På midten av 1800-tallet var Norge én stat, men på mange andre måter ikke helt samlet til ett rike. Landet måtte dele konge, utenrikspolitikk og enkelte nasjonale symboler med Sverige. Økonomisk sett var det store og langstrakte landet ennå ikke blitt til ett marked. Kommunikasjonene var lite utviklet. Pressen var liten og knapt landsdekkende.
Utdanningssystemet var uferdig og sosialt delt. Kun et mindretall kunne delta i rikspolitikken, som var preget av venstrebevegelsens konflikt med embetsmennene. Foreningslivet var ennå i startfasen. Nasjonalismen var en idé for de få.
Gjennom to–tre generasjoner skulle alt dette endre seg, og landet skulle på mange måter bli ett, selv om nye motsetninger også oppstod.
Kommunikasjonene
Grunnlaget for samlingen av landet ble lagt gjennom etableringen av stadig flere nasjonale institusjoner utover i århundret. Grunnloven fra 1814 var den viktigste og banet vei for de andre. Andre sentrale institusjoner var kommunikasjonene, næringslivet, utdanning, presse og kultur, foreningsliv og politikken for øvrig.
Utbyggingen av kommunikasjonene var et nasjonalt prosjekt, med økonomisk utvikling som viktigste formål. Investeringene i jernbane, veier, dampskip, telegraf og post bidro til å binde de ulike landsdelene sammen, langt bedre enn før 1870.
Bedre kommunikasjoner betød ikke bare at det ble lettere å reise og frakte varer, men også at nyheter ble raskt spredt. Slik bidro de til en følelse av nasjonal enhet. Samtidig medførte kommunikasjonsutviklingen en sentralisering av landet til hovedstaden.
Næringslivet
Næringslivet ble mer nasjonalisert ved at landet gradvis gikk over til å bli ett marked. Økonomien ble styrket gjennom økt handel innenlands og med utlandet.
Institusjonene lettet og fremmet denne utviklingen. Indredepartementet, opprettet i 1845 med næringsliv og kommunikasjoner for øye, var sentralt. Senere fulgte en rekke statlige direktorater til utvikling av kommunikasjoner og næringsliv, blant annet Justervesenet i 1832, Statistisk sentralbyrå i 1876 (med forgjengere tilbake til 1830-årene) og Patentvesenet i 1885 (med forgjenger fra 1839). Statlige og private banker bidro også til økonomisk utvikling og stabilitet. Bankvesenet ble sterkt utbygget etter 1870, både forretningsbanker og sparebanker.
Et tegn på at landet ble økonomisk samlet i generasjonene fram mot 1914, var at de økonomiske krisene oftere rammet hele landet. Det gjaldt særlig krisene som var importert, som den i slutten av 1840-årene, Hamburg-krisen i 1857 og den lange krisen fra 1870- til 1890-årene. Enkelte rent nasjonale kriser fikk et mer begrenset nedslagsfelt, som Opplands-krisen i 1860-årene og krakket i Christiania i 1899.
Skolen, pressen og assosiasjonene
Skoleplikt for alle, både gutter og jenter, hadde eksistert siden 1739. Fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble skolevesenet mer enhetlig. Folkeskolelovene av 1889 innførte felles syvårig skole, borgerskolene ble etter hvert til offentlige middelskoler og moderne gymnas ble etablert. Private skoler forsvant nesten helt. Felles lesebøker for folkeskolen, som Nordahl Rolfsens, ga et enhetlig bilde av norsk kultur.
Med økende lese- og skrivekyndighet, billigere aviser og innføring av rotasjonspressen i 1880-årene, ble flere landsdekkende aviser og tidsskrifter nærmest allemannseie. Nyheter fra hele landet ga en følelse av enhet. Naturkatastrofer, som raset i Verdal i 1893, ble hurtig en nyhet overalt og ga støtet til lokale og nasjonale innsamlinger til de nødstedte.
De mange nye frivillige organisasjonene («Associationerne») bidro etter hvert også til å knytte landet sammen. De fleste startet lokalt, men ble snart til nasjonale foreninger, de fleste med hovedkvarter i hovedstaden.
Politikken
Politisk var Norge samlet fra 1814, med én nasjonalforsamling og én regjering.
Det fantes likevel politiske forskjeller og motsetninger: Embetsmenn, borgere og bønder hadde til dels ulike mål. Det var strid mellom sentral kultur og motkulturer (lavkirkelighet, avhold, norskdom). Arbeidernes interesser ble representert i Thrane-bevegelsen fra 1850 og fagforeningene fra 1870-årene, og fra 1887 gjennom Arbeiderpartiet.
Alle politiske partier og fraksjoner var imidlertid samlet om Grunnloven og etter hvert også om parlamentarismen (fra 1884). De ulike partiene hadde forskjellige nasjonale visjoner, men fra 1905 stod de samlet i ønsket om unionsoppløsning.