Noe av det første Kristian 3. gjorde etter at han hadde innført reformasjonen i Danmark-Norge, var å utstede en kirkeordinans, en slags håndbok, godkjent av Luther selv. Den la ned retningslinjene for den nye kirken. I 1539 ble den oversatt til dansk, og da med en egen paragraf om Norge.
Latin som skolespråk
En av Luthers hovedtanker var at folk skulle kunne lese Bibelen på morsmålet. Dermed ble skolegang svært viktig. Men på 1500-tallet ble det ikke undervist i morsmålet verken i de tyske områdene eller i Danmark-Norge. Skolene forble latinskoler. Økonomien var dårlig, og det var vanskelig å få tak i protestantiske lærere.
Skolen ble svekket den første tiden etter 1537, men man greide å bygge opp et skolesystem som kunne gi en liten gruppe elever undervisning i latin og kristendom. Siden kunne de reise til utlandet for å studere.
På skolebenkene
Kirkeordinansen delte den høyere skolen inn i fem klasser, lectier, uten noen innbyrdes tidsavgrensning. I Norge var det ikke mer enn fire klasser ved noen av de tidlige lutherske skolene. Elevene, peblinger, måtte bidra til finansieringen av skolen ved å gå omkring i skolens distrikt og samle inn frivillige gaver. Skolene hadde dessuten kor som sang i gudstjenester, brylluper og begravelser, betalt etter faste takster.
Det meste av undervisningen foregikk som forelesninger. Siden skulle elevene pugge. Utenatlæringen var det sentrale. Bøkene var på latin. Lærerne hadde ansvaret for forskjellige klassetrinn. I de to første klassene var det hørere som sto for undervisningen. De sto under oppsyn av rektor, som selv hadde ansvaret for tredje klasse. Senere fikk skolene også hver sin lesemester, en lektor, som underviste på det øverste klassetrinnet.
Jesuittiske skoler i utlandet
Utover på 1500-tallet ble manglene i skolesystemet åpenbare. Mange av dem som hadde muligheten, sendte barna til skoler i utlandet. Det var ikke ukomplisert: Mange av de beste skolene ble drevet av jesuitter, som førte an i utviklingen av pedagogikk og formidling.
Myndighetene i Danmark-Norge så med bekymring på at deler av eliten innenfor embetsverket fikk katolsk og til og med motreformatorisk bakgrunn. Tidlig på 1600-tallet ble det utstedt forbud mot at menn med jesuittisk utdannelse fikk embeter i kirken eller skolen. Professorene i København og andre lærde ble oppfordret til å skrive bøker som kunne brukes i lutheransk undervisning.
Religionens plass i skolesystemet
I 1607 kom en egen norsk kirkeordinans. Den slo fast at den lærdommen elevene tilegnet seg på skolen, skulle vise dem hva troen var, og hva troen kunne utrette, og den skulle få dem til å bli flittige og rettskafne mennesker. På denne måten skulle skolen disiplinere allmuen og styrke samfunnets enhet.
Men skolene i Norge måtte rustes opp hvis de skulle tjene sin hensikt. Lærerne måtte være kvalifiserte, og pensum skulle settes sammen ut fra klare og like kriterier. Ordinansen satte opp en læreplan, en Tabella scholastica scholarum, som alle skolene pliktet å forholde seg til. Superintendentene – som biskopene nå ble kalt – skulle besøke skolene årlig og forsikre seg om at alt foregikk som det skulle.