Befalingen i brevet fra 1609 hadde til hensikt å hindre at samene skremte nordmenn fra å bosette seg i usikre og spenningsfylte grenseområder.
Kongens befaling om forfølging av samer
I brevet fra 1609 kom kong Christian 4. med følgende befaling:
Som erfaringen viser, er de nevnte finner og lapper av natur henfallen til bruk av trolldom. Av den grunn tør verken nordmenn eller andre fromme folk å bo i deres nærhed, langt mindre å bosette seg i de fjordene hvor det er mange finner. Derfor skal du ha et strengt og alvorlig oppsyn med dem, slik at de som blir funnet skyldig i å bruke trolldom, gjennom dom og straff, uten all nåde avlives.
Befalingen fikk umiddelbar betydning. Det ble ført trolldomsprosesser i Finnmark og Troms både i 1609 og 1610. Flere av prosessene endte med at samene ble brent på bål for grov trolldomskriminalitet.
Antallet forfulgte samer
I Nord-Norge er det kildebelegg for at 37 personer av samisk herkomst ble formelt anklaget for trolldom. Ser vi på antallet samer isolert, var det flest menn blant de trolldomsdømte. I trøndelagsfylkene fantes det enkelte trolldomsprosesser ført mot samer, og i Nord-Finland og Nord-Sverige var samiske menn fra tid til annen tiltalt for trolldomsaktivitet.
Tabell over antall kjente trolldomsprosesser i Nord-Norge, 1593–1695
Tabellen over er en oversikt over antall kjente trolldomsprosesser i Nord-Norge i perioden 1593–1695. Tallene i parentes angir antall dødsdommer. Den store forskjellen mellom fylkene kan delvis forklares ut fra svært ulik kildesituasjon. Finnmark har landets beste rettskilder fra 1600-tallet, mens det meste av slike kilder er gått tapt for Troms og Nordlands vedkommende. På midten av 1600-tallet bodde det om lag 3200 mennesker i Finnmark, knapt 1200 av disse var av samisk herkomst.
Tallene fra Nord-Norge viser to interessante trekk. For det første at det først og fremst var samiske menn som ble tiltalt, mens trolldom blant nordmenn var en utpreget kvinneforbrytelse. For det andre at antall samiske trolldomssaker bare utgjorde 21 prosent av totaltallet. Siden samenes andel av totalbefolkningen er anslått til 37,5 prosent, betyr det at den intense trolldomsforfølgelsen i nord først og fremst rammet nordmenn og ikke samer. Skillet mellom de to regionene i Finnmark viser at de norske lokalmyndighetene først og fremst hadde problemer med samer fra fjordene i Vest-Finnmark.
Konflikten med samene om retten til fjord- og elvefiske var atskillig sterkere i vest enn i øst, og på 1600-tallet ble trolldomsanklager mot samer ofte koblet sammen med anklager om andre forbrytelser.
De forskjelle typene trolldom
De aller fleste sakene mot samene handlet om gand, det vil si at trolldom ble sendt gjennom luften som et prosjektil.
Men i enkelte saker var samene tiltalt for anvendelse av helbredende magiske ritualer, for værmagi ved å lage knuter på tau, såkalte uværsknuter, for å fremkalle uvær og for å være i besittelse av runebomme, også omtalt som djevletromme av norske myndigheter.
Kolonisering og trolldomsforfølgelse
Statsmaktens tilegnelse av jord innover fjord- og landområder i nord betydde en sterkere integrasjon av samiske bosettingsstrøk i det dansk-norske riket og en begrensning i urfolkets bruk av tidligere fellesområder. Den begynnende koloniseringen av samiske utnyttelsesområder, med det formål å innlemme urfolket i det norske samfunnet, fikk gjennom trolldomsforfølgelsen smertefulle og brutale utslag i løpet av 1600-tallet.
Konflikten mellom representanter for dansknorske myndigheter som hevdet kongens rett i samiske kjerneområder, og samenes forsvar av sine rettigheter som ikke var skriftlig dokumentert, utviklet seg til direkte konfrontasjoner som fikk en langt alvorligere utgang i løpet av 1600-tallet enn senere etniske konflikter i nord.
Dessuten var første del av 1600-tallet den lutherske ortodoksiens glansperiode i Danmark-Norge, da det var viktig å slå hardt ned på trolldom og hedenskap. For urbefolkningen hadde altså regimets statsbygging og religiøse ensretting sin pris.