I første omgang var den danske kongen ikke interessert i å væpne nordmennene, han hadde råd til å føre krig med kostbare leiesoldater, rekruttert i Tyskland. Hans menige undersåtter trengtes bare som støttetropper, ledet av militært trente adelsmenn. Adelen stilte opp som ryttere med flott utrustning.
Vellykkete kriger i sør
I 1542–1544 klarte Kristian 3. å svekke Karl 5.s støtte til svogeren, Kristian 2. gjennom en krig begge parter var interessert i å få en rask slutt på. Nordmennene ble berørt på to måter, dels som utskrevne mannskaper på kongens marinefartøyer, dels ved kongens forbud mot trelastsalg til Karl 5.s undersåtter, nederlenderne.
Den neste krigen, i 1560, mot den frie bonderepublikken Ditmarsken, førte Fredrik 2. som hertug av Slesvig-Holstein. Invasjonshæren knuste ditmarskernes motstand og gjorde slutt på deres frihet.
Status quo mot Sverige
De neste to krigene var mot Sverige: sjuårskrigen 1563‒1570 og Kalmarkrigen 1611‒1613. Kongen håpet å knekke den svenske motstanden og helst bringe Sverige tilbake til Kalmarunionen. Det klarte han ikke.
I sjuårskrigen ble Norge utsatt for to store svenske invasjoner, i Trøndelag i 1564 og på Østlandet i 1567. Nordmennene gjorde ingen motstand, og noen hilste svenskene som befriere. Men svenskene oppførte seg dårlig, og to ganger klarte lensherren på Bergenhus, Erik Rosenkrantz, å tvinge vestlendingene til å drive svenskene ut av landet.
Under Kalmarkrigen hadde Kristian 4. store planer om at norske bønder skulle rykke inn i Sverige. De fleste nektet å dra til en leir ved Svinesund, og de som kom dit, drakk opp kongens tyske øl og gikk hjem til skuronna da de fikk ordre om å rykke over grensa til Sverige. De så ikke på kongens krig som deres krig, og ville ikke delta i den.
Norske byrder
Etter 1613 strammet Kristian 4. opp bøndene. De som hadde nektet krigstjeneste, ble ilagt dryge bøter, og noen ledere ble henrettet. Fra 1628 begynte myndighetene å etablere en norsk hær.
Etableringen av en hær skjedde i krigen mot den tyske keiseren, den såkalte keiserkrigen (1625‒1629), som var Kristian 4.s mislykte forsøk på å gripe inn i den tyske trettiårskrigen (1618‒1648). Nordmennene deltok ikke i krigen, men de måtte være med på å betale stadig mer skatt.
Kongelig nederlag
Sverige svingte seg opp som en militær stormakt, og i Torstenssonkrigen 1643‒1645 satte svenskene Kristian 4. på plass og tiltvang seg store landavståelser, særlig fra Norge (Jemtland og Herjedalen). Kongens stattholder, Hannibal Sehested, prøvde å bruke den nye norske hæren mot svenskene, det gjorde ham meget upopulær, og han klarte ikke å utrette mye med den.
Periodens to siste kriger kom i rask rekkefølge i 1657‒1658 og 1658‒1660. Fredrik 3. ville ta tilbake tapte provinser, men da han mistet enda flere, prøvde den svenske kongen, Karl 10. Gustav, å sette inn nådestøtet. Det endte med at Norge mistet Båhuslen og Danmark Skåne, Halland og Blekinge.
Folkelig innsats
Den norske hæren var nå trent og disiplinert, og nordmennene følte seg truet da Sverige tvang til seg Midt-Norge i 1658. Gjenerobringen av Trøndelag og forsvaret av Halden røper at folket her kjempet sin egen krig.
Den norske krigsinnsatsen var enorm, med mange tusen soldater, tusenvis av matroser og store skattebetalinger i en tid da nesten hele Danmark var okkupert av svenske tropper. Dessuten kom brorparten av kongens inntekter fra Norge.
Kongens kriger var ikke populære. Folk skjønte at det ikke var deres kriger, med unntak av krigen i 1658‒1660, da mye stod på spill under det voldsomme svenske presset. Folkets omkostninger var store i form av militærtjeneste, høye skatter og krigsødeleggelser.