Da en ond dansk greve ville tvinge en jente fra Trondheim til å bake brød på Olavs helligdag, ble jenta helt fortvilet. Hun formante Hellig-Olav om at «ho aldri ville syna honom ære meir, dersom han ikkje no klårt viste krafta si midt i denne trengsla».
Olav stilte opp, som rimelig kan være i en slik krisesituasjon: den onde greven ble blind, og brødene i ovnen ble til stein. Erkebiskop Øystein Erlendsson kunne forsikre at miraklet var sant, for steinene hadde han selv sett.
Å tyne en helgen
Munkene i St. Martins kirke i Tours i Frankrike hadde en egen framgangsmåte for å få helgenen i tale i nødens time. Først framførte de «den lille klagebønnen». Den bestod i at kannikene (korbrødrene) la seg flatt på gulvet mens presten med hostien (Kristi legeme) bad til Gud: «Tilstå oss rettferdighet overfor de som krenker og sønderriver din helligdom, med mindre de angrer og gjør bot».
Dersom dette ikke virket, gikk man videre til den store klagebønnen. Da ble lysene slukket. Nå var bønnen mer direkte: «Liggende utstrakt klager vi til deg fordi fiendtlige og hovmodige men reiser seg mot oss fra alle sider». Utmalingen av fiendenes grusomheter ble etterfulgt av en direkte oppfordring:
Reis deg, Herre Jesus, til vår hjelp, trøst oss og støtt oss. Angrip våre angripere. Knus hovmodet hos dem som plager og ønsker å plage dette stedet og oss. Du vet hvem de er, Herre, og kjenner deres navn; deres kropper og hjerter har vært kjent for deg siden de var født. Derfor, Herre, straff dem med din kraft som du vet hvordan man gjør.
Dersom heller ikke dette virket, kunne man plage helgenen fysisk ved å ta ham ut og omringe ham med tornebusker, og fjerne relikviene og krusifiksene hans fra kirken.
Vi har ikke like detaljerte beskrivelser fra Norge, men trolig var forestillingene nokså like de vi finner i Frankrike.
Det åndelige sverd
Middelaldersamfunnet var delt inn i tre ordener: de som bad, de som kjempet, og de som arbeidet. Selv om de tre gruppene i prinsippet var likestilt, var det ofte slik i virkelighetens verden at de kjempende trakk det lengste strået – det var tross alt de som satt på de militære maktmidlene.
Men de geistlige hadde også sine maktmidler, for det var de som var bindeledd til Gud og helgenene. Klagebønner ble svært ofte framført i lokale konflikter der den lokale adelsmann hadde oppført seg urimelig. Gjennom den fikk adelsmannen klar beskjed om hvem som satt med nøkkelen til hans frelse.
I tillegg ble bønnen framført midt under messen, med alle i bygda til stede. Dermed kunne det åndelige presset ledsages av et sosialt press: Du kan også risikere å få bøndene til fiender, for de vil nødig sette sin egen frelse på spill ved å støtte en som skal til helvete. Derfor: helgenene virket.
Misfornøyde helgener
Det var ikke bare menneskene som kunne bli misfornøyde med helgener. Frustrasjonen kunne også gå motsatt vei. En fransk munk som hadde en lei tendens til å sovne under gudstjenesten, fikk en vakker natt besøk av Kristus, som slo til ham så hardt at han døde tre dager senere. Moralen var krystallklar: Sov ikke under gudstjenesten!
På et krusifiks i en fransk kirke var Kristus avbildet uten lendeklede. Dette klaget Kristus over til en prest. Men da presten ikke forstod beskjeden, skamslo Kristus ham og truet ham på livet dersom han ikke dekket til avbildningen.
Helgener var ikke passive ånder plassert høyt oppe i himmelen. De var blant menneskene, og de kunne si tydelig fra hvis de var misfornøyde.