Familien som produksjonsenhet

Hvis vi tenker oss at vi kunne reise gjennom Norge på 1500-, 1600- og frem til midten av 1700-tallet, ville vi sett mye av det samme. Gjennom hele dette tidsrommet bodde ni av ti nordmenn på landsbygda og arbeidet med jord­bruk. Gården var et kombinasjonsbruk med jordbruket som kjerne.

Kvinnene gjorde det meste av arbeidet på gården. Selve det daglige arbeidet med jorden foregikk nokså uforandret gjennom hele denne lange tiden. Mange kombinerte jordbruket med andre næringer – særlig skogbruk og trelast, transport, jakt og fiske. Dette arbeidet ble i all hovedsak drevet av menn. I løpet av 1700-tallet skjedde det så en omveltning av produksjonen i husholdet.

Nytt press, gamle løsninger

Etter hvert som befolkningen vokste, ble det nødvendig å drive mer intenst for å gjøre avlingen så stor som mulig. På Vestlandet, der landskapet var bratt og den dyrkbare jorden sterkt oppdelt, brukte folk spader, river og grev og gjødslet jorden for å gjøre den mer næringsrik. På Østlandet og i Trøndelag kunne man lettere bruke hest og plog eller ard, men gjødslet mindre.

Husdyrene ble sluppet på beite om våren og sultefôret inne i vinterhalvåret. Selv om trange kår gjorde det nødvendig for alle å arbeide der det trengtes, var arbeidet grunnleggende kjønnsdelt, med mennene ute og til sjøs og kvinnene inne og på land. Barna ble sendt ut i tjeneste fra de var helt unge. Alt dette holdt seg stabilt i over 200 år: Det som endret seg, var eien­doms­for­hold­ene, ikke produksjonsmåten.

Poteter og rasjonalisering

Fra andre halvdel av 1700-tallet av ble jordbruket gjenstand for ny interesse, både praktisk og teoretisk. Fysiokratismen, en idéstrømning med fransk opphav, fremhevet jorden som hovedgrunnlaget for statens rikdom, og den tanken fikk kraftig gjennomslag i Danmark-Norge.

Særlig gikk borgere og embetsmenn inn for eksperimenter med mer rasjonell drift, men resultatene fikk ringvirkninger for hele jordbruket. Den virkelig store nyvinningen var dyrkingen av poteten, en ny, hardfør og næringsrik rotfrukt.

Revolusjon i arbeid og produksjon

Bondebefolkningen hadde lenge produsert varer også for markedet, men etter hvert som presset på jorden ble større og jordbruket ble mer effektivt, økte både muligheten og insitamentet til å drive annet arbeid ved siden av.

Man snakker iblant om det som med et litt klønete norsk ord kalles den «industriøse» revolusjonen i bondesamfunnet på denne tiden. Kanskje kunne vi kalle det en revolusjon i arbeidsomhet.

Fliden og fremtiden

Denne revolusjonen var først og fremst et husholdsfenomen. Folk satset nå mindre på å lage gjenstander til eget bruk og mer på å produsere for markedet. Det var særlig kvinnenes tekstilproduksjon som var økonomisk viktig.

Historikeren Anna Tranberg, som har gjennomført en viktig studie av arbeidsforholdene på Samsal, en storgård på Ringsaker, har vist at pro­duk­sjonen av lin- og hamptekstiler var svært lønnsom. En driftig hus­manns­kone kunne tjene atskillig mer enn mannen sin i vinterhalvåret.

Denne arbeidsomhetens revolusjon fikk et tilbakeslag da lin og hamp ble utkonkurrert av billig importert bomull på begynnelsen av 1800-tallet. Men den spesialiseringen og lønnsomhetstanken den var et resultat av, ble senere en viktig forutsetning for den industrielle revolusjonen et århundre senere.