Jernalderens borger

I eldre jernalder i Norge (500 f.Kr-550 e.Kr) ble det bygget anlegg, kjent som bygdeborger, på mange bratte åser og koller rundt om i landet. Arkeologene har flere teorier om hvorfor de ble bygget og hva de ble brukt til, samtidig som borgene lever videre i lokale historier og sagn.    

skogsområde
Inngangen til Andorsrudborgen. Foto: Kristine Friis Jørgensen.

Det er funnet spor etter 400-450 bygdeborger i Norge. I dag kan disse gjenkjennes som steinrøyser eller murrester langs kanten på bratte knaus og åser. De fleste ligger på Østlandet og i Sørvest-Norge, men eksempler finnes også i resten av landet. Bygdeborgene ble bygget i førromersk jernalderromertid og folkevandringstid (500 f. Kr. - 550 e. Kr.).

Hva er en bygdeborg?

Ved hjelp av bygdeborgenes ruiner kan arkeologene få inntrykk av hvordan de opprinnelig så ut. Borgene bestod av steinmurer eller jordvoller som sto alene eller var grunnmur for palisader. Andre deler av høyden var naturlig forsvart av bratte skrenter, myrer eller tjern. Murene var vanligvis bygget med lokal bruddstein lagt i blokker eller med morenestein lagt i røyser. Mange anlegg hadde også flere rekker med mur og/eller voller.

Landskap med bygdeborg
Tjuvenborgen på åsens øverste punkt. Foto: Kristine Friis Jørgensen

Bygdeborgenes funksjon

Både arkeologer og lokalsamfunn har lenge diskutert hvorfor bygdeborgene ble bygget. Før studiet av fortiden ble etablert som akademisk disiplin brukte lokalbefolkningen sagn til å forklare de underlige ruinene i landskapetDe fortalte historier om mennesker som en gang hadde bodd der og hva som hendte dem, og ga på den måten kulturminnene mening og relevans. 

I 1743 skrev kapellan Hans Jørgen Helsing den første kjente omtalen av en bygdeborg. Han tolker borgen som et offersted til fremmede guder i fordums tid, og avviser at borgene kan tilskrives et militært aspekt. Om klippen Hals-Steen i Levanger forteller han: 

“Jeg holder det for, at i Hedningenes tider har været et hos dem hellig sted, at de der har foretatt Ofringer, hvor det er sumpig og vått, den dam, hvori de har vasket ofringenes Indvolder. Jeg har ei lest noget om dette, men slutter kun så, siden stedet er for lidet, at der skulle været nogen Kongelig slott. Ser ei heller nogen ret årsak, at det skulle været en Fæstning.”

Da arkeologien utviklet seg som fagdisiplin på 1800-tallet, ble bygdeborgene gjenstand for arkeologiske undersøkelser. Sagn og myter ble satt til side til fordel for empirisk forskning. Betegnelsen bygdeborg oppstod ut fra tanken om at de var forsvarsverk hvor bygdefolk kunne søke tilflukt under angrep, altså en borg for bygda. Dette er fortsatt en rådende teori.

Ny forskning ga flere svar

Arkeologiske undersøkelser i Trøndelag på 1990-tallet kastet nytt lys over dateringen og bruken av bygdeborgene. Det ble etablert et skille mellom eldre og yngre anlegg, med vekt på plassering og størrelse. Eldre borger er gjerne funnet på lavere og mer tilgjengelige steder i terrenget, og dekker over 8000 m2. Yngre anlegg er ofte mindre enn 4000 m2 og begrenset til åser og koller som fra naturens side kan være vanskelige å bestige. Videre ble det klart at borgene har hatt flere og lange bruksfaser, og dermed åpnet det seg en bredere debatt om hvorfor de ble bygd og hva de ble brukt til. 

Én tolkning er at borgene var befestede bosetninger – dette gjelder særlig der murene er lave, hvor det er tilgang til vann eller tilknytning til vei og dyrkbar jord i nærheten. Borgene kan også ha markert makt over et område eller fungert som tilfluktssted. De som ligger i utmark kan ha blitt brukt på liknende måter - for å opprettholde kontroll over jakt- og fiskeområder, skog og myr. Anleggene i nærheten av veier har blitt tolket som utsiktsposter for ferdsel og handel, samt innkreving av toll fra forbipasserende. Nyere forskning har stilt spørsmål ved automatisk datering ut fra størrelse og plassering, og det er foreslått at ulike borger med forskjellige funksjoner kan ha inngått i et større nettverk.

mur i skogslandskap
Nord-muren på Andorsrudborgen. Foto: Kristine Friis Jørgensen.

Ettersom bygdeborgene er befestede strukturer, har de nok alltid hatt en rolle som forsvarsverk. Flere forskere har lagt vekt på nettopp de militære aspektene, og det er blant annet funnet spor etter brann som kan indikere konflikt. De fleste borgene stammer fra romertid og folkevandringstid, en periode da Norge var oppdelt i flere herredømmer. Funn av store våpendepoter indikerer at det var en tid med mye uro, og folk la i økende grad våpen i gravene. Anlegg som tilsvarer bygdeborgene i Norge finnes over hele Europa, og kanskje har leiesoldater på kontinentet hentet hjem ideer om forsvarsverk og militarisering.

Hva skjedde egentlig på høydedragene der murene ble satt opp? Den livlige debatten rundt bygdeborgenes opphav og funksjon gjør dem til ekstra mystiske steder. Gjennom tidene har flere enn arkeologer undret seg over de forlatte ruinene, og dermed har det knyttet seg mange sagn til bygdeborgene. Disse forteller også en viktig historie om de forlatte anleggene. 

Av Ingeborg Marie Hornkjøl, Luka Jandric, Kristine Friis Jørgensen, Inger Dina Wergeland Venås og Sigrún Vidarsdottir
Publisert 30. juni 2020 09:27 - Sist endret 30. juni 2020 11:14