print logo

1500–1660: kirkestat

Reformasjonen var både et trosskifte og en sam­funns­omvelt­ning. I Danmark-Norge, som i de andre lutherske landene, ble kirken en statskirke med kongen som øverste leder. Prestene dannet et bredt nettverk og tegnet en akse fra kongen i hovedstaden til små kirker på landsbygda.

Overalt ble kirken kongemaktens nærmeste allierte, med hånd om trosliv, skolegang, politisk ideologi og dagliglivets moral og ritualer. Fra refor­ma­sjonen til innføringen av eneveldet i 1660 utviklet Danmark-Norge seg til å bli en strengt luthersk stat, gjennomstrømmet av en skarpt definert kristendom.

Også på andre hold ble samfunnsinstitusjonene styrket. Rettsapparatet ble gradvis mer profesjonalisert, sentralisert og byråkratisk. På 1600-tallet bygde statens politikk i stadig større grad på innsamling av kunnskap om innbyggerne og deres ressurser. Tilfanget av skriftlige kilder er dermed dramatisk mye større enn før.

Det norske samfunnet var derimot fremdeles et stabilt og stedbundet bonde­samfunn, der befolkningen vokste langsomt, og der livets rytme var jevn. Noen områder av økonomien var likevel dynamiske. Bergverk og sagbruk ga økonomisk overskudd og var viktige for fremveksten av et borgerskap - et borgerskap som foreløpig var lite, men som med tiden skulle bli en viktig maktfaktor, politisk, økonomisk og kulturelt.

Les mer om denne perioden

Forfattere i denne perioden