Ble Norge en stat i høymiddelalderen?

I resten av høymiddelalderen satt kong Håkons mannlige etterkommere ube­stridt som norske konger: Magnus Lagabøte (1263–1280), Eirik Mag­nus­son (1280–1299) og Håkon Magnusson (1299–1319).

Kongemaktens institusjoner ble bygd ut i denne perioden, og det norske riket nådde sin største utstrekning. Mange historikere har ment at Norge på slutten av 1200-tallet kan kalles en stat.

Lov og rett

På lagtingene hadde bøndene sittet i lagretten og felt dommer, og de had­de utpekt lagmann for å framsi loven. I høymiddelalderen overtok kon­g­ene retten til å utpeke lagmannen, og det oppstod nye politiske in­sti­tu­sjon­er. Riksmøter er nevnt første gang i 1152. På 1200-tallet ble kong­ens råd viktig. Etter hvert utviklet det seg mot et mer formalisert riks­råd.

I 1274 fikk Norge en landslov som avløste de tidligere landskapslovene. I landskapslovene hadde konfliktløsning primært vært et privat ansvar. I lands­loven ble det innført strenge straffer for en lang rekke lovbrudd, og kongemakten var både påtalemakt og mottaker av bøter for fredsbrudd.

Det kom også nye lover. For eksempel gjorde et forbud mot ættehevn det ulovlig å hevne seg på andre enn gjer­nings­man­nen bak et lovbrudd.

Leidangen

Leidangen hadde i utgangspunktet vært en gjensidig avtale mellom konge­mak­t­en og bøndene der bøndene forpliktet seg til å stille skip og mann­skap til rådighet for kongen. Målet var å sikre fredelige forhold i riket.

Fra andre halvdel av 1100-tallet oppnådde kongemakten større kontroll over hvordan leidangen skulle brukes og skrives ut. I tillegg ble ytelsen omgjort til en skatt i fredstid. Dessuten ble betydningen av profesjonelle krigere og bor­g­er større i løpet av perioden.

Syslemenn og hird

I lokaladministrasjonen ble årmenn og lendmenn avløst av syslemenn. Syslemennene gjorde seg langt mer gjeldende i lokalsamfunnet enn tidligere kongsombudsmenn. De representerte kongen på tinget sammen med lag­man­n­en, innkalte menn til leidangen og hadde ansvar for å drive inn kon­g­ens skatter og bøter.

Kongens hird ble i høymiddelalderen omdannet fra et omreisende krig­er­føl­ge til et hoff for landets ledende stormenn. Hirden var i ferd med å bli et sivilt kongelig administrasjonsapparat. På 1200-tallet hadde hirden rundt 300 medlemmer.

Norgesveldet

På 1200-tallet nådde det norske riket sin største utstrekning. Fast­lands­om­råd­ene inkluderte Båhuslen, Jemtland og Herjedalen. Nord­ka­lot­t­en ble delt mellom Norge, Sverige og Novgorod tidlig på 1300-tallet.

Norgesveldet ekspanderte i vest. I 1261 kom Grønland inn under norske­kon­g­en, i 1262–1264 Island. Suderøyene og Man gikk tapt i 1266, men Orkn­øyene, Hjaltland og Færøyene forble under norsk overhøyhet.

Ideal og praksis

Utbyggingen av kongedømmets institusjoner danner et vannskille for den tidligere svakt utbygde kongemakten. Ut over på 1200-tallet gjorde norske konger seg sterkt gjeldende både i Norden og i Europa.

Det var imidlertid stor avstand mellom ideal og virkelighet. Høy­mid­del­al­der­ens konger var fremdeles nødt til å forhandle med stor­men­n­ene og inngå kompromisser, og de hadde få muligheter til å gå på tvers av lokal­sam­fun­n­e­nes normer.