Forfatterstrid om dobbeltmoral og fri kjærlighet

Skulle sex før ekteskapet være tillatt? Også for kvinner? Og hva med troskap i ekteskapet?

Uenighetene var store i 1880-årene og debattene førte til uvennskap. Forfattere, prester, kvinnesakskvinner, kunstnere og bohemer debatterte i romaner, foredrag og i avisartikler.  

De store forfatterne i denne perioden trakk tidens problemer inn i sine romaner og skuespill. Blant disse problemene sto kvinnespørsmål, seksualitet og ekteskapets livsvilkår.

Bjørnson offensiv i sedelighetsdebatten

Bjørnstjerne Bjørnson, den politiske og kulturelle gjennomgangsfiguren i 1880 årene, utga skuespillet En hanske som ble satt opp på scener i Hamburg i 1883 og i Norden i 1886. En hanske tematiserte 1800-tallets praksis av ulik seksualmoral for kvinner og menn. Bjørnson ønsket med skuespillet å rette kritisk søkelys på menns dobbeltmoral og få kvinner til å stille strengere krav til menn. En hanske ble en katalysator for den såkalte sedelighetsdebatten som alt var i gang.

Foto av to kvinner i samtale, en mann står bak
Dramaet "En hanske" fra 1883 skapte mye debatt med sitt budskap om like krav mot førekteskapelig renhet for både menn og kvinner. Det var langt fra likestilling på dette feltet da menns utenomekteskapelige sex ble godtatt, men ikke kvinners. Skuespillet handler om den unge kvinnen Svava (her til venstre) som oppdager at mannen hun elsker har hatt forhold til andre. Se Fjernsynsteaterets oppsetning fra 1970. Foto og eier: NRK 

Da Hans Jæger ga ut boken Fra Kristiania-bohêmen i 1885, satte Bjørnson inn i et nytt støt for å få has på dobbeltmoralen han mente var ødeleggende for kvinner, så vel som for menn. Bjørnson var tvert avvisende til boken og dens forsvar av fri kjærlighet.

Jonas Lie støttet bohemen

Striden om bohemen ga gjenlyd helt ned til Paris der Jonas Lie bode. Folk i kretsen som kalles Kristiania-bohemen hadde importert mye av sin livsstil nettopp fra Paris.

Selv om ikke Jonas Lie hørte til dem som dyrket alle sider ved bohemene tilværelse var han inne i en personlig frigjøringsprosess. Han følte ikke trang til å spille rollen som Bjørnsons nikkedukke. 2. mars 1886 fikk han trykt en artikkel i Dagbladet der han protesterte kraftig mot beslagleggelsen av Fra Kristiania-bohêmen

Å forsvare Jæger offentlig krevde en ikke liten porsjon mot. Lies artikkel var et opprør mot de ledende kretser i Norge og Bjørnsons formynderi. Bjørnsons sterke personlighet, hans trang til å bestemme hva som var rett og riktig på andres vegne, begynte å bli et problem i den norske kolonien.

Renhet før i og i ekteskapet

Bjørnson skjerpet nå kampen for sedelighet og mot dobbeltmoral. I november 1886 holdt han et foredrag om sedelighetsspørsmålet i skandinavenes diskusjonsforening. Parolen var: Likestilling mellom mann og kvinne på det seksuelle området, krav om absolutt «renhet» utenfor ekteskapet og absolutt troskap i ekteskapet.

Fotografi av Bjørnstjerne Bjørnson og hans familie
Bjørnstjerne Bjørnson med sin familie i 1882. Foto: ukjent. Eier: offentlig eiendom.

Foredraget møtte liten forståelse i norske kunstnerkretser. Dette var noe Bjørnson verken kunne forstå eller tolerere.

Kitty Kielland, Alexander Kiellands bror, som bodde sammen med venninnen Harriet Backer i latinerkvarteret i Paris, forsvarte Jæger i Dagbladet. Hun brukte psevdonymet «En maler», og Bjørnson ble ikke blid da han oppdaget hvem maleren var. Kitty Kielland og Harriet Backer hadde sett seg grundig lei på både hans sedelighetsmas og hans formynderholdning. Det ble brudd mellom dem og ham, de sluttet å omgås hverandre.

Brudd mellom Bjørnson og Jonas Lie

Sedelighetsspørsmålene var også utgangspunkt for et annet brudd sommeren 1887, mellom Bjørnson og Georg Brandes, den danske radikale forfatteren og litteraturkritikeren.

Mest dramatisk var likevel bruddet mellom Bjørnson og Lie. Det hadde bygget seg opp i lang tid. Lie hadde irritert seg i det stille over flere av Bjørnsons karaktertrekk.

Episoden som fikk det til å renne over, utspant seg på Brasserie Müller, et sted skandinavene ofte gikk til når de ikke var på Café de la Régence. «Ølbulen» ble det kalt. En aften hadde Bjørnson innledet en uformell debatt om sedelighetsspørsmålet og kunsten. Etter en til dels opphisset diskusjon, fikk innlederen gjennom et speil se Irgens Hansen komme inn i lokalet. Irgens Hansen var teatermann og kritiker, og hadde vært i tottene på Bjørnson i Dagbladet. Bjørnson reiste seg brått opp, gjorde tegn til å gå og erklærte; «De som ikke følger mig, de mister mig». Så gikk han.

Hans kone, Karoline fulgte ham. Ingen andre. Da fikk Jonas Lie nok. De neste tyve år var forholdet mellom Lie og Bjørnson meget kjølig, kontakten var sporadisk og knapt nok det.

Bjørnsons kamp mot usedelighet

Bjørnson fortsatte sitt sedelighetsfelttog etter at han kom hjem fra Paris. Han utarbeidet et standardforedrag og la ut på turne i hele Norden.

Debuten fant sted på Askov Folkehøiskole i Danmark 13. november 1887. «Enegifte og mangegifte» kalte Bjørnson sitt foredrag. Han satte sitt budskap inn i et historisk perspektiv; menneskenes utvikling mot monogamiet var en utvikling fra dyrestadiet og mot sivilisasjonen: «Historisk ses fremgangslinjen tydelig: den gaar mod alltid strengere éngifte.»

Bjørnson gikk hardt ut mot tidenes seksualprofeter som hevdet at seksuell avholdenhet var skadelig. Han mottok en erklæring fra det medisinske fakultetet i Kristiania, undertegnet av syv professorer, som støttet hans syn:

Vi kjender ikke noget tilfælgde af sygelighed eller sygdom, der maa eller kan sige at være foraarsaget af et rent, sædeligt liv.

Et av Bjørnsons viktigste argumenter var at usedelighet førte til at mannen fikk kjønnsykdommer. Han hadde personlig kjennskap til flere som var blitt ødelagt av syfilis, mellom dem menn med alle muligheter og stor begavelse.

Det var et beklagelig faktum, mente Bjørnson, at samfunnet ikke gjorde noe for å fjerne oppmuntringene til usedelighet. Tvert imot ble menneskene utsatt for fristelser overalt:

Tallet af dem, som ikke kan gifte sig, og som heller ikke kan styre sin kjønsattraa, især naar drik kommer til, er endnu sa aumaadelig stor. Meget af det, som rejser attraaens fantasi, saa langt fra moderarbejdes, at samfundet tar det under sin varetægt. Det møder os i byeerne paa hvert gadehjørnet, det er indarbejdet i vor literatur og kunst, det lokker i hvert teater, hver kunsudstilling, det breder sig i aviser, udsalgssteder, flytter med ind i husene som udstyrsluksus, baldragt, sæder.

Bjørnson fikk varierende respons på sitt foredrag. Kristiania fikk høre det første gang 27. desember, i Fæstningens Gymnastik-lokale. Der var 1 200 tilhørere møtt fram, men applausen til slutt var behersket. En del bohemer satt der demonstrativt, og de klappet ikke.

Bjørnsons dårlige samvittighet

Man kan spørre seg hvorfor Bjørnson ble så opptatt av sedelighetsspørsmålet. En forklaring er enkel. Han var ærlig og oppriktig oppbrakt over dobbeltmoralen i 1880-årene. Monogamiet var en moralsk og praktisk løsning på dette problemet; han var blitt overbevist om at denne løsningen var den rette, og når han først ble overbevist om noe, hadde han ikke sans for nyanser og kompromisser og forsiktighet.

I tillegg kom en personlig psykologisk grunn. Han hadde rett og slett dårlig samvittighet. Han angret på sitt eget dobbeltmoralske liv i ungdommen, både i og utenfor ekteskapet. I foredraget henviste han åpent og ærlig til «det flerkoneri, som mange af os har drevet i ungdomstiden». Alexander Kielland hadde vanskelig for å ta Bjørnson helt alvorlig. «Dette med jomfrudommen er et pikanteri for gamle svin, - se det er nu min fine mening», skrev han til sedelighetsprofeten.

Støttespillere hos kvinnesaksaktivister

Man må ikke tro at Bjørnson sto alene. Han grep inn i en debatt som hadde pågått lenge. I kvinnebevegelsen hadde han mange støttespillere. Siden stiftelsen av Norsk Kvinnesagsforening i 1884, hadde en liten kjerne kvinnesaksaktivister fortsatt med sitt arbeid. Foreningen fikk sitt eget organ, tidsskriftet Nylænde, i januar 1887.

Fotografi av Gina Krog
Gina Krog var kvinnesaksbevegelsens lederskikkelse fra andre halvpart av 1880-årene og redaktør i tidsskriftet Nylænde. Her er hun fotografert i 1883. Foto: Carl Christian Wischmann. Eier: offentlig eiendom.

Redaktør Gina Krog, selvbevisst, selvsikker og tidligere lærerinne. I Nylænde gikk hun til angrep på prostitusjonen, og hun så sedelighetsssaken som ledd i kampen for likestilling mellom kvinner og menn i alle henseender. Men hun la vekt på at det måtte være et økonomisk grunnlag for kvinnenes moralske renhet:

det er kvindernes økonomiske misære, som væsentlig hæmmer det moralske gjennembruddet inden vort samfund.

Hanskemoral beste løsning

I sak var uenigheten i kvinnesaksforeningen liten. Man var avvisende til bohemenes krav om fri kjærlighet. Det ville i praksis bety fortsatt undertrykkelse av kvinnene – samfunnet ga dem ikke muligheter til å praktisere en slik kjærlighet på linje med menn. Mange kvinner ville fortsatt være nødt til å selge seg. For å oppnå likestilling mellom kvinner og menn, var Bjørnsons «hanskemoral» den eneste løsningen.

Ansvar også hos kvinner

Men enkelte kvinnesakskvinner utenfor foreningens kjerne av aktiviteter var skeptiske. Kitty Kielland hadde fått refusert en artikkel i Nylænde om saken, fordi den stred for mye tidsskriftets anskuelser. Hun ville forsøke å nyansere litt.  Ansvaret lå ikke bare hos mennene og hos samfunnet.

Det er nemlig vanskelig å tro, at alle de mangfoldige troløsheder fra mannens side i ægteskapet er hans alene.

Artikkelen havnet i Sars’ Nyt Tidsskrift i stedet. I diskusjonen argumenterte hun mot sedelighetsstandpunktet: Kvinnenes liv kunne ikke bli fullt ut rikt og harmonisk så lenge seksualiteten manglet.

Amalie Skram i debatten

En kvinne som også kastet seg inn i debatten, var Amalie Skram. Hun ble giftet bort med en ni år eldre skipskaptein da hun var atten. Det samlivet ble et eneste langvarig sjokk. Hun var helt uerfaren og uforberedt på seksualliv med sin mann, ikke næret hun noen varme følelser for ham heller. Hun brøt ut av ekteskapet, ble utsatt for et brutalt press fra omgivelsene, fikk et anfall av sinnsykdom og gikk inn i langvarig depresjon med selvmordstanker.

I 1882 ble ekteskapet formelt oppløst. Da var hun allerede blitt kjent med Bjørnson. Han forsøkte å hjelpe henne, vekslet brev med henne og inviterte henne til Aulestad. På Bjørnsons femtiårsdag traff hun den danske forfatteren Erik Skram, giftet seg med ham og bosatte seg i København.

Så begynte hun å skrive bøker. Amalie Skram debuterte med Constance Ring i 1885.

Tre andre av hennes romaner har en lignende tematikk: Lucie, Fru Inés og Forraadt. Alle gjør bruk av selvbiografisk materiale. De skildrer kvinner som blir mishandlet i ekteskapet og får ødelagt sine muligheter. De blir frigide, de føler avsky overfor sine ektemenn. Skylden ligger først og fremst i samfunnet, som ikke kan oppdra sine døtre til et harmonisk seksualliv og kjærlighetsliv.

Romanene var sterke innlegg i moraldebatten. Men de var ikke ment som noen oppslutning om Bjørnsons kampanje. Bjørnson selv var skeptisk. Før han leste Constance Ring, skrev han til Amalie Skram: «At du fikk lov til å gi den du af din mand, har ærgret og skuffet mig».

Amalie Skram, som ikke hadde tenkt å rette seg etter Bjørnsons innfall og pålegg, bemerket at han var «en tyranniske stud af et menneske».

Prester forsvarte dobbeltmoral

I konservative embetsmannskretser var det liten begeistring for Bjørnsons moraloppfatning – i 1880-årene var det vanskelig for slike kretser å mobilisere begeistring for noe som helst Bjørnson måtte foreta seg. I en avis som Morgenbladet var standardreaksjonen at man ikke så grunn til å føre noen moraldebatt.

Men enkelte gikk så langt at de åpent forsvarte dobbeltmoralen. Pastor Michael Færden hevdet i en artikkel i 1886 at det var galt å likestille menn og kvinne når det gjaldt løse seksuelle forbindelser.

Den sædelige renhed, blufærdighetd og kydskhed udgjør, saa at sige, kvindens sande væsen, det er den livsatmosfære, hvori hendes kvindelighed alene lever og udfolder sig. Hun kan ikke miste sin kydskhed uden at miste just sin kvindelighed, medens en lignende synd hos manden ikke berører ham hans mandighed [...] En falden kvinde er falden just som kvinde, hun er nedstyret fra sn kvindeligheds dronningværdighed.

Sedelighetsdebatten hadde betydning

Men diskusjonen om sedeligheten, om dobbeltmoralen og om kvinneundertrykkelsen i 1880-årene løsnet likevel noe. Det er lett å trekke på skuldrene og se det komiske i Bjørnsons sedelighetsoffensiv – slik Alexander Kielland gjorde. Men man bør ikke undervurdere betydningen av at hele denne diskusjonen ble reist. Det er ikke sikkert at debatten om moral og kvinneundertrykkelse var mindre viktig enn forfatningskonflikten mellom Venstre og Høyre.

Da bohemen forsvant, da Bjørnson hadde funnet seg nye interesseområder; da kvinnebevegelsen ble mer opptatt av politiske rettigheter enn av sedelighet – da var det mye som var blitt annerledes i Norge.

Emneord: Sosiale forhold, Kultur og religion Av Øystein Sørensen
Publisert 16. okt. 2018 13:32 - Sist endret 2. nov. 2020 12:26