Hva kan våpen fortelle oss om fortidens mennesker?

Våpen er en viktig kildegruppe for arkeologer i dag. De forteller om status og rang, allianser og kontakt, krigerens rolle og hva folk trodde på.

Våpen er funnet i graver helt tilbake til steinalderen, og graver er ofte vår viktigste kilde til kunnskap om fortidens våpen. Med våpen menes her både våpen til jakt og våpen til strid. Fra steinalder er det for eksempel vanskelig å skille mellom jaktvåpen og stridsvåpen, men trolig har våpen som piler vært brukt til begge deler.

At våpnene helt tilbake til steinalderen var effektive til å drepe med, kan sees på skjelettfunn med skader etter økser, klubber og piler. Fra bronsealder er det funnet massegraver der skjelettene bærer spor etter skader fra metallvåpen, og gjennom hele jernalderen har mennesker blitt skadet og drept av ulike våpen som sverd, økser, klubber, lanser, spyd og piler.

Skadene viser også hvordan våpenteknologien endret seg gjennom historien. Våpnene i steinalderen ble laget i flint og andre bergarter, gjerne ved hjelp av svært avanserte teknikker. Våpnene krevde mye praktisk erfaring og god kunnskap om råmaterialene.

Med introduksjon av bronse og senere jern ble metallvåpen utviklet for første gang. Sverd, økser og spyd av metall viser at man begynte å kjempe på en helt annen måte enn tidligere, og tilgangen på råstoff endret seg. Kobber og tinn til bronse måtte hentes langveis fra gjennom handelsforbindelser, mens jernet var en lokal ressurs.

Fremstillingen av metallene var en prosess i seg selv, og selve våpensmiingen var forbeholdt spesialister. Mønstersmidde sverdklinger og spyd viser at smedene behersket prosessen med å fremstille stål ved høye temperaturer. Smedkunnskapene ble sett på som magiske, og skriftlige kilder fra vikingtid og middelalder forteller om hvordan dyktige smeder hadde nær kontakt med høyere makter, og kunne smi sverd som alltid gav seier.   

Tilgang til råstoff, utvikling av kampteknikk og samfunnsendringer gjorde at våpnene endret seg mye fra steinalder til vikingtid. I hver periode er det noen våpentyper som dominerer, nye typer introduseres og andre forsvinner. Noen våpen – som pilspisser og sverd – finner vi i de fleste perioder, om enn i forskjellig utforming.

Foto av utgravning av sverd.
Utgravning av et sverd på Klepland i Søgne, Vest-Agder. Sverdet ble funnet i en grav, og er et enegget sverd typisk for merovingertiden (550 e.Kr. – 800 e.Kr.). Foto: Helene Russ. Eier: Kulturhistorisk museum, UiO.

 

Våpen fra steinalder til vikingtid

Steinalder (9500 – 1700 f.Kr.)

Foto av pilspisser fra steinalder.
Pilspisser fra eldre steinalder. Spissene har vært festet til pilskaft av tre. De tre spissene til venstre er såkalte tangepiler, mens pilen helt til høyre er en tverrpil. Pilen har gjort stor skade med sin brede spiss. Foto: Terje Tveit. Eier: Arkeologisk Museum, UiS.

Fra både eldre og yngre steinalder er det funnet pilspisser og spydspisser i flint, skifer og bergarter. Disse finnes ofte på boplasser, men kjennes også fra graver. Det er vanskelig å skille mellom våpen til strid og våpen til jakt i steinalder, men jaktvåpen har vært effektive også mot mennesker. Noen våpen, for eksempel klubber og stridsøkser, har ikke noen åpenbar funksjon bortsett fra i strid.

Foto av en stridsøks fra steinalder.
Stridsøks funnet i Skåle i Lierne, Nord-Trøndelag. Slike økser har trolig vært brukt primært i strid, da de ikke har noen annen åpenbar funksjon. Foto: ukjent. Eier: NTNU Vitenskapsmuseet.

Bronsealder (1700 – 500 f.Kr.)

Foto av bronsesverd.
Tre fullgrepssverd fra eldre bronsealder funnet i Rogaland. Det øverste sverdet ble funnet i en grav på Hodne i Klepp, mens sverdet under stammer fra en grav på Jåsund i Sola. Sverdet som ligger på skrå over de to andre ble funnet på bunnen av Høylandsvatnet i Hå, og er tolket som en ofring. Foto: Terje Tveit. Eier: Arkeologisk museum, UiS.

Tilgang på metaller gjorde at det for første gang var mulig å lage våpen som sverd, og det tveeggede sverdet er det viktigste våpenet i eldre bronsealder (1700 - 1100 f.Kr.). Sverdet avløste dolken som mannens viktigste statusvåpen, likevel er det kun funnet noen få bronsesverd i Norge. Yngre bronsealder (1100 - 500 f.Kr.) var spydets storhetstid i dagens Norge. Disse kunne være vakkert utformet og dekorert med sirkler og border, og til tider være svært lange. 

Foto av spyd fra bronsealder.
Denne spydspissen av bronse er, med sine 58 cm, en av Nord-Europas største spydspisser fra bronsealder. Både falen og bladet er dekorert med meanderbord og konsentriske halvsirkler. Spydspissen ble funnet på Hoddøy i Namsenfjorden i Nord-Trøndelag og er tolket som et offerfunn. Foto: Per E. Fredriksen. Eier: NTNU Vitenskapsmuseet.

Eldre jernalder (500 f.Kr. – 550 e.Kr.)

Foto av våpensett fra romertid
Et våpensett fra romertid lagt ned i en grav sammen med flere keramikk-kar ved Bjørnstad i Sarpsborg, Østfold. Sverdet er et tveegget sverd av en type som kalles spatha. Røntgen av sverdet har vist at det trolig var mønstersmidd, og det er bevart biter av sverdsliren som var laget av pels innerst, og treverk og lær ytterst. I tillegg til sverdet inneholdt graven en lansespiss, en spydspiss med mothaker og en skjoldbule. Foto: Eirik Irgens Johnsen. Eier: Kulturhistorisk museum, UiO.

Jernets introduksjon i Skandinavia gjorde våpenteknologien mer effektiv. Det tveeggede sverdet dominerte, og man begynte å bruke lanser og spyd med mothaker. I romertid (Kr.f. – 400 e.Kr.) var noen av sverdene påvirket av romerske våpen, blant annet spatha. Dette var et langt, rett sverd, først brukt av romerske soldater, men som spredte seg raskt til resten av Europa.

Det tveeggete sverdet var vanlig også i folkevandringstid (400 – 550 e.Kr.), men sverdhjaltet – håndtaket –  ble nå ofte laget av tre. Sverdhjaltene fra folkevandringstid er derfor sjeldent bevart. Rester etter skjold finnes i form av skjoldbuler, en hvelvet metallplate som er plassert midt på framsiden av skjoldet og dekker en utskjæring der håndtaket sitter. Skjoldbulens funksjon var å beskytte hånden. I folkevandringstid ble mange av skjoldbulene utstyrt med en pigg. Det tyder på at skjoldet kan ha fungert som mer enn bare beskyttelse.

Foto av våpensett fra folkevandringstid.
En grav fra folkevandringstid med et tveegget sverd, et spyd med mothaker, en kniv, en øks og en skjoldbule. På sverdet ble det funnet rester av en treslire med skinnforing på innsiden. Sverdhjaltet har vært av tre, men dårlige bevaringsforhold har gjort at det kun er spor igjen etter overhjaltet. Graven ble funnet på Rongve på Osterøy i Hordaland. Foto: Svein Skare. Eier: Universitetsmuseet i Bergen.

Yngre jernalder (550 – 1050 e.Kr.)

Ved overgangen til merovingertid (550 – 800 e.Kr.) skjedde det flere endringer i våpensettet. Det tveeggede sverdet forsvant fra storparten av landet, og ble erstattet av et enegget sverd. Mange av disse sverdene var influert av frankiske scramasaxer, et relativt kort sverd som kun var skarpt på den ene siden. Spydet med mothaker forsvant også i merovingertid, et våpen som hadde vært fremherskende helt siden romertid.

Foto av våpensett fra merovingertid.
En mannsgrav fra merovingertid ble funnet ved Haglebuvatn i Buskerud i 1918. Graven inneholdt ulike våpen; enegget sverd, øks, kniv, pilspisser og skjold. I tillegg lå det en sigd, et hestebissel, en tang, en nøkkel, ildstål, knapper og flere beslag i graven. Foto: Eirik Irgens Johnsen. Eier: Kulturhistorisk museum, UiO.
Foto av våpensett fra vikingtid.
På bildet sees angreps- og dekkvåpen fra ulike graver. To av sverdene er fra Steinsvik i Nordland og Øverlien i Oppland, mens skjoldet ble funnet under utgravningen av Gokstadskipet i 1880. Resten av våpnene og hjelmen stammer fra et av Norges rikeste gravfunn som ble gravd ut i Gjermundbu på Ringerike i 1943. Hjelmen er den eneste hele hjelmen som er funnet fra vikingtid. Foto: Ernst Schwitters og Eirik Irgens Johnsen. Eier: Kulturhistorisk museum, UiO.

I Norge er det funnet flere tusen våpengraver fra vikingtid. Øks og sverd er de vanligste våpnene, men spydspisser og piler er også funnet i gravene. Det eneggede sverdet fra merovingertid ble mindre vanlig, og ble igjen erstattet av et tveegget sverd.

Ved midten av 900-tallet dukket det opp en ny type øks, med tynt blad og bred egg, en øks ment å brukes som våpen. Disse kalles bredøkser, og fikk navnet sitt allerede i norrøn tid. Økser er det våpenet som oftest opptrer i gravene fra vikingtid, men de fleste av disse har nok vært brukt både som redskap og våpen. Bredøksene er de første som er spesielt laget som våpenøkser.

Foto av bredøks fra vikingtid.
Bredøks funnet på Langeid i Aust-Agder i 2011. Skaftbeslaget er av messing. Foto: Vegard Vike. Eier: Kulturhistorisk museum, UiO.

Dekkvåpen

En viktig del av våpensettet bestod av dekkvåpen, og da som regel skjold. I Sør-Skandinavia er det funnet flere praktskjold av bronse fra bronsealder, men det eldste funnet av skjold i Norge stammer fra førromersk jernalder. Som regel er det kun skjoldbulen som er igjen av skjoldet, men noen få skjold med bevart treverk er funnet.

Analyser av treverket har vist at noen av disse skjoldene har vært bemalt. Rester etter et skjold datert til romertid funnet i Bø i Steigen i Nordland var malt blått på den ene siden, og rødt på den andre. Også skjold fra vikingtid har hatt rester etter maling. Under utgravningen av Gokstadskipet ble det funnet skjold montert langs skipssiden. Disse var malt ensfarget, annen hvert gult og sort. Fargene var fortsatt tydelige under utgravningen, men bleknet fort i kontakt med oksygen og er i dag ikke synlig lenger.

Bilde av skjold fra Gokstadskipet.
Et av skjoldene funnet under utgravningen av Gokstadskipet. I midten av skjoldet sitter skjoldbulden. Skjoldene var malt annet hvert gult og sort. Foto: Eirik Irgens Johnsen. Eier: Kulturhistorisk museum, UiO.

 

Rang og allianser

Tegn på status og rang

Foto av Langeidsverdet.
Det helt spesielle Langeidsverdet dateres til ca. 1025 og ble funnet under en utgravning i Langeid i Setesdalen i 2011. Det er rikt dekorert med inskripsjoner laget av tråder i sølv, gull og bronse. Foto: Vegard Vike. Eier: Kulturhistorisk museum, UiO.

Under en utgravning i Langeid i Setesdalen i 2011 ble det funnet et helt spesielt sverd. Sverdet er datert til ca. 1025 og er rikt dekorert med inskripsjoner laget av tråder i sølv, gull og bronse. Funn som dette tolkes gjerne som mannlige statussymboler. Sverd anses som et prestisjevåpen i tillegg til å være et effektivt kampvåpen, og våpengraver med sverd representerte de øvre klassene i samfunnet.

Fra vikingtid og middelalder har vi enkelte skriftlige kilder, slik som diktet RígsÞula, som forteller om sosial lagdeling der det å eie flere våpen, og spesielt sverd, var tegn på rikdom. I landslover med røtter tilbake til vikingtid står det at jo høyere opp i samfunnssjiktet du befant deg, jo flere våpen var du pålagt å eie.

I tillegg er det funnet mange sverd med forseggjorte hjalter, med dekor av edelmetall og mønstersmidde klinger. Disse sverdene skulle bæres synlig for å vise frem eierens status og posisjon. Dette gjaldt i livet så vel som i døden. Å gravlegges med flere fullt brukbare våpen har nok vært en kostbar affære.

I eldre steinalder (9500 - 4000 f.Kr.) kan fint dekorerte våpen av bein og hakker også ha vært høystatusobjekter som har tilhørt mektige krigere eller jegere. Dekoren gjør at disse skiller seg ut, og de er eksempler på svært få våpen fra steinalder som forteller om status og rang.

Foto av flinteggdolker.
Deler av såkalte flinteggdolker av bein. Dekoren kan tyde på at dette har vært våpen med spesiell status. Disse spissene har hatt flere små flintbiter festet langs sidene, for å gjøre eggen skarp. Flintbitene har falt av, men på dolken nest nederst kan man tydelig se furen de har vært festet i. Foto: Terje Tveit. Eier: Arkeologisk Museum, UiS.

Pilspisser, spydspisser, og økser fra denne tiden er funksjonelt utformet, og det er vanskelig å skille mellom bruks- og statusgjenstander. Mange hakker fra eldre steinalder er imidlertid laget i et materiale som gjør dem uegnet som arbeidsredskaper. De har trolig heller fungert som våpen eller statusgjenstander.

Foto av hakke fra steinalder.
En hakke, eller kølle, fra eldre steinalder. Steinen den er laget av er forholdsmessig myk, og lett å forme. Det gjør at hakker av denne typen ikke egner seg som bruksredskap, og de er tolket som å være våpen eller en form for statusgjenstand. Foto: Terje Tveit. Eier: Arkeologisk Museum, UiS.

Visse type sverd fra bronsealder har fungert mer som statussymboler enn som stridsvåpen. Her er grepet så tungt at sverdets effektivitet som kampvåpen har vært begrenset. Sverdene har trolig hatt en mer rituell funksjon, og kan ha vært brukt kun i spesielle seremonier. 

Krigerrolle

I dagens Norge begynte man i yngre steinalder (4000 - 1700 f.Kr.) å lage såkalte stridsøkser i basalt og dolker i flint. Disse etterlignet økser og dolker av bronse og kobber kjent fra utlandet og var forbeholdt de rike og mektige. Slike våpen settes gjerne i sammenheng med et krigerideal, og viser at krigerrollen ble tydeligere. Dette kan vitne om en ny type samfunn, og at det fra yngre steinalder og utover i bronsealder ble et overskudd av ressurser, som ble samlet hos noen få mektige mennesker.

Flere av helleristningene fra bronsealder er også tolket som å illustrere krigeren. En gjentagende figur på mange helleristningsfelt er en menneskefigur med fallos og sverd. Dette er typiske mannsattributter og er tolket som å representere en bestemt mannlig rolle, nemlig den potente krigeren. 

Foto av helleristningsfelt på Tanum.
Helleristningsfelt på Tanum i Bohuslän i Sverige. Flere av figurene er utstyrt med det som er tolket som fallos og sverd. Foto: Gitte Kjeldsen. Eier: Arkeologisk museum, UiS.

Gjennom hele jernalderen utvikles våpen av stadig mer spesialisert karakter, og våpenfunn i graver forteller at krigerkulturen var en svært sentral del av samfunnet. Dette gjelder spesielt vikingtid, noe de flere tusen våpengraver vitner om.

Vikingene dyrket i særdeleshet krigerrollen og krigerkulturen. Det norrøne samfunnet i denne perioden kan karakteriseres som et krigersamfunn. Både bønder og høvdinger var krigere, og mye tyder på at det var viktigere å dø en ærefull død i kamp enn å leve et langt liv.

Foto av Snartemosverdet.
Et ringsverd ble funnet på Snartemo i Vest-Agder i 1933. Sverdet er datert til omkring år 500, og er i dag mest kjent som Snartemosverdet. Foto: Eirik Irgens Johnsen. Eier: Kulturhistorisk museum, UiO.

Allianser og lojalitet

Praktvåpen har til alle tider inngått i allianser mellom herskere. Et eksempel er såkalte ringsverd fra folkevandringstid og merovingertid. Dette er sverd funnet i de germanske delene av Europa, hvor en liten ring er festet til hjaltet. Det har vært hevdet at ringsverd var forbeholdt medlemmer av krigerfølget eller hirden til de frankiske kongene. Sverdringene var et synlig tegn på det edsvorne båndet mellom kongen og mennene. Bare fire slike sverd, eller deler av dem, er funnet i Norge. 

 

 

 

Kontakt og handel

Europeiske kontakter

Foto av Blindheimsverdet.
Det 3700 år gamle Blindheimsverdet ble mest sannsynlig produsert i de sveitsiske Alpene før det ble importert til Norge. Sverdet, som ble funnet innerst i Blindheimsvågen innenfor Ålesund på Sunnmøre på 1960-tallet, er et av de eldste håndfaste restene etter kontakten med Europa. Foto: Svein Skare. Eier: Universitetsmuseet i Bergen. 

Eksotiske våpen og etterligninger av disse vitner om vidstrakt kontakt og handelsnettverk. I 1963 ble det funnet et nesten komplett bronsesverd på Blindheim i Ålesund. Det 3700 år gamle sverdet ble mest sannsynlig laget i de sveitsiske Alpene før det ble importert til Norge. Sverdet er dermed et av de eldste funnene som viser til kontakten med Europa i bronsealderen.

Kontakt med fjerntliggende områder begynte allerede i yngre steinalder, da flint ble brakt til dagens Norge via utvekslingsnettverk og kontakt. I yngre steinalder økte flintredskapene i størrelse, og man fikk vakrere pilspisser, dolker og økser. Dette krevde en økt tilgang til flint, en steintype som ikke finnes naturlig i Norge. Den finnes derimot i Sør-Sverige og Danmark, og ble fraktet til Norge herfra.

Handles- og byttenettverk over store distanser gjorde at man nå kunne skaffe seg ferdige redskaper, eller ubearbeidet eller delvis bearbeidet flint, som videre kunne gjøres om til våpen etter eget ønske.

Import av råmaterialer fortsatte inn i bronsealder, og metallanalyser viser at mye av bronsen som er funnet i Norden er produsert av kobber og tinn fra gruver som ligger hundrevis av kilometer fra Skandinavia.

Hjemmeproduserte etterlikninger

Noen våpen ble laget lokalt som bevisste etterlikninger av fremmede typer. I yngre steinalder, mens våpen og redskaper fortsatt ble laget i stein i dagens Norge, hadde man andre steder i Europa begynt å lage våpen av kobber og bronse. Eliten beundret våpnene i metall, og etterlignet disse i flint, stein og bein.  

Et eksempel er flintdolken som opptrer i siste del av yngre steinalder. Flintdolkene etterlignet metalldolker som var i omløp lenger sør i Europa. Flintdolkene var likevel ikke noen enkel sak å utforme. Den ganske tynne og fint tilhuggede flintdolken er det mest teknisk kompliserte steinvåpenet å fremstille.

Foto av flintdolk.
En flintdolk fra Haugvaldstad i Rennesøy, Rogaland. Dolken ble funnet sammen med tre andre flintdolker, en sigd av flint, og to andre flintspisser under en stor stein i 1928. Funnet er tolket som et depotfunn, altså at gjenstandene har vært gravd ned med vilje. Kanskje har de vært en ofring til gudene, eller at noen har gjemt gjenstandene med formålet om å hente de igjen. Foto: Terje Tveit. Eier: Arkeologisk museum, UiS.

Noen ganger er det også mulig å si nøyaktig hvilken modell et våpen etterligner. Dette gjelder en spesiell type sverd funnet i graver i Norge, såkalte Ulfberth-sverd fra merovingertid. Ulfberth-sverd var utbredt over hele Europa, og stammet fra en eller flere frankiske våpensmier. Sverdene var av høy håndverksmessig standard, av kvalitetsmetall, og gjerne mønstersmidd.

Mønstersmiing er en metode der flere lag stål er sammenføyd under smiingen, slik at et spesielt mønster dukker opp på bladet da det er ferdig smidd og polert. Flere undersøkte Ulfberth-sverd har likevel vist seg å være av mye dårligere kvalitet, og oppfattes som kopier som gir seg ut for å være de dyre, frankiske våpnene. Kanskje var dette merovingertidens piratkopier?

Religion

Ofringer til gudene

Opp gjennom historien har våpen blitt lagt ned i myrer, kastet ut i sjøer, eller gravd ned i bakken. Nøyaktig hvorfor dette ble gjort finnes det ikke noe sikkert svar på, men ofte tolkes det som en såkalt sakral deponering der formålet var å kommunisere med gudene. Skikken med å ofre våpen stammer helt tilbake til yngre steinalder, men nådde et maksimum i førromersk jernalder og romertid.

Det eldste store våpenofferfunnet i Skandinavia stammer fra Illerup i Danmark der tusenvis av gjenstander – hovedsakelig våpen – ble kastet ut i en innsjø i perioden 200-500 e.Kr. Funnet er tolket som et krigsbytteoffer, at utstyret til en overvunnet fiende er blitt kastet ut i sjøen som en ofring til gudene. Også i Norge er det funnet flere depotfunn som er tolket som gaver til gudene. Et eksempel er tre pynteøkser fra Lunde i Vindafjord i Rogaland datert til bronsealder.

I eldre steinalder finnes noen få ofringer av våpen –  hakker og tverrøkser funnet i elver, eller langt under datidens havnivå. Hakkene er laget av en myk steintype som gjør at de neppe var brukbare som arbeidsredskaper, med ble brukt som våpen eller statussymboler. De er ofte funnet enkeltvis, og er antagelig kastet eller senket under vann som en ofring til gudene.

Foto av hakke fra steinalder.
En del av en dekorert hakke fra eldre steinalder, funnet i Botne, Rogaland. Steinen den er laget av er forholdsmessig myk, og lett å forme. Det gjør at hakker av denne typen ikke egner seg som arbeidsredskaper, og de er tolket til å være våpen eller en form for statusgjenstand. Terje Tveit, Åge Pedersen. Eier: Arkeologisk Museum, UiS.

 

Emneord: Hva forteller kildene? Av Jonathan Siqveland, Sofie Scheen Jahnsen
Publisert 12. mars 2019 09:17 - Sist endret 12. mars 2020 10:10