«Bør skytning ind i skolerne?» het en pamflett utgitt i 1907 av den nittenårige skytterentusiasten Wilhelm Keilhau, mannen som siden skulle bli en kjent norsk økonom og historiker. Keilhaus svar på sitt eget spørsmål var et rungende «ja».
Den norske våpenkulturen var i annen halvdel av 1800-tallet en hjørnestein i norsk nasjonsbygging. Skytterbevegelsen, forsvarslobbyister og offiserer hadde lenge arbeidet for at gutter skulle få skytetrening. I 1907 vedtok Stortinget en ordning med skoleskyting som en del av gymnastikkundervisningen for gutter.
Fra 1917 fikk formelt også jenter adgang til å delta i skoleskytingen, da de nå kunne få delta i kroppsøving. Men vi vet ikke hvor mange som faktisk fikk skyte.
3300 guttekarabiner
Kongsberg Våpenfabrikk (KV) produserte 3300 Krag-Jørgensen-guttekarabiner i årene 1907–1919. Disse ble anvendt i norske skoler og i skytterlag. Betegnelsen «skolekarabin» ble også brukt om disse våpnene.
En karabin er et kort gevær, og guttekarabinene hadde blant annet kortere skjefte enn karabiner for voksne. Mekanismen var den samme som for et Krag-Jørgensen-gevær, standardvåpenet i Forsvaret og i Det frivillige skyttervesen. Guttene skulle bli fortrolige med skytevåpenteknologien som gjaldt i forsvaret av fedrelandet.
Guttekarabinen var «et udmerket vaaben godt brugelig saavel i øvelser som i krig», ifølge Stortingets militærkomité. Våpnene måtte stilles til Hærens disposisjon i en krigssituasjon. Skoleskytingen skulle først og fremst forberede tenåringsgutter på militærtjenesten.
En maskulin våpenkultur
Skytterbevegelsen har vært en helt sentral del av formingen av en hjemlig, maskulin våpenkultur. Denne var knyttet til framveksten av nye kroppsidealer fra midten av 1800-tallet av, hvor skyting, eksersis og kroppskontroll inngikk som en vital komponent. Skyting var en essensiell del av framveksten av den norske idrettsbevegelsen.
På slutten av 1800-tallet var skytternes rifler i tillegg blitt politiske objekter, spekket av nasjonal symbolikk. Under unionskonflikten i 1880- og 1890-årene sto den norske skytterbevegelsen parat til å forsvare norsk selvstendighet. Skytterne fikk kjøpt våpen av Kongsberg Våpenfabrikk til subsidierte priser.
Mot drømmeri og nervøsitet
Guttene skulle gjennom skoleskytingen opparbeide seg praktiske ferdigheter, være en del av folkevæpningen og få en krigerånd i positiv forstand: mot, samhold, kameratskap, disiplin, offervilje, ansvarsfølelse og evne til underordning og til å ta imot ordrer. Det å håndtere et skytevåpen skulle gi dem både tekniske ferdigheter og kroppslige gevinster.
Våpenopplæringen utviklet avstandsbedømmelse, snarrådighet, hurtighet, åndsnærværelse og aktpågivenhet, og det var «et ypperlig middel mot det vor tids stygge spøkelse, som kaldes nervøsitet», mente Wilhelm Keilhau. «Skolen skal ikke opdra en slægt av drømmere, men en slægt av mænd!»
Keilhau og hans likesinnede betraktet skytetreningen som et element i den allmenne borgerånden som skolen skulle oppdra barna til. Det var fullt ut forenlig med et kristelig budskap, mente de, «da det største av alt er at ofre sit liv».
Skytebok for gutter
Det ble trykt opp en egen Skytebok for gutter i by- og landsskolerne, som åpnet med sitatet «Ogsaa vi, naar det blir krævet for dets fred slaar leir» fra nasjonalsangen. I forordet ble det understreket at ethvert fritt folk måtte være beredt til å forsvare friheten, og jo bedre forberedt det var, desto mindre utsatt for angrep ville det være. «Derfor er god krigsforberedelse det bedste værn baade for frihet og fred.»
Skyteboka, som rommet annonser for både kjeks, sportsartikler og skoleutstyr, beskrev i detalj hvordan Krag-Jørgensen-karabinen var bygd opp, og hvordan man skulle anvende den.
Opphørte i 1923
I skoleskytingen ble det anvendt en særskilt ammunisjon med lette prosjektiler. Ordningen opphørte i praksis i 1923, da Stortinget sluttet å bevilge penger til ammunisjonen.
En hel del guttekarabiner ble solgt til skytterlag og private i 1920-årene, men mindreårige kunne selv ikke kjøpe våpen etter en lov fra 1912. Foreldrenes samtykke var heretter påkrevd.