En rekke nyvinninger i landbruket i første halvdel av 1800-tallet ga mulighet til å brødfø en større befolkning enn tidligere. Blant de viktigste var både nye vekstslag – særlig poteten – og nye redskaper som jernplog og hjulredskaper.
Disse nyvinningene bidro til at endringstakten i jordbrukssamfunnet gikk stadig raskere og bøndene ble tettere knyttet opp mot markedsøkonomien.
Salgsjordbruk
Veksten av byer og tettsteder førte til at flere enn tidligere måtte kjøpe mat i stedet for å produsere den selv. Bedre kommunikasjoner i form av veier, jernbane og dampskipsruter gjorde at det ble lettere for bøndene å få frem varene til markedet enn tidligere. Dette ga et gjennombrudd for det vi kaller salgsjordbruket, og mer allment for markedsøkonomien.
Internasjonalt blåste det utover på 1800-tallet en sterk vind i retning av at handelen skulle foregå så fritt som mulig, uten hindringer i form av unødvendig toll eller gamle privilegier. Også i Norge ble begrensningene på handel og håndverk på landsbygda opphevet, og det ble etablert et stort antall landhandler.
Kjøpevarer erstattet mange produkter som tidligere ble laget på gården. Mot slutten av århundret ble det etablert en rekke meierier som sikret avsetningen av melk.
Effektivisering
Friere handel ga også mer import av billig korn fra utlandet. I stedet for matkorn satset derfor flere bønder på storfe og dyrket havre til dyrefôr. Bedre husdyrraser og ny teknologi som slåmaskiner, treskeverk og potetopptakere gjorde jordbruket mer effektivt. Ser vi noen tiår frem, var kunstgjødsel og kraftfôr viktige hjelpemidler for å skape et moderne og mer spesialisert jordbruk.
På mange gårdsbruk ble mindre og spredte jordteiger samlet til større arealer, slik at driften ble enklere. Når innmarka ble utnyttet mer effektivt enn tidligere, ble det mindre behov for den arbeidskrevende høstingen av ressurser i utmarka. Som følge av utskiftingene ble de gamle fellestunene løst opp, og de fleste fikk sitt eget tun.
Effektivisering og økt hestehold førte til mindre behov for arbeidskraft enn tidligere. Dette var en viktig årsak til utflytting fra bygdene og emigrasjon til USA.
Sammenvevd samfunn
Samfunnsendringene i denne perioden hadde ikke bare å gjøre med teknologi og økonomi. Kommunikasjon mellom ulike deler av landet og mellom by og land ble lettere – jernbanen og handelen skapte nye bygdesentre som ga en «pust av byen», og folk fikk et mer bevisst forhold til klokkeslettet og egen tidsbruk.
Landbruksskolene ga den første fagutdanningen for bønder, og fylkesagronomer og veterinærer kunne gi veiledning. Dette kan vi se i sammenheng med et generelt økende opplysningsnivå i samfunnet. Bedre skolevesen førte til økte leseferdigheter, og mange nye aviser og tidsskrift ble etablert over hele landet.
Moderne fiske
Også fiskeriene ble modernisert mot slutten av 1800-tallet. Fiskerne på Vestlandet fikk større og havgående fartøyer, slik at de kunne følge silda langs kysten og dra lenger ut for å jakte på andre fiskeslag.
Den viktigste endringen var eksplosjonsmotoren, som fikk sitt gjennombrudd langs norskekysten i årene frem mot første verdenskrig. Det ble mulig å fiske mer effektivt og over større områder enn tidligere.
Helt frem til etter andre verdenskrig drev de fleste bøndene fiske i kombinasjon med jordbruk og andre næringer.
Ny plass for landbruk
Impulsene utenfra drev mange av de gamle tradisjonene bort. Når ulike typer organisasjoner og lag ble nye samlingspunkter, var ikke lenger gårds- og grendefellesskapet enerådende. Avholdsorganisasjoner og ulike religiøse bevegelser kjempet mot drikkeskikkene som var forbundet med de gamle sammenkomstene.
Fra dikteren Inge Krokanns utsiktspunkt i 1930-årene så bygdesamfunnet ut til å være varig forandret gjennom de foregående 60–70 årene. Derfor brukte han begrepet «det store hamskiftet» om disse endringene. Dette bør likevel ikke gi oss en forståelse av at livet på norske bygder var isolert eller statisk før dette.
Vi kan også merke oss at det var først i tiårene etter andre verdenskrig at mekaniseringen av jordbruket og fisket virkelig skjøt fart. Da kunne langt færre bønder og fiskere produsere langt mer mat enn tidligere.
I løpet av en drøy hundreårsperiode fra rundt 1860 gikk dermed jordbruk og fiske fra å være tradisjonelle livsformer som angikk størstedelen av befolkningen, til å bli spesialiserte og moderniserte yrker som bare et fåtall var sysselsatt i.