Etter 1500 ble statsmakten stadig sterkere og mer betydningsfull i Europa. Denne utviklingen hadde nær sammenheng med en ny opptatthet av familien.
Familien var ikke bare samfunnets grunnleggende sosiale og økonomiske enhet, den var også et speilbilde av omgivelsene. Dette speilbildet fikk nå en mer og mer åpenbar ideologisk funksjon.
Familien i samfunnspyramiden
De tidlig-moderne fyrstestatene var hierarkier fra topp til bunn. De ulike nivåene i disse hierarkiene gjenspeilte hverandre. Den etter hvert eneveldige kongen var bare underlagt Gud og ellers overordnet alle andre. Mellom kongen og den alminnelige allmuen sto statens embetsmenn, først og fremst prestene, og endelig var det familien på det laveste nivået, der folk flest vokste opp og levde.
Det alle disse samfunnslagene hadde til felles, var at de var sentrert rundt en sterk mannsskikkelse, en far: Gud, kongen, presten, familiefaren. Alle ble til og med kalt «far», på litt forskjellige måter, og de ulike formene for farsautoritet styrket hverandre.
Kongens autoritet ble styrket gjennom slektskapet med familiefaren, som hadde direkte, nære relasjoner til hvert enkelt medlem av familien. På denne måten ble kongemakten nærværende, nesten intim, også i det daglige. Tilsvarende ble familiefarens autoritet styrket gjennom slektskapet med kongen.
Patriarkatets struktur
Det mannlige overhodet og hans autoritet var med andre ord selve kjernen i det hierarkiet som strakte seg fra bunnen til toppen av det gamle samfunnet, og som gjør at vi kan kalle det et patriarkat, et farsvelde. Det var en struktur som ble opprettholdt gjennom kongens strenge, men omsorgsfulle retorikk, kirkens forkynnelse og den alminnelige hustukt, hver enkelt manns rett til å disiplinere familiens øvrige medlemmer.
Denne retten var i sin tur beskyttet gjennom kongelig lovgivning. Opprør mot fedrene var en stor synd på alle nivåer. Mens gudsbespottelse og majestetsfornærmelse var de groveste av alle forbrytelser og ble straffet med døden, var lovgivningen som beskyttet øvrigheten og familiefedrene mot vold og krenkelser, også meget streng.
Mannens forrang
Typisk var det også slik at mannen ga familien navn, et navn vi derfor kaller patronymikon, farsnavn. Frem til 1700-tallet var det gjerne slik at det bare var hans navn og personopplysninger som ble notert i kirkebøkene ved giftermål og begravelser.
Dette ble mindre vanlig utover på 1700-tallet. Men denne skikken gjør det vanskeligere for oss å se kvinnenes faktiske myndighet på en rekke områder, ikke minst i økonomiske sammenhenger.
Mot nye idealer
Den strenge, tuktende faren ble mindre av et ideal etter hvert som opplysningstidens familiekultur bredte seg, først blant borgerskapet. Denne kulturen verdsatte heller empati og emosjonelle bånd.
C.W. Eckersbergs portrett av kong Frederik 6., dronning Marie og deres to døtre, prinsessene Caroline og Vilhelmine (1821) fremstiller den fremdeles eneveldige kongen som en ganske alminnelig og borgerlig familiefar. Til tross for et nytt og mykere preg var også et slikt bilde en ideologisk fremstilling av patriarkatets strukturer – riktignok i en sen fase.