Virket helgener?

I middelalderen kunne helgener som ikke stilte opp med mirakler i nødens stund være ille ute.

Da en ond dansk greve ville tvinge en jente fra Trondheim til å bake brød på Olavs helligdag, ble jenta helt fortvilet. Hun formante Hellig-Olav om at «ho aldri ville syna honom ære meir, dersom han ikkje no klårt viste krafta si midt i denne trengsla».

Olav stilte opp, som rimelig kan være i en slik krisesituasjon: den onde gre­v­en ble blind, og brødene i ovnen ble til stein. Erkebiskop Øystein Er­lends­son kunne forsikre at miraklet var sant, for steinene hadde han selv sett.

Å tyne en helgen

Munkene i St. Martins kirke i Tours i Frankrike hadde en egen fram­gangs­må­te for å få helgenen i tale i nødens time. Først framførte de «den lille kla­ge­bønnen». Den bestod i at kannikene (korbrødrene) la seg flatt på gulvet mens presten med hostien (Kristi legeme) bad til Gud: «Til­stå oss rett­fer­dig­het overfor de som krenker og sønderriver din hel­lig­dom, med mindre de angrer og gjør bot».

Dersom dette ikke virket, gikk man videre til den store klagebønnen. Da ble lysene slukket. Nå var bønnen mer direkte: «Liggende utstrakt klager vi til deg fordi fiendtlige og hovmodige men reiser seg mot oss fra alle sider». Ut­malingen av fiendenes grusomheter ble etterfulgt av en direkte opp­for­d­r­ing:

Reis deg, Herre Jesus, til vår hjelp, trøst oss og støtt oss. Angrip våre angripere. Knus hovmodet hos dem som plager og ønsker å plage dette stedet og oss. Du vet hvem de er, Herre, og kjenner deres navn; deres kropper og hjerter har vært kjent for deg siden de var født. Derfor, Herre, straff dem med din kraft som du vet hvordan man gjør.

Dersom heller ikke dette virket, kunne man plage helgenen fysisk ved å ta ham ut og omringe ham med tornebusker, og fjerne relikviene og kru­si­fik­s­ene hans fra kirken.

Vi har ikke like detaljerte beskrivelser fra Norge, men trolig var fore­stil­ling­ene nokså like de vi finner i Frankrike.

Det åndelige sverd

Middelaldersamfunnet var delt inn i tre ordener: de som bad, de som kjem­pet, og de som arbeidet. Selv om de tre gruppene i prinsippet var like­stilt, var det ofte slik i virkelighetens verden at de kjempende trakk det lengste strået – det var tross alt de som satt på de militære maktmidlene.

Men de geistlige hadde også sine maktmidler, for det var de som var bin­de­ledd til Gud og helgenene. Klagebønner ble svært ofte framført i lokale kon­flikter der den lokale adelsmann hadde oppført seg urimelig. Gjennom den fikk adelsmannen klar beskjed om hvem som satt med nøkkelen til hans frelse.

Manuskriptside. Nederst illustrasjon av prest som taler til forsamling fra prekestol
Prest som taler til forsamlingen i illustrasjon fra den islandske lovsamlingen Jónsbók. Foto: Árni Magnússon Institute for Icelandic Studies

I tillegg ble bønnen framført midt under messen, med alle i bygda til stede. Dermed kunne det åndelige presset ledsages av et sosialt press: Du kan også risikere å få bøndene til fiender, for de vil nødig sette sin egen frelse på spill ved å støtte en som skal til helvete. Derfor: helgenene virket.

Misfornøyde helgener

Det var ikke bare menneskene som kunne bli misfornøyde med helgener. Frustrasjonen kunne også gå motsatt vei. En fransk munk som hadde en lei tendens til å sovne under gudstjenesten, fikk en vakker natt besøk av Kris­t­us, som slo til ham så hardt at han døde tre dager senere. Moralen var kry­s­tall­klar: Sov ikke under gudstjenesten!

På et krusifiks i en fransk kirke var Kristus avbildet uten lendeklede. Dette kla­get Kristus over til en prest. Men da presten ikke forstod beskjeden, skam­­slo Kristus ham og truet ham på livet dersom han ikke dekket til av­bil­d­ning­en.

Helgener var ikke passive ånder plassert høyt oppe i himmelen. De var blant menneskene, og de kunne si tydelig fra hvis de var misfornøyde.

Emneord: Kultur og religion Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 29. nov. 2023 12:53