søstre og en rekke halvsøsken.
Tre år gammel ble Snorre sendt til oppfostring hos den mektige Jon Loftsson på Odde, et av de viktigste lærdomssentrene på Island. Jon var sønnesønn av den legendariske lærdomsmannen Sæmund frode (1056-1133) og dattersønn av kong Magnus berrføtt (1073-1103). På Odde har Snorre fått både lærdom og interesse for historie.
Veien mot makten
Som 20-åring, i 1299, giftet Snorre seg med Herdis Bessadottir, og nå begynte for alvor hans vei mot maktens tinder. Herdis var enebarn fra en rik og mektig familie, og da hennes far døde i 1202, overtok de unge storgården Borg.
Snorre arvet også høvdingmakt, gòdord, etter sin svigerfar. Et gòdord var en høvdingmyndighet som gav rett til å møte på Alltinget. Denne myndigheten kunne arves eller omsettes, og det var merkelig nok mulig for én person og ha mer enn ett gòdord. Snorre skaffet seg flere, bl.a. arvet han et halvt gòdord fra morsslekta, noe som skapte misnøye og misunnelse blant brødrene.
Selv om Snorre hadde mye å takke Herdis for, ble han ikke boende lenge på Borg. Allerede i 1206 forlot han Herdis og flyttet til Reykholt. Det er usikkert om de noen gang ble formelt skilt, men de bodde aldri mer sammen.
Reykholt var kirkegods, og det var meget attraktivt for bonden. Selv om han formelt sett ikke var eier, fikk han forvalte kirkens store inntekter. Snorre gjorde den avtale med forvalteren, Magnus Pålsson, som var blitt gammel, at han skulle få overta gården mot å sørge for Magnus og kona hans så lenge de levde.
I 1224 flyttet enken Hallveig Ormsdatter, en av Islands rikeste kvinner, sammen med Snorre i Reykholt, og de inngikk formuefellesskap. Snorre forvaltet nå deres felles eiendom i tillegg til farsarven til hennes to mindreårige sønner. Snorre styrte nå Islands største formue.
I det islandske høvdingesamfunnet var økonomiske ressurser også et viktig grunnlag for makt. Med sine gòdord, sitt nettverk og sterke økonomi ble Snorre en av Islands aller mektigste menn. Fra 1215 var han leder av Alltinget (lovsigemann) i flere perioder (1215–18 og 1222–31).
Til Norge
Den som higer etter makt, møter gjerne motstand, og Snorre var ikke noe unntak. Han levde i en periode med urolige tider på Island. Flere høvdinger med skiftende allianser kjempet om makten, og det var ikke én som var sterk nok til å stå imot de andre og sikre freden. Snorres politiske plan var å vinne en slik lederposisjon med støtte fra Norge.
I 1218 reiste han til Norge og knyttet seg nært til Skule jarl som forvaltet kongemakten i Norge, inntil den unge kong Håkon ble voksen. Da Snorre reiste hjem til Island tre år senere, hadde han trolig lovet Skule og Håkon å arbeide for at Island kom inn under den norske kronen. Til gjengjeld skulle han selv bli jarl, kongens fremste mann på Island. Denne avtalen holdt han skjult på Island, og derfor fikk han kallenavnet «folgsnarjarl» (jarl i det skjulte).
Maktkamp
Etter hjemkomsten har nok ikke Snorre arbeidet så ivrig for å få Island under Norge som Skule og Håkon hadde ønsket. Han hadde nok med den hjemlige maktkampen, og trolig brukte han også tid på forfatterskapet sitt.
Snorre fikk også problemer med sine nærmeste. Han hadde håpet på en god alliert da han sørget for at datteren Ingebjørg ble gift med den mektige Gissur Torvaldsson. Men de skilte lag, og Gissur, som også hadde funnet støtte i Norge, ble en av Snorres sterkeste rivaler. En annen datter ble gift med Kolbein Arnorsson. De ble også skilt, og også Kolbein vendte seg mot Snorre. Til og med noen av hans nærmeste slektninger vendte seg mot ham, og i 1236 (?) ble han drevet fra Reykholt av sin egen brorsønn, Sturla Sigvatsson.
Snorre reiste igjen til Norge i 1237 og oppsøkte sin venn Skule. Men nå var Håkon blitt voksen og ville ha makten selv. Det var åpen konflikt mellom Håkon og Skule, og Håkon stolte ikke på Snorre på grunn av hans vennskap med Skule.
Da Snorre i 1239 fikk vite at broren Sigvat og nevøen Sturla hadde falt i et slag på Island, ville han tilbake til Reykholt. Men kongen nektet alle islendinger utreise. Da skal Snorre ha trosset forbudet med ordene «Út vil ek» (Ut til Island vil jeg). Kong Håkon ble rasende og bad sin allierte Gissur Torvaldsson, Snorres tidligere svigersønn, enten å bringe Snorre tilbake til Norge eller få ham drept.
Drapet på Snorre
Da Hallveig døde i 1241, kom sønnene hennes og krevde arven sin, men den ville Snorre nødig gi fra seg. Brødrene gikk til Gissur Torvaldsson og bad om hjelp, og det gav Gissur en anledning til å innfri sitt løfte til kong Håkon. Den 23. september 1241 marsjerte Gissur mot Reykholt med 70 mann. Tre andre høvdinger sluttet seg til, og den største hæren, ledet av en annen tidligere svigersønn av Snorre, Kolbein Arnorson, besto av 400 mann.
Flokken kom overraskende på, og kom seg derfor forbi de sterke befestningene rundt gården. Snorre gjemte seg i kjelleren, men i hovedhuset fant de presten Arnbjørn. De spurte hvor Snorre var, men presten svarte at han ikke visste noe om det. Da sa Gissur at det ikke kunne bli noe forlik om de ikke fikk møte Snorre. Arnbjørn sa da at om det var snakk om forlik, så kunne det tenkes at de kunne finne Snorre likevel. Så viste han dem til kjelleren.
Fem mann gikk ned og fant Snorre. Det står ingenting om at de forhandlet om forlik. En mann i flokken het Simon knut, en annen Arne beisk og bar visst tilnavnet med rette (besk, bitter), for han var drapsmann og dårlig likt.
Hogg nå, sa Simon til Arne. Arne hevet øksa. «Det skal ikke hogges» sa Snorre. «Hogg!» sa Simon. «Det skal ikke hogges», gjentok Snorre, men Arne hogg. Slik døde høvdingen og forfatteren Snorre.
Snorres replikk lyder på norrønt: «eigi skal hǫggva» og betydningen kan tolkes på to måter. Kanskje hører vi en livredd gammel mann som ber for sitt liv – «ikke hogg» – en klar motsetning til den lakoniske dødreplikken til mang en modig sagahelt. Eller er det kanskje den lærde, kristne helten som minner om det 5. bud: «Du skal ikke slå i hjel».
Helt eller sviker?
Snorres ettermæle rager høyt og strekker seg langt ut i den vide verden. Snorres Edda er en enestående skatt i europeisk kulturhistorie. Ikke noe kongesagaverk har hatt større betydning enn Heimskringla, og det er dette verket som har gitt Snorre en så fremskutt plass i norsk kulturhistorie.
Snorre har selvfølgelig også en sterk posisjon på Island. Men overraskende nok har holdningene til Snorre på Island vært delte. Han har alltid blitt beundret for sine bragder som forfatter, men samtidig blir han sett på med stor mistro som politiker og høvding.
Islendingene er veldig interessert i slekta si, og ennå i dag kan man høre etterkommere av Snorres motstandere fnyse når de hører navnet hans. I tillegg kom Snorres allianse med Skule i dårlig lys da den nasjonale bevisstheten vokste fram på Island. Kallenavnet «Folgsnarjarl» (jarl i det skjulte) er ikke rosende. Det sikter til at Snorre ville bidra til å legge landet sitt under en fremmed makt for selv å bli jarl. Denne anklagen har heftet ved Snorre på Island helt til i dag.
Samtidig er islendingene på vakt mot at nordmennene i så stor grad har trykket Snorre til sitt bryst. Ingen skal være i tvil om at Snorre var islending.