Folkeavstemningen om monarki i 1905

Et klart flertall i befolkningen støttet monarki i 1905. Av taktiske hensyn i inn- og utland stemte også flere motstandere av kongedømmet for monarki.

12. og 13. november 1905 var det folkeavstemning i Norge for andre gang på tre måneder. Denne gangen skulle folket ta stilling til Norges fremtidige styreform etter unionsoppløsningen.

Som ved avstemningen i august om unionsoppløsningen ble befolkningen bedt om å slutte seg til en beslutning som i praksis allerede var fattet: Denne gangen å videreføre monarkiet i Norge ved å tilby danske prins Carl å bli ny norsk konge.

Taktisk monarkisme

Det var ikke selvfølgelig for alle at Norge fortsatt skulle være et monarki, selv om monarkiet hadde oppslutning i store deler av folket. I venstrenasjonale miljøer stod republikanismen sterkt. Mange oppfattet republikken som den naturlige forlengelsen av demokratiutviklingen. Likevel fikk kong Oscar II allerede 7. juni 1905 tilbud om å la en svensk prins overta den norske tronen etter unionsoppløsningen – det såkalte «bernadotte-tilbudet».

Fotografi av trykt tekst, innledes: "I det norske Folks Navn maa der nedlægges Protest mod ethvert Skridt fra Regjerings og Stortings Side, som gaar ud paa at tilsidesætte Folkets Vilje eller at binde dets Selvbestemmelsesret i Valget af ny Regjeringsform!"
Det såkalte «Bernadotte-tilbudet» var et forsøk på å ta den revolusjonære brodden av Stortingets vedtak 7. juni om å oppløse unionen. I republikanske kretser vakte tilbudet harme. I dette oppropet hevdet republikanerne at Storting og regjeringen ikke hadde mandat til å velge konge. Foto: NBO, Småtrykks. 324. Norsk politikk 1905

Blant kjente republikanere som likevel kjempet for monarkiet i 1905, finner vi personer som Bjørnstjerne Bjørnson, Fridtjof Nansen og statsminister Christian Michelsen. Forklaringen var selvfølgelig ikke en plutselig omvendelse til tro på kongedømmet. For disse personene var monarkismen i 1905 taktisk begrunnet. Det hang dels sammen med Norges forhold til utlandet og dels med behovet for samhold og lavt konfliktnivå innenriks.

Europeisk bekymring

Utenfor Norge ble 7. juni-beslutningen om unionsoppløsning oppfattet som en revolusjon. Mange steder ble det tatt for gitt at Norge ville avskaffe monarkiet og bli en ny republikk i Europa. Det bekymret europeiske konger og statsledere. De fryktet at en demokratisk republikk i Norge kunne bli et forbilde for radikale krefter i andre europeiske land.

I 1905 var det bare to andre republikker i Europa: Sveits og Frankrike, og selv ikke de ønsket noen republikk i Norge. Den norske taktiske monarkismen i 1905 hadde derfor som utenrikspolitisk hovedformål å ufarliggjøre den aggressive norske unionspolitikken overfor de europeiske stormaktene.

Dynastibygging

I tillegg hadde den norske monarkismen en dynastisk dimensjon. Valget av kongsemne hadde falt på prins Carl fra Danmark, et land Norge fortsatt hadde tette bånd til. I tillegg var moren hans den danske kronprinsessen Louise. Hun var niesen til Oscar II og altså svensk.

Minst like bra var det at Carl var gift med den engelske prinsessen Maud. Den kommende norske kongen hadde altså Storbritannias kong Edward VII til svigerfar. For en liten og nylig uavhengig stat var det viktig med venner blant stormaktene.

Motstrebende folkeavstemning

Regjeringen ønsket i utgangspunktet ikke å holde noen folkeavstemning om styreformen. Den ville stille og rolig videreføre monarkiet uten debatt, for at det nasjonale samholdet ikke skulle slå sprekker.

Norske republikanere forlangte imidlertid å bli hørt. Den påtenkte kongen kjente også til de republikanske strømningene og ønsket seg en bekreftelse på at han var ønsket. Under dette dobbelte presset ga regjeringen etter og utlyste folkeavstemning 12. og 13. november. Folkeavstemningen skulle formelt ikke gjelde styreformen, men prins Carls kandidatur.

Til forskjell fra ved folkeavstemningen i august om unionsoppløsningen foregikk det denne gangen en reell debatt i forkant. Republikanere og monarkister kom med sine opprop. Men regjeringen gjorde det klart at den ville gå av dersom folkeavstemningen ikke ga det resultatet den ønsket. Det var en trussel som ble tatt på alvor i 1905.

Fotografi av trykksak som viser kommunevise resultater for folkeavstemningen om ny konge i 1905
Plakat med kommunevise resultater fra folkeavstemningen om ny konge i 1905. Foto: R. P. & Co. Christiania/Østfold fylkes billedarkiv

Flertall for monarkiet

Nok en gang fikk regjeringen viljen sin, men ikke like klart som i august. Valgdeltagelsen var lavere, rundt 75 prosent av de stemmeberettigede deltok. Nesten 260 000 støttet prins Carls kandidatur, mens noe over 69 000 stemte mot. Det var likevel et så klart resultat at folkeavstemningen var enda en seier for regjeringen, med 79 prosent for og 21 prosent mot.

Med kongevalget var Norges løsrivelse fra Sverige fullført. Den nye kongefamilien kom til landet 25. november.

Fotografi som viser statsminister Christian Michelsen som hilser på Haakon 7 og kronprins Olav ombord på skip
Statsminister Christian Michelsen tar imot kong Haakon 7 og kronprins Olav 25. november 1905. Foto: Jens Hilfling-Rasmussen/Nasjonalbiblioteket 
Emneord: Politikk og makt Av Bjørn Arne Steine
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 16. jan. 2024 12:47