23. desember 1652 stod Marette Andersdatter, en gift kvinne og tidligere tjenestepike foran retten ved Vardøhus festning. Hun var anklaget for å være trollkvinne og bruke magi til å skade mennesker og dyr og for å fremkalle voldsomme stormer langs kysten.
Retten dømte henne til døden. Marette Andersdatter ble brent på bålet under en større kjedeprosess der 13 kvinner ble henrettet.
«Værhekser»
Marette Andersdatters historie var ikke unik. Under de norske trolldomsprosessene fikk flere kvinner skylden for å ha forårsaket det folk opplevde som unaturlig dårlig vær. I perioder med voldsomme stormer, ødelagte avlinger og fiskeløst hav, bredte ideer om værmagi om seg. «Værheksa» ble en viktig og fryktet figur, særlig i det arktiske kystlandskapet.
Menneskeskapte værfenomener og kriser
I dag tenker vi gjerne at bekymring for menneskeskapte klimaendringer er et moderne fenomen. Men mennesker har alltid hatt behov for å forstå været og klimaet de lever i og har i tidligere tider også lagt vekt på menneskers evne til å påvirke elementene. Særlig når været opptrådte «unormalt» og under klimaendringer, var behovet for forklaringer sterkt.
Forklaringen fant folk i mange tilfeller i menneskelig oppførsel og umoral. Naturkatastrofer og uvær ble i det kristne Europa fra middelalderen frem til moderne tid oppfattet som Guds straff mot mennesker som ikke fulgte hans ord.
Syndebukker og straff under den lille istiden
I Europa under den lille istiden (ca. 1300-1800), der det ofte forkom frostperioder og ustabilt vær, ser historikere at folk tolket dette nettopp som Guds straff. De religiøse lederne holdt prekener hvor de oppfordret innbyggerne til å leve mer fromt, og innførte offentlige bønnedager for å blidgjøre Gud og sikre bedre vær. Men skyldfordelingen kunne også ta en mer voldelig form, og rette seg mot enkeltindivider og små grupper.
Under trolldomsprosessene blandet eksisterende folketro om at enkelte mennesker kunne påvirke været ved bruk av trolldom seg med økt frykt for hekser og demoner. Heller enn å tilpasse seg et klima i endring, fant et samfunn fylt med angst og redsel for naturens ukontrollerbare krefter syndebukker i værheksene.
Trolldomsprosesser i Finnmark
De største norske trolldomssakene fant sted i Finnmark mellom 1620 og 1665, i det som den gang het Vardøhus len. Den demonologiske læren, hevdet at hekser ikke hadde egne krefter, men utførte magi ved å underkaste seg Satan og delta på heksesabbater.
Skotske John Cunningham, en ivrig sjøfarer og oppdagelsesreisende i den dansk-norske fyrstestaten, ble lensherre i 1619 over Finnmark og introduserte antakelig frykten for diabolsk magi i det ville arktiske landskapet. Læren spredte seg særlig i denne regionen fra 1620-tallet.
En kraftig storm rammet kysten utenfor Vardø på julaften 1617, og to skip med rundt 40 menn forliste og alle omkom. Denne hendelsen skapte stor frykt og forvirring, og folk lette etter forklaringer på tapet av sine kjære.
En gruppe kvinner ble i 1621 anklaget for å delta på samlinger med djevelen på fjelltopper som Ballvollen og Lyderhorn i Bergen, og sammen skape utfordringer og ulykker for andre i fiskeværene de levde i.
De norske værheksene
Elsebe Knudsdatter var en av kvinnene som sto for retten i 1621 og fikk skylden for den dødelige stormen. Under sin rettssak beskrev hun hvordan hun hadde manet frem stormen sammen med andre kvinner: De bant tre knuter på et stykke snøre, for så å lese over og spytte på knutene. Da kvinnene løste opp knutene så de hvordan «Havet røk opp som aske og folk omkom».
En ny og voldsom storm senket flere nederlandske handelsfartøy i 1651. Dette uværet dukket også opp i trolldomsprosessene de følgende årene. En av de anklagede kvinnene, Baarne Olsdatter, ga sin beskrivelse av hvordan hun og andre kvinner hadde skapt stormen. Ifølge hennes angivelige frivillige bekjennelse, skal hun ikke ha brukt snøre og knuter, men utført denne værmagien mens hun fløy over kysten i form av en grå falk. Som Marette Andersdatter ble både Elsebe og Baarne dømt til døden ved ild og bål.
Resten av landet
Anklagede og dømte værhekser finner vi ikke bare i rettsdokumentene fra Finnmark. Også i andre deler av Norge fikk trollkvinner skyld for dårlig vær. Ifølge sagnene om Åse Bøler, som ble brent som heks på Nes i Romerike i 1637, skal hun ha brukt trollnøster til kaste forbannelser over avlingen til lokalbefolkningen.
Nøstene, som fortsatt eksister, men hvis autentisitet ikke er bevist, skal hun ha gjemt under klærne mens hun sto på bålet. Hun skal så ha kastet nøstene så langt hun kunne mens hun mante en forbannelse. Så lenge nøstene ikke ble funnet skulle det være uår og dårlige avlinger, ifølge tradisjonen.
I dag kan vi se at å skylde på værhekser hjalp folk med å kanalisere frykten for en omverden i endring, samtidig som det avledet oppmerksomheten deres fra sosial urettferdighet og nødvendige tilpasninger.