Hvordan kom Norge ut av fattigdommen?

Norge er i dag blant verdens aller rikeste land. Men hvordan begynte landets ferd mot rikdommen? 

Et av de store historiske spørsmålene er hvorfor noen land har blitt rike mens andre har forblitt fattige. Når fikk Norge det man kaller moderne økonomisk vekst, det vil si varig bedrede levekår for mesteparten av befolkningen?

Gårdsbruk
Johan Christian Dahl: Fra Hjelle i Valdres (1851) Foto/eier: Nasjonalmuseet.

Furet, værbitt og langt mot nord

Ennå i år 1800 var om lag nitti prosent av Norges befolkning knyttet til jordbruket. De bodde på gårdsbruk eller husmannsplasser og var helt eller delvis selvforsynte med mat. De klimatiske vilkårene for jordbruk var imidlertid klart dårligere enn i de fleste andre europeiske land. 

I Norge var under en prosent av arealet dyrket mark, i Danmark nesten en tredjedel av arealet. Dette bidro til at Norge var sparsomt befolket og at landet lenge var relativt lite utviklet. 

Det er riktignok vanskelig å måle hvor rikt eller fattig Norge var sammenlignet med andre land. Men når avlingene eller fisket slo feil kunne det bli mangel på mat. Siste gang mange sultet var under Napoleonskrigene i 1812/1813. Da var Norge i tillegg utsatt for blokade slik at importen av korn ble hindret.

En utadvendt økonomi

Om vilkårene for å drive jordbruk kunne være vanskelige så hadde Norge noen andre store naturressurser, først og fremst tømmer og fisk, men også mineraler. Mye av dette ble solgt til andre land, gjerne i bytte mot korn, salt og andre nødvendighetsvarer. Det er anslått at Norge hadde Europas mest eksportrettede økonomi omkring 1800. Eksporten ga betydelige ekstra inntekter. 

Små mennesker ved siden av en elv og smeltehytte på Røros
Jacob Pedersen: Rykende smeltehytte (1821) Foto/eier: Nasjonalmuseet.

Eksportledet vekst?

Verdenshandelen ble om lag 25-doblet mellom 1820 og utbruddet av første verdenskrig i 1914. Fra omkring 1840 fikk man også en overgang til internasjonal frihandel. For Norge fikk to politiske avgjørelser særlig betydning. I 1842 senket Storbritannia tollen på importert trelast. Syv år senere opphevet landet den såkalte navigasjonsakten, det vil si en lov som hadde hindret fri konkurranse i skipsfarten. 

Frem til ca. 1875 tjente det eksportorienterte Norge mer på oppsvinget i verdenshandelen enn de aller fleste andre land. Den norske handelsflåten ble tidoblet mellom 1835 og 1875, mens trelast- og fiskeeksporten ble firedoblet. 

Norge dro også nytte av at landet lå nær datidens største markeder, først og fremst Storbritannia, men også Frankrike og Tyskland. Fremgangen i eksportnæringene fikk sterke positive ringvirkninger for resten av økonomien og bidro utvilsomt til økende velstand.

Kirke, havn og skip
Johan Christian Dahl: Larvik havn i måneskinn (1839) Foto/eier: Nasjonalmuseet.

Statsdrevet modernisering

På 1840- og 1850-tallet økte den økonomiske friheten. Stortinget opphevet gamle særrettigheter til å drive blant annet handel, håndverk og sagbruksdrift. Dette førte til at folk kunne drive med den næringen eller det yrket som de selv ønsket. Man fikk frie markeder og en mye større økonomisk valgfrihet både for produsenter og forbrukere. Historikeren Francis Sejersted har kalt det nye systemet «en statlig iscenesatt kapitalisme».

Vel så viktig for den økonomiske fremgangen var nok statens utbygging av jernbane, veier og fyrvesen. Bevilgningene til utbygging av infrastruktur ble nesten trettidoblet mellom 1850 og 1875. Landet ble bedre knyttet sammen, på tvers av høye fjell og dype daler. Det ble mulig å frakte varer, post og mennesker over stadig større avstand for en rimelig penge.

Uvær og bølger rundt et fyrtårn
Peder Balke: Fyr på den norske kyst (1855). Foto/eier: Nasjonalmuseet.

Norge hadde en effektiv statstjeneste med lite korrupsjon. Man hadde høy grad av rettsikkerhet. Ytringsfriheten var forankret i Grunnloven fra 1814. Alt dette bidro til at landet ble – etter sin tids målestokk – et åpent og impulsmottagelig samfunn. 

Det er også verd å understreke satsingen på skolevesenet. Lesekyndigheten og det allmenne opplysningsnivået var høyt. I Norge og resten av Norden var det fra 1730-tallet av skoleplikt for alle, for jenter og gutter, for fattig og rik. Dette medførte at de velstående måtte betale for skolegangen til de fattiges barn. Skoleplikten kom langt tidligere enn de fleste andre steder, i Nederland og Storbritannia kom dette først i andre halvdel av 1800-tallet.

Opprinnelig hadde satsingen på skolen et religiøst siktemål. Barna skulle lære å lese Bibelen. Etter hvert, og særlig etter 1860, ble fag som lesing, regning og historie sterkere vektlagt.

En del av menigheten i et kirkerom av stein står foran alteret
Harriet Backer: Altergang i Stange kirke (1903) Foto/eier: Nasjonalmuseet.

Modernisering nedenfra

Den norske fremgangen ble ikke bare skapt av utlandets etterspørsel etter norske produkter eller av offentlige myndigheter. Det kom en omfattende gründervirksomhet i alle sektorer av økonomien, i jordbruket, handelsnæringen og skipsfarten. En delforklaring på dette fenomenet kan være landets relativt høye opplysningsnivå. Det kom også statlige låneordninger som bidro til at vanlige bønder og fiskere kunne eie og modernisere eget bruk, redskaper eller båt. 

De mange lokale sparebankene – og etter hvert også lokale forretningsbanker – bidro til at Norge fikk et nokså desentralisert næringsliv. I det store og hele fikk Norge svært mange små- og mellomstore bedrifter, men færre storselskaper enn i mange andre land. Mange småbedrifter ble drevet av kvinner, ikke minst i handel og serveringsbransjen.

Svekket vekst 1875-1900

I tiårene etter 1875 gikk veksttakten markant ned. Det skyldtes at alle de store eksportnæringene; skipsfart, trelast og fiske, stagnerte. Det norske konkurransefortrinnet lå innenfor seilskipsfart, nordmennene hadde i hundrevis av år seilt langs den værharde kysten. Men seilskipene ble gradvis fortrengt av dampskip. På dette feltet hadde Norge mindre kompetanse og landet sakket akterut som skipsfartsnasjon. 

Tegning av to skip
Tegning av Johan Jacob Bennetter fra midten av 1800-tallet. Foto/eier: Nasjonalmuseet.

I skogbruket hadde man kanskje kommet til en ressursgrense, mange av de gode skogene var allerede hogget ned. Stagnasjonen innenfor fiskeriene er vanskeligere å forklare. Industrien fortsatte derimot å vokse, særlig i Kristiania (Oslo). Den industrielle fremgangen var imidlertid klart svakere enn i Sverige. På et felt ble nordmennene pionerer; innenfor moderne hvalfangst. Denne fangsten var til tider uhyre lønnsom. Her lå det geografiske tyngdepunktet i vestfoldbyene Tønsberg og Sandefjord.

Utvandring og økende lønninger

Til tross for lavere økonomisk vekst gikk likevel lønningene for vanlige arbeidsfolk markant opp etter ca. 1865. Kjøpekraften for arbeidsfolk økte med vel 40 prosent frem mot århundreskiftet. Det hang blant annet sammen med utvandringen til Amerika. 

Svært mange unge mennesker flyttet til USA. For årskullene som var født mellom 1840 og 1880 emigrerte i gjennomsnitt en av tre menn og en av fem kvinner. Med unntak av Irland fikk Norge en større utvandring enn andre europeisk land. 

Utvandringen bidro til at tilbudet av arbeidskraft i Norge ble mer begrenset enn før, og resultatet var at lønnsnivået steg. Samtidig falt prisen på mat. Det ble importert rimelig korn fra Amerika og Russland – til fordel for alle forbrukere som kjøpte mat, men til ulempe for bønder i de gode kornbygdene på Østlandet og i Trøndelag. Sett med våre øyne var det like fullt mange fattige i Norge omkring år 1900. Mange fikk hjelp fra det såkalte Fattigvesenet. Men det er imidlertid ingen tvil om at levekårene for folk flest var i ferd med å bli bedre.

Kvinnenes inntog i markedsøkonomien

Den nye markedsøkonomien kom i første omgang særlig mennene til gode. I det gamle bondesamfunnet hadde kvinnene bare i begrenset grad opptrådt som selvstendige markedsaktører. De var primært knyttet til hjemmet og husholdet. Dette begynte imidlertid å endre seg mot slutten av 1800-tallet. 

En serie reformer fra 1840-tallet av gjorde at ugifte kvinner og enker fikk samme rettigheter til å drive næringsvirksomhet som menn. Fra 1888 gjaldt dette også gifte kvinner. Det kom svært mange kvinnelige gründere. I 1900 var en av tre butikker i Norge eid og drevet av kvinner. Dette var før kvinner fikk stemmerett. 

Svært mange kvinner fant også arbeid i industrien, på spisesteder og i nye kontoryrker. Kvinner tjente som oftest klart mindre enn menn, men tendensen var at kvinnelønningene økte raskest.

En rekke personer i en tømra bygning som er landhandleri
Edvard Munch: Vrengen landhandel (1888) Foto: Jørn Hagen, eier: Lillehammer kunstmuseum.

En særnorsk utvikling?

Utviklingen i Norge fulgte i hovedsak et vest-europeisk mønster. På 1800-tallet hadde Vest-Europa og Nord Amerika verdens rikeste og mest dynamiske økonomier. Norge var antagelig mindre utviklet enn de fleste vest-europeiske land omkring år 1800, men veksten var trolig høyere i Norge frem til 1875 før landet igjen sakket litt akterut.

Vi har fortsatt begrenset kunnskap om hvor store de økonomiske forskjellene var mellom fattig rik på 1800-tallet. Det er imidlertid vanlig å anta at forskjellene var mindre enn de fleste andre steder. I første halvdel av 1800-tallet ser det ut til at forskjellene ble større også i Norge, men fra 1860-tallet av gikk levestandarden mest opp for de lavere sosiale lag.

Trehus langs elv
Thorolf Holmboe: Fra Akerselven (1902) Eier/foto: Nasjonalmuseet.

 

Av Pål Thonstad Sandvik
Publisert 20. apr. 2020 10:02 - Sist endret 2. nov. 2020 12:28