Innføringen av et jordbrukslevesett i Norge skjedde sannsynligvis i flere etapper i yngre steinalder, fra 3900 f.Kr. og frem til de første gårdene ble etablert omkring 2350 f.Kr.
Fangst, fiske og sanking
Det er enighet om at fangst, fiske og sanking var det økonomiske grunnlaget og ga de daglige måltider gjennom yngre steinalder (4000–2400 f.Kr.). Tidligere tiders levevis fortsatte, og gitt de rike vilt- og fiskeressursene i Norge er det kanskje ikke merkelig.
Traktbegerkulturen var utbredt over store deler av Nord- og Sentral-Europa fra ca. 4200 f.Kr. til ca. 2800 f.Kr. Spor etter traktbegerkulturen finnes i Norge særlig langs Oslofjorden, mest i form av gjenstander som keramikk og flintøkser, men også gjennom et lite antall storsteinsgraver, megalittgraver.
Selv om arkeologene har funnet mange gjenstander fra traktbegerkulturen, finnes det ikke entydige spor etter jordbruksproduksjon. Tamdyrhold og dyrking var neppe av økonomisk betydning i disse 1500 årene. Så lang tid med begrensede og mangelfulle spor etter dyrking kan være uttrykk for en lang periode med prøving og feiling og gradvis mestring av nye teknologier. Det kan også tenkes at plante- og dyreartene fra Midtøsten trengte tid til å tilpasse seg Nord-Europas kulde og nedbør.
Valgte bort jordbruket
Fangstfolkene skal likevel ikke undervurderes. Det er ingen grunn til å tro at de ikke kunne tilegne seg produksjonsmåtene hvis de ønsket det. De kjente nok godt til hva som trengtes for å dyrke og ta vare på artene som ble avlet sør og øst i Skandinavia.
Det finnes mange bevis for at jegere og sankere i Norge hadde kontakt med steinalderbønder lenger sør i Skandinavia. De utvekslet varer med disse bondesamfunnene og tok til seg kulturtrekk fra bondekulturen, men de valgte å la være å ta til seg en jordbruksøkonomi.
Sikre og usikre matkilder
Det er ikke så underlig: Et rikt naturmiljø som det man finner i store deler av Norge – ikke minst langs kysten – gir et godt, variert og forutsigbart næringsgrunnlag. Fangstlivet ga en vekslende og fleksibel livsform som passet steinalderfolkene bedre enn bondens bofasthet, lange arbeidsdager og ensidige arbeidsbelastning.
Det tidlige jordbruket ga i sammenlikning et mer ensidig kosthold, antakelig med mye grøt. Hvis avlingene slo feil, ble ødelagt av skadedyr eller ranet av andre grupper, sto folk uten mat inntil den neste avlingen var klar. Som bønder var menneskene sårbare på en helt annen måte enn før.
Fangstfolkenes motstand mot bøndenes levevei var antakelig avgjørende for at det tok så lang tid før gården ble etablert i store deler av Norge. For fangstfolket ga det bedre mening å utnytte de rike naturressursene enn å begi seg inn på dyrking og dyrehold.
Sett på bakgrunn av dette er det egentlig underlig at folk i Norge til slutt ble landbrukere – men det ble de. Og når de først bestemte seg for å satse på bondens levesett, gikk overgangen fra fangst til jordbruk raskt – kanskje i løpet av en generasjon.
Gårdens plutselige gjennombrudd
Omkring 2350 f.Kr. fikk landbruksproduksjonen sitt gjennombrudd, og da forandret samfunnene over store deler av Sør-Norge seg veldig raskt. Nå var det ikke lenger snakk om spede forsøk i enkelte gunstige områder. Gårder ble bygget, og korndyrking og tamdyrhold ble bærende produksjonsmåter i økonomien.
Landbrukets gjennombrudd hang sammen med endringer i teknologi, bosetningsmønstre, redskapsformer og sjøfart. I et slikt perspektiv er det som skjer på denne tiden, ikke en tilpasning av jordbruket til kultur og miljø i Norge. Det var snarere en rask og omfattende innføring av en hel pakke, en omveltning av kulturen og samfunnsformen.
Se NRK-programmet Norske røter, episode 2: Jakten på urbonden: