Treller, bønder og elite

Graver, boplasser og skriftlige kilder forteller om et samfunn med store sosiale og økonomiske forskjeller. Eddadiktet Rígsþula gir et ideologisk preget bilde av de sosiale forholdene slik eliten ønsket å fremstille dem. Diktet ble trolig til i vikingtiden og beskriver tre klasser: treller, bønder og elite.

Et slavesamfunn

Trellene var slaver. I Rígsþula har trellene lut rygg, solbrente armer og kro­k­ete nese. De var ikledd eldgamle klær, spiste den dårligste maten og ut­før­te det tyngste arbeidet. De lagde gjerder, gjødslet åkrer, alet opp svin, gjette geiter og grov torv.

Bøndene og eliten betraktet trellene som eiendom, og de kunne behandles og utnyttes som eieren ville. Enkelte treller ble begravd sammen med eieren, men de færreste fikk en grav som vi kan finne igjen i dag. Vi har ingen in­for­ma­sjon om hvor stor andel av befolkningen som var treller, men kan gjette på ca. ti prosent, om vi overfører informasjon fra den engelske Domes­day Book til norske forhold.

Folk flest var bønder

Bønder utgjorde den største gruppen i samfunnet, og i Rígsþula beskrives bøndene som velstelte, velkledde og arbeidsomme. Andre skriftlige kilder viser at bonden hadde klare plikter som leder for gården. Bonden skulle beskytte husholdet sitt og delta i tingforsam­lin­gene.

Vi finner mange spor etter bøndene i materialet som arkeologene har gravd frem. Graver og boplasser viser at de økonomiske forskjellene blant bøndene var store. Noen eide omfattende jor­de­gods og hadde et stort økonomisk over­skudd, andre drev småbruk.

Elitens rikdom

Rígsþula gir en detaljert beskrivelse av eliten. De har store eiendommer med mange ulike gårder, gir bort flotte gaver for å sikre seg vennskap, er kloke, lys­hårede og spiser den beste maten. Beskrivelsen av rikdommen samsvarer godt med andre skriftlige kilder og arkeologiske funn som Oseberg-graven, hallen på Borg og gullskatten fra Hoen.

I de skriftlige kildene er høvdinger, jarler og konger mest fremtredende, mens arkeologiske funn forteller om minst like velstående og mektige kvinner.

Sosial mobilitet

I virkeligheten var grensene mellom klassene ikke så skarpe som de frem­stil­les i Rígsþula, og det fantes muligheter til å bevege seg både oppover og nedover på den sosiale rangstigen. Eliten kunne miste makt, og bønder kun­ne bygge seg opp økonomisk og sosialt. Bønder kunne også havne i øk­ono­misk uføre og miste statusen som frie, mens treller kunne bli frigitt av ei­er­en. I tillegg kunne folk bli dømt fredløse på tingene.

Det var også andre grupper enn de som nevnes i Rígsþula: jakt- og fangst­folk, som samer og kvener, og en liten gruppe byfolk, handelsfolk og hånd­verkere.

Kjønnsroller på tvers av sosiale skiller

Gravene viser at det fantes kjønnsroller som gikk på tvers av sosiale skiller. Våpen finnes nærmest utelukkende i mannsgraver, mens tekstilredskaper i all hovedsak finnes i kvinnegraver.

Samtidig viser gravene at menn og kvinner hadde mye til felles. Mat­lag­nings­utstyr, jordbruksredskaper og følgesvenner som hester og hunder finnes i både manns- og kvinnegraver.

Mange døde unge

Noe nøyaktig tall på befolkningen i vikingtiden har vi ikke, men trolig bodde det om lag 70 000–80 000 mennesker innenfor dagens norske riksgrense. Dødeligheten var høy. Bare en liten del av befolkningen nådde 20 år, og yt­terst få ble over 50. Skjelettstudier gir innblikk i kosthold og sykdommer og viser blant annet at velstående mennesker spiste mer kjøtt enn fattigfolk.

I vikingtiden fantes det etter alt å dømme ingen ungdoms­gruppe slik vi kjen­ner den i dag – kun barn, voksne og gamle. Over­gan­gen fra barn til voksen skjedde i 12–16-årsalderen. Et barn ble voksent når det klarte å utføre de oppgavene samfunnet krevde av voks­ne, og man ble gammel når man ikke lenger maktet å utføre oppgavene.