print logo

1870–1914: industrialisering og demokrati

Industrialiseringen skjøt fart fra 1870-årene, med treforedlingsindustri, jern- og metallindustri, tekstilindustri, hermetikkindustri og kjemisk industri. Skipsfarten var stadig viktig, jordbruket gjennomgikk et «hamskifte» med markedsorientering og ny teknologi, som slåmaskiner.

Den økonomiske veksten var sterk. Norge bekreftet sin posisjon som et av verdens rike, industrialiserte og moderne land, blant de ti fremste i bruttonasjonalprodukt per innbygger i 1914. Kommunikasjonene (jernbane, dampskip, telegraf, telefon) bidro særlig. Byene vokste sterkt, bygdene stagnerte i folketall på grunn av utvandring og flytting til byene. Levestandarden økte.

Demokratiseringen bestod i nedkjempingen av embetsmannsregimet i 1884, med begynnelsen på en parlamentarisk ordning der regjeringen måtte ha støtte i Stortinget. Et formelt demokrati ble etablert med stemmerett for alle menn fra 1898, og stemmerett for kvinner innført mellom 1901 og 1913. Den folkelige nasjonalismen og arbeiderbevegelsen brøt gjennom fra 1870. Politiske partier ble formelt stiftet i 1883‒1887. Den løse unionen med Sverige ble oppløst i 1905.

En voksende presse, et rikt organisasjonsliv og et godt utbygd utdanningssystem bidro til demokratiseringen. Voksende nasjonal identitet styrket nasjonal enhet, men utelukket samer og andre minoriteter. Et klassesamfunn vokste fram, med motsetninger mellom borgerskap og arbeidere, arbeidsgivere og lønnsmottakere, symbolisert ved Landsorganisasjonen (LO) fra 1899 og Arbeidsgiverforeningen (NAF) fra 1900. En middelklasse av funksjonærer oppstod.

Les mer om denne perioden

Forfattere i denne perioden