Kristiania-bohemene

Hans Jæger ble dømt til 80 dagers fengsel etter å ha utgitt romanen Fra Kristiania-bohêmen.

Romanen Fra Kristiania-bohemen av Hans Jæger (1854-1910) kom ut i 1885. Den ble beslaglagt samme dag. Julaften ble det tatt ut tiltale, og 29.april 1886 ble Jæger dømt i Kristiania byrett for brudd på blasfemiparagrafen og bluferdighetsvernet i straffeloven.

Hans Jæger portrettert av Edvard Munch
Hans Jæger portrettert i 1889 av Edvard Munch. Foto og eier: Nasjonalmuseet. CC BY-NC 3.0

Romanen handler, som tittelen forteller, om bohemer. Hvem var bohemer i 1880-årene, hva var deres idealer og hvordan levde de?

Bohemer i Kristiania

Rundt 1882 og 1883 dannet det seg en krets i Kristiania av studenter, yngre akademikere, kunstnere, håpefulle forfattere og skribenter. De aller fleste var menn, og de var unge. De hadde sans for partiet Venstre og for Johan Sverdrup, men de engasjerte seg ikke altfor aktivt i den partipolitiske striden. I stedet tilbrakte de mye av tiden på kafeer og hybler, der de diskuterte politikk, kunst, moral og seksualitet.

Christian Krohg og Hans Jæger

Christian Krohg, vel etablert som maler, ble en fremtredende størrelse i kretsen da han vendte tilbake fra Paris. Men den som raskt slo seg opp til den sentrale posisjonen i bohemkretsen, var mannen som som laget skandale i 1882, Hans Jæger. Det skjedde på et møte i Kristiania Arbeidersamfund, som inngikk i en serie med fellestittel «Hvad kan der gjøres for at indskrænke den offentlige prostitusjon?»  Skandalen gikk ut på at Jæger argumenterte for fri kjærlighet for menn og kvinner.

Christian Krohg, maler og forfatter (1852-1925). Foto: ukjent. Eier: Skagens kunstmuseer.

Kristiania-bohemenes ideolog

Jæger arbeidet som stortingsstenograf og fortsatte med det etter sine skandaløse foredrag. Samtidig brukte han tiden til å tenke, til å tømre ut en ny livsstil og til å skrive en roman. Da romanen utkom i slutten av 1885, satte den omgående navn på kretsen rundt han: Kristiania-bohemen.

Hans Jæger var bohemens ideolog. Hans ideer ble diskutert i kretsen, mange av dem ble fulgt opp. For kunsten stilte Jæger opp et naturalistisk program. En roman skulle utlevere det den handlet om, uten å legge skjul på noe. Helst skulle den handle om den som skrev, man skulle utlevere seg selv. «Du skal skrive ditt eget liv», var det første av de ni «bohembud» som ble stilt opp i kretsen i 1889. Men skulle ikke skjule det som var stygt, tragisk og opprørende.

Naturalismen

Til denne naturalistiske tenkemåten hørte en forestilling om at den enkeltes liv og skjebne var entydig bestemt av ytre omstendigheter. Man hadde i virkeligheten ingen fri vilje, ingen kontroll med sin egen utvikling og skjebne. Derfor måtte man ikke fordømme dem som havnet på livets skyggeside og gikk under.

Man måtte skaffe seg innsikt i hvorfor det gikk slik, og man måtte forstå dem som tapte. Det var viktig å gjøre folk oppmerksom på minussidene ved samfunnet. Derfor måtte litteraturen utilslørt stille ut det stygge og det sørgelige.

Bohem

Bohem-begrepet var godt innarbeidet i mange europeiske land mot slutten av 1800-tallet.  Bohemia er det latinske navnet på Böhmen. Sigøynerne ble kalt bohemer da de dukket opp i Frankrike i senmiddelalderen fordi man trodde de stammet fra Böhmen. På 1880-tallet fikk ordet bohem en noe annen betydning. Det ble brukt for å betegne en person som levde et liv uavhengig av samfunnets normer og moraloppfatninger. Kunstnere og forfattere, gjerne slike med «løssluppen» moralsk vandel.

Edvard Munchs maleri "Kristiania Bohême II 1895". Foto og eier: Munchmuseet. CC BY-NC 3.0

Liten kjerne

Kristiania-bohemen ble aldri stor. Den besto av en liten kjerne på 20-30 mennesker – og flere andre kretser i ulike subkulturer av skiftende størrelse. Noen organisasjon var det aldri snakk om. Mange av dem var ytterst individualistiske anlagt og hadde forskjellige oppfatninger om det meste. Likevel var det mye som holdt dem sammen. Men den betydning de fikk, sto ikke i forhold til det beskjedne antallet.

Krohg, Garborg og Munch

Påfallende mange i bohem-kretsen kom fra høyere sosiale sjikt. De hadde foreldre som var solide samfunnsstøtter: Advokater, sorenskrivere, bankfolk. Det var en solid porsjon intellektuell og kunstnerisk kapasitet å finne blant bohemene. Christian Krohg var det store navnet bohemene kunne skilte med i sin mest hektiske periode.

Andre var på vei oppover og fikk sin anerkjennelse senere. Arne Garborg beveget seg flittig i bohemenes ytterkretser. Det samme gjorde Edvard Munch.

Andre igjen gikk til grunne før de fikk anledning til å spille ut sine talenter. En rekke samtidige har pekt på at det slett ikke var de minst lyse hodene som befant seg i denne siste gruppen.

Forfatter og samfunnsdebattant Arne Garborg (1851-1924) Foto: Anders Beer Wilse. Eier: Norsk Folkemuseum. Offentlig eiendom.

Individuell frihet – et fellestrekk

Det som holdt bohemene sammen, var felles verdier og idéer, felles livsstil og felles ytre fiender. Til de felles verdiene hørte en avstandstagen fra de rådene oppfatningen av hvordan embetsmannsbarn, akademikere og intellektuelle burde oppførte seg.  Bohemen forkastet det en moderne bohem-ekspert har kalt «korsett-og karrierestilen» De foretrakk sin individuelle frihet fremfor en sikker akademisk karriere. De foretrakk å bruke formiddagen til å diskutere, til å sitte på kafé eller å sove fremfor å lese fag ved Universitetet. Bohemen hadde bare forakt til overs for strebere, karrierister og konformister. De gikk åpent inn for å vise at de ga blaffen i hva byens borgere synes om dem.  De likte å irritere, å provosere, å sjokkere, i det hele tatt virke opprørske.

Fri kjærlighet – mot monogamiet

Det området der bohemen tydeligst skilte seg ut, var holdningen til seksualitet. De fulgte Hans Jægers syn fra foredraget i 1882; de var for fri kjærlighet og for seksuell frigjøring. De gikk mot å koble seksualitet til ekteskapet, og de uttalte seg klart mot monogamiet.

På denne måten gikk de til angrep på den offentlige dobbeltmoralen, som særlig dreide seg om menn i høyere sosiale lag sin dobbeltmoral. De krevde seksuell avholdenhet for kvinner før ekteskapet og troskap av begge i ekteskapet, mens de selv kunne ha flere seksuelle partnere før ekteskap og praktiserte utroskap, ofte ved benyttelse av prostituerte.

Bohemene ville bringe seksuelle drifter og aktiviteter frem i lyset. Det var også om å gjøre for dem å understreke seksualitetens viktige plass i menneskelivet, en plass det offisielle moralsynet ikke tillot. Bohemen ville bryte ned autoritetene.

Kafékultur i Kristiania

Et viktig trekk i bohemenes livsstil var kafékulturen. Det var en kontinental skikk, i første rekke importert fra Paris. Man gikk på kafé for å treffe folk, prate og drikke et glass. Fra kontinentet kom også ideen om en stamkafé, et sted der man kunne være sikker på å møte kjente, og der man kunne opparbeide seg et godt kundeforhold til betjeningen og eiere i tilfelle likviditetsproblemer skulle dukke opp.

Grand kafé

For bohemen var Grand kafé i lang tid det faste samlingsstedet. Der vanket både den indre kretsen og ytterkretsene. Og der kom andre som ikke hadde noe med bohemen å gjøre.

Grand ble aldri noe rent bohem-sted. Likevel ble kaféen beryktet blant brave Kristiania-borgere. De som gikk på Grand, og særlig de som gikk der ofte, var ikke helt stuerene i 1880-årene. Det forhindret ikke at stedet ble mer og mer populært.

Grand Hotel ble åpnet i 1874. Den som satte stedet i gang var en tysk konditor ved navn Julius Fritzner, som hadde slått seg opp på kaker. Grand lå i en tre etasjes bygning midt på Karl Johan. Selve kaféen lå på hjørnet, hevet over gateplanet, og gjestene måtte gå opp i en høy utvendig trapp. «Fortapelsens trapp» ble den kalt. Det var ikke mulig å komme seg inn i kaféen på noen diskre måte. Den som besteg trappen til Grand, var synlig i gatebildet. I miljøet på Karl Johan var det mange som så etter og merket seg hvem som gikk opp trappen på Grand.

En kneipe

Grand Kafe var til å begynne med en liten kneipe med et stadig mer forfallent preg. Vegger og tak var falmet og inntrykket av røyk. Veggene var av speilglass. I taket var det malt fire små amoriner. Portierene bar enda sterkere preg av forbrukte sigarer. Møblene var trukket med plysj, loslitte og møllspiste. En gang i tiden hadde de vært elegante. Når man satte seg på dem, hendte det at støvskyer sto til værs. Kakerlakkene trivdes også og formerte seg i kaféen.

Til interiøret måtte man også regne de fleste oppvarterne. De ble godt kjent med stamgjestene, visste hva de ville ha og hvordan den pengesituasjonen var.

«Dagligstuen» ble kaféen kalt av stamgjestene. I 1886 ble det interiørmessige forfallet stoppet. Kaféen ble pusset opp og utvidet. 15. desember 1886 ble Speilsalen åpnet.

Ibsen eget stambord

Klientellet som hadde etablert seg på Grand, fortsatte å frekventere stedet etter ombyggingen. De fikk etter hvert følge av flere – helt på tampen av 1880-årene var det ikke lenger suspekt å vanke på Grand. Da Henrik Ibsen i 1891 vendte hjem etter 27 års utlendighet, valgte han Grand som sin stamkafé. Han fikk sitt eget bord med inskripsjonen «Reserveret for Dr. Ibsen». Da ble kaféen ikke bare fasjonabel, den ble en severdighet. Bohemenes innerste krets hadde sitt stambord i et hjørne.

Hva drakk de?

Klientellet på Grand satt der ofte lang tid av gangen. De leste aviser eller diskuterte. Noen spilte domino. Alle drakk et eller annet.  Hva man drakk var det ofte økonomien som avgjorde. Det hendte at enkelte satt hele formiddagen med en kopp kaffe. Andre helte i seg alkohol både på for- og ettermiddagen. Drakk man øl, var «bajerbir» populært – gjerne med en dram til. Pjolteren begynte å bli utbredt. I bohemkretsen dyrket man en annen drikk som akkurat i 1880-årene var høyeste mote i Paris. Særlig Hans Jæger hadde en forkjærlighet for den: Absinth.

Maleri av Edvard Munch "Absinth-drikkere" fra 1889. Offentlig eiendom.

Absinth er et bitter-brennevin med anissmak.  Den karakteristiske ingrediensen er en malurt-plante. Brennevinet hadde et svært høyt alkoholinnhold, opp mot 70-80 prosent, noe anissmaken delvis skjulte. Mange steder – og særlig i Frankrike – bygget man opp en egen liten kultur rundt absinthen. Man satte av en fast tid hver dag – «den grønne time».- og man blandet vann i drikken, gjerne filtrert gjennom et par sukkerbiter, med stor høytidelighet.

Tivoli

Bohemen satt slettes ikke på Grand hele tiden. Gravenes kafé på Stortingets plass var også populær. En bohemrangel kunne foregå ved at man vekslet mellom å sitte på Grand og på Gravesen, til man ved ni-tiden gikk på Tivoli.

Skulle Hans Jæger og hans krets ut og more seg om kvelden, foretrakk de den eldre forlystelsesanstalten Tivoli i Klingenberggaten. Der var stemningen uhøytidelig, løssluppen og til tider ikke så lite vulgær. Det var mange prostituerte i strøket.

Bohemene benyttet seg så flittig av prostituerte som de hadde penger til. De plukket jentene opp på Karl Johan utenfor Grand, på Tivoli eller nede i bordellstrøkene.

Bohemers tristesse

I bohemkretsen var det ikke alle som moret seg like mye. Det var enkelte som ikke moret seg noe særlig i det hele tatt.

Fra litteraturen får man ikke inntrykke av at bohemen var noen munter og livlig krets. Tvert om er tilværelsen i flere viktige bohemromaner utmalt som trist og motløs. Man har ikke noe å leve for, man bare sleper dagene hen på hybler, kaféer og bordeller, og til slutt skyter man seg.

Dette er naturligvis ikke hele sannheten – det er et skjønnlitterært bilde. I virkeligheten varierte humør og sinnsstemning sterkt fra bohem til bohem, fra miljø til miljø og over tid. Hans Jæger er den som gjorde mest for å skape et trist inntrykk. Han hadde da også ualminnelig mye motgang i livet. Dessuten hadde han ikke humoristisk sans – selv hans nærmeste venner så ham sjelden eller aldri smile.

Dårlig økonomi

Dårlig økonomi var en av grunnene til flere bohemers tristesse. Ikke alle kom fra velstandsfamilier. De som gjorde det, mistet for øvrig hurtig støtten hjemmefra. Om ikke annet, tok de selv initiativer i den retning. I de ni «bohembud» ble det understreket at man skulle overskjære sine familierøtter, og man aldri kunne sine foreldre dårlig nok – det siste ble formulert på tysk, for å gi det ekstra effekt.

Å fordrive tiden på Grand ga liten økonomisk uttelling for en student. Å skaffe seg regelmessige inntekter ved lønnsarbeid, var heller ikke noen løsning som sto høyt i kurs i bohemkretser. Resultatet kunne lett bli at man var henvist til å leve på kreditt og på pengesterke venner. Hvis taktikken mislyktes, kunne man bli henvist til å sitte på hybelen mer enn det man egentlig hadde lyst til – med eller uten brennevin.

Ungkarshybel

I Kristiania kunne man leie ungkarshybel med egen inngang for tyver kroner måneden. Da fikk man værelser i pent strøk og med et standard møblement; seng, bord, sofa, kanskje en gyngestol, speil, en hengelampe med matt glass. Hybelvertinnen serverte mat. Kosten var inkludert. Værelsene kunne fiffes litt opp med personlige eiendeler: Aviser, bøker, tidsskrifter, noen nipsfigurer hjemmefra, et pledd, et bilde av Johan Sverdrup på veggen. Det siste ble hurtig fjernet etter at partiet Venstre seiret.

Skuffet over Sverdrup-regjeringen

En viktig grunn til at mange bohemer fant tilværelsen trist, var skuffelsen over Sverdrup-regjeringen. Etter 1884 var det ingen tegn til at bohemenes idealer skulle bli virkelighet. Tvert om ga regjeringen klare signaler om at den slett ikke var så frisinnet. Bohem-kretsen reagerte heftigere på Sverdrup enn mange Venstre-folk. Hans Jæger følte seg utstøtt og forfulgt – og med god grunn.

Johan Sverdrup (1816-1892). Statminister i Norge i perioden 1884-1889. Han var en av grunnleggerne av partiet Venstre og pådriver for et parlamentarisk styresett. Foto: ukjent, eier: offentlig eiendom.

Oda Krohg i bohemkretsen

Det var ikke bare menn i bohemkretsen. Enkelte kvinner sluttet seg til. De var ikke mange, og de ble enda mer uglesett enn de mannlige bohemene. Den fremste av dem var sentral i den indre krets og ble kalt bohemdronningen, Oda Lasson (senere Krohg), som var av beste embetsmannsslekt. Hennes far var regjeringsadvokat. Moren var født von Munthe av Morgenstierne.  Familien holdt til i et fornemt strøk, i et hus i Grønnegate i Homannsbyen.

Oda Lassen giftet seg sommeren 1881, 21 år gammel, med forretningsmannen Jørgen Engelhardt. Ekteskapet var ikke vellykket. Etter et par års tid, og etter at de hadde fått to barn og han hadde rukket å gå konkurs, flyttet Oda fra ham. Hun tok barna med seg og slo seg ned i en liten leilighet i Sporveisgaten.

Man gjorde ikke slikt i de kretser. Men Oda hadde lenge hatt planer om å begynne å male. Det ville imidlertid ikke faren vite noe av. Etter seperasjonen begynte hun i 1884 som elev hos Christian Krohg og innledet et forhold til ham. Senere giftet de seg.

Krogh var en respektert maler og tilhørte bohemkretsen. Det gjorde ham særdeles lite ansett i embetsmannsmiljøet. Oda kom også inn i en krets av radikale politikere, som Verdens Gang-redaktøren Ola Thommessen.

Embetsmennene avskydde bohemer

Oda Lasson gikk på kafé med de andre bohemene, stikk i strid med konvensjonene om hva kvinner kunne tillate seg. Hun var også med på bohemenes mest kjente enkeltaksjon; demonstrasjonen mot Bjørnstjerne Bjørnsons sønn Bjørn i Christiania Theater i 1888.

De etablerte embetsmannsmiljøene reagerte på bohemen med ren avsky og vemmelse.

Christian Friele, sjefredaktør for Morgenbladet og onkelen til Oda, krevde håndfaste tiltak for å stoppe bohemene som han og flere mente brøt med sømmelighet og anstendighet. Friele skrev i Morgenbladet at bohemene truet med å forgifte ungdommen.

At reaksjonen mot demonstrasjonen spesielt og bohemer generelt var så voldsom, har sammenheng med at Friele og hans meningsfeller så bohem-fenomenet som en del av den alminnelige radikalisme og verdioppløsning som Sverdrup og Venstre hadde gått i spissen for. Hans Jæger dro bare konsekvensen av det Bjørnsson og Sverdrup hadde stått for i forfatningskampen.

En annen grunn til denne reaksjonen, er at embetsmannsmiljøet følte seg truet innenfra. Det var embetsmennenes egne ungdommer som gjorde opprør.

Christian Krohgs maleri av Oda Krohg. Foto og eier: Nasjonalmuseet CC BY-NC 3.0

1880-årene ungdomsopprør

Bohem-kretsen ble aldri stor. At den vakte slik oppsikt og fikk så stor betydning, er et tegn på at forholdene i Kristiania var små i 1880-årene. Hva var det som var så viktig med bohemen? Den var 1880-årenes ungdomsopprør.  Bohemenes opprør var kulturelt, det var et oppgjør med en gammel livsstil. Det kom innenfra – fra embetsmennenes sønner og døtre. Men bohem-fenomenet var også et uttrykk for skuffelsen over Johan Sverdrup, over regjeringen, og over Venstre. Bohemen reagerte på sin måte; ved å vende seg bort fra politikken og det parlamentariske liv, ved å trekke seg tilbake til privatlivet, ved å utvikle en alternativ livsstil og forsøke å frigjøre seg gjennom den.

Emneord: Kultur og religion Av Øystein Sørensen
Publisert 16. okt. 2018 12:37 - Sist endret 12. mars 2020 09:33