Steinalderkulturer

Flere kulturer fra yngre steinalder (4000–2400 f.Kr.) har fått navn etter lokale tradisjoner eller nye kulturimpulser.

De viktigste kulturene i yngre steinalder er

• traktbegerkultur (i Norden 3950–2750 f.Kr.)
• gropkeramisk kultur (3200–2750 f.Kr.)
• stridsøkskultur (2800–2400 f.Kr.)
• snorkeramisk kultur (2750–2350 f.Kr.)
• klokkebegerkultur (i Norden omkring 2500–2300 f.Kr.)
• nordisk dolktid (2350–1750 f.Kr.)

Arkeologiske kulturbetegnelser kommer fra sammenstillinger av materielle kulturuttrykk. Arkeologene har sammenliknet ulike eksemplarer av samme type gjenstander og samlet dem i kronologiske serier, ordnet etter ulike kulturer. Kulturene har fått navn etter keramikktyper, redskaper, våpen, draktutstyr, arkitektur og ervervsformer.

Kulturbetegnelsene forteller at arkeologene mener at folk som lagde og brukte gjenstander som likner hverandre på bestemte måter, også har delt kulturelle tankesett og handlingsmønstre – selv om variasjonene innenfor en kultur kan være store.

Traktbegerkulturen

Traktbegerkulturen (4000–2800 f.Kr. / 3950–2750 f.Kr.) er oppkalt etter et typisk keramisk kar med traktformet hals. Dette var Nordvest-Europas første jordbrukskultur. Utover keramikken er den karakterisert ved sine økser. I Norge er det funnet boplasser (f.eks. ved Svinesund i Østfold), monu­men­tale graver (i Skjeberg og på Hurum) og et større befestet anlegg med grøfter, palisader og ofringer ved Hamresanden i Kristiansand.

Det har vært en del diskusjon om traktbegerkulturen var en utvikling i de lokale fangstsamfunnene under påvirkning fra jordbrukssamfunn lenger sør, eller om kulturen skyldtes innvandring av trakt­beger­bønder. Noen av de senere årenes isotop- og aDNA-data er tolket slik at fangstfolkene og traktbegerbøndene representerte to ulike levesett og ulike grupper, og at traktbegerkulturen spredte seg gjennom innvandring.

I Norge finnes traktbegerkulturen i Oslofjord-området, med mange gjen­stands­funn og enkelte storsteinsgraver (megalitter). Spredte trakt­beger­funn opptrer også fra Vest-Agder og nord til Trøndelag, men disse funnene er antakelig uttrykk for at fangstfolk i disse områdene byttet varer med traktbegergrupper fra andre områder.

Selv om traktbegerkulturen representerte det eldste jordbruket i Nord-Europa, var det antakelig store variasjoner i ervervsmønstre – med mye fangst i enkelte områder. Man har også spurt seg om traktbegerbønder ga opp dette levesettet i enkelte områder og ble fangstfolk isteden.

Stridsøkskulturen

Den nordiske stridsøkskulturen (2800–2400 f.Kr.) er oppkalt etter en type våpenøkser funnet i mannsgraver og var en utløper av de europeiske snor­kera­miske kulturene.

Utenom de polerte øksene i basalt (inspirert av kobberøkser fra Sørøst-Europa) som har gitt navn til den nordiske kulturen, er viktige gjenstander keramikk (med dekor laget med tvunnet snor trykket inn i leiren), ar­beids­økser (lagd av flint eller andre bergarter) og lange flintspisser (til jakt og kamp). Gravformene er ofte enkeltgraver med gravgods som økser og keramikk.

Stridsøkskulturen knyttes som traktbegerkulturen til jordbruk, men de som brukte stridsøks, var mer bevegelige og beveget seg over større områder – kanskje på jakt etter beiter. De la større vekt på tamdyrhold og mindre vekt på dyrking av jord enn traktbegerfolk. Stridsøkskulturen, kjennetegnet av høy bevegelighet, gjeting av dyr og egne våpen, framstår som mer krigersk enn traktbegerkulturen.

Hvorvidt stridsøkskulturen i Norden var et resultat av innvandring eller indre utvikling, har vært et debattema i over hundre år. Det er foreslått at stridsøksfolkene var de første som snakket et indoeuropeisk språk i Norden.

I Norge finnes spredte funn knyttet til stridsøkskulturen, mest i Øst- og Sørvest-Norge og i Trøndelag. Det er hovedsakelig i Øst-Norge og i et innlandsbelte mot Trøndelag at graver fra denne kulturen er funnet. Gravene er tolket som spor etter bosetninger med stridsøksinnvandrere. Denne perioden er ellers den dårligst forståtte delen av Norges steinalder.

Gropkeramiske kulturer og fangstkulturer

Frem til slutten av yngre steinalder (2400 f.Kr.) kan Norge betegnes som et kulturelt lappeteppe. I mesteparten av dette området levde ulike fangst­kul­turer side om side med trakt­beger­kul­turen og stridsøkskulturen.

Områder med steinalderkulturer av sørskandinavisk type, som trakt­beger­kul­turen i Oslofjord-regionen, sto side om side med områder der fangst, fiske og sanking dannet livsgrunnlaget, frem til dolktiden (2400–1750 f.Kr.) i slutten av yngre steinalder.

Utover forbindelser med disse er det også kontakt østover mot Østersjøen. Disse har fått navnene gropkeramisk kultur og snorstempelkeramisk kultur og er oppkalt etter dekoren på keramikken.

Klokkebegerkultur og dolktid

Klokkebegerkulturen er Vest-Europas første metallkultur og navnet hen­spil­ler på en bjelle. Denne kulturen ble etablert i Vest-Skandinavia ca. 2500 f.Kr. og utløste det som kalles den sen-neolittiske perioden eller dolktiden (2400–1750 f.Kr.). Dolktiden har fått navnet sitt etter flintdolken, periodens viktigste våpen. Andre karakteristiske trekk for dolktiden er keramikken, de bladformete pilspissene og draktutstyret.

Nord-Jylland var et kjerneområde for klokkebegerkulturen, og i Norge var det Sørvest- og Vest-Norge som var de viktige områdene. Fordelingen av funnene viser at menneskene som levde på denne tiden, for første gang regelmessig krysset åpne havstrekninger som Skagerrak.

Det var i denne fasen jordbruket og gårdsbebyggelsen spredde seg raskt gjennom Norge, i hvert fall til Midt-Norge, men antakelig så langt nord som Vesterålen. Havgående fartøy, metallteknologi og lagdelte samfunn er ellers viktige trekk. Det er gode grunner til å anta at de indoeuropeiske språkene ble etablert over store deler av Norge i denne perioden.

Navnet skjemmer ingen

Kulturnavnene er ikke presise betegnelser på forhistoriens kulturforhold og leveformer. De fleste kulturnavn og aldersbetegnelser kom til tidlig i ar­keo­logi­fagets historie. Gjennom tidene har mange påpekt at navnene er uviten­skapelige, at kulturdefinisjonene er upresise, eller at ideen om kul­turer er problematisk. Et eksempel er «dolktiden». Det er også andre perioder hvor dolken er i bruk. Perioden dateres til siste fase av yngre stein­alder, men de fleste spesialister ser på dolktiden som oppkjøringen til bronsealderen.

Uansett: Når et navn eller et begrep først er etablert, har det vist seg van­skelig å fjerne eller erstatte det. Som et tankeeksperiment kan vi spekulere på hva fremtidens arkeologer vil kalle vår tid: plast­pose­alderen, mobil­telefon­tiden eller asfaltperioden.