Bondesamfunnet etableres
Veien fra framveksten av jordbruk i Midtøsten til gården ble etablert i Norge, er en lang historie. Folk i Norge var sent ute med å dyrke jord og holde dyr, men da de først begynte, spredte bondens levemåte seg raskt.
Bøndene koloniserte det kontinentale Europa raskt, i løpet av 300 år fra 5600 til 5300 f.Kr. Derfra kom jordbruket til Nord-Europa og Skandinavia i rykk og napp. Det skulle gå mer enn 1000 år – til om lag 3950 f.Kr. – før traktbegerkulturen (3950–2800 f.Kr.), som er betegnelsen på den eldste bondekulturen i nord, ble etablert i Sør-Skandinavia.
De første fullt utviklete gårdssamfunnene i Norge kan dateres til omkring 2400 f.Kr. Fra denne tiden finnes tydelige spor etter gårdshus, åkrer, tamdyr og korndyrking i Sør- og Midt-Norge.
Jordbruksprodukter til fest
I Norge gjorde traktbegerkulturen seg gjeldende i Oslofjord-området og langs Skagerrak-kysten. Her har arkeologene funnet enkelte gravmonumenter og en del gjenstander som er karakteristiske for denne kulturen, som keramikk og flintøkser.
Det er funnet pollen i lag i myrer og tjern som kan dateres til denne perioden, men det er usikkert om disse pollenavsetningene skyldes dyrking av jord og husdyr på beite. Bein etter tamdyr eller spor etter korn, åkrer eller jordbruksboplasser er derimot ikke funnet.
Det er ikke mulig å si sikkert hvilken rolle jordbruket spilte på denne tiden. Funnene tyder på at folk ikke hovedsakelig livnærte seg av korn eller husdyr, og at den gamle fangstøkonomien levde videre også i områder med jordbruk.
I den utstrekning folk hadde tilgang på korn, øl og husdyrprodukter – enten de produserte dem selv eller byttet dem til seg – var det antakelig mest til festbruk.
Gården etableres
Landbruket er kun en av mange omfattende endringer som berørte hele Nord-Europa.
Endringene hang sammen: Gårdshusene ble bygd for å stå i flere tiår, folk krysset regelmessig åpne havstrekninger som Skagerrak, og elitenes døde ble begravd på nye måter. Nye typer gjenstander, som dolker og draktnåler, var inspirert av det gryende metallhåndverket på kontinentet.
Etter all sannsynlighet ble også ulikhetene i samfunnet tydeligere, og antakelig gikk folk over til å snakke et indoeuropeisk språk. Det er ukjent hvilket språk de snakket før dette.
Alle disse endringene kom sannsynligvis med innvandrere fra klokkebegerkulturen (2700–2400 f.Kr.) – Nord- og Vest-Europas første metallbrukende samfunn. Mye tyder på at innvandrerne kom via Nord-Jylland og først skapte nye samfunn på Lista og i Rogaland.
Den nye samfunnsformen spredte seg meget raskt langs kysten og inn i landet. Klokkebegerfasen var kort, om lag 300 år, men den skapte mange av de trekkene folk i dag assosierer med Norge: bonden, metallhåndverket, sjømannen og krigeren.
Historien forandrer seg
Før andre verdenskrig var det vanlig å forklare alle omfattende samfunnsendringer med innvandring. Senere, fra 1960-tallet, har historikerne lagt mer vekt på miljøkriser, befolkningsvekst, konkurranse og ideologi – altså lokal utvikling uavhengig av påvirkning utenfra.
Etter hvert har nye funn og biokjemiske analysemetoder i arkeologien vist at migrasjon og reiser var langt mer vanlige gjennom hele forhistorien enn arkeologene inntil nylig har tenkt seg. Dermed er forholdet mellom de tradisjonelle fangstfolkene og de nye bøndene på ny gjenstand for diskusjon.
Årsakene til at folk begynte å produsere mat gjennom å dyrke jord og holde dyr, har nok variert fra sted til sted. Mye tyder likevel på at vandringer var avgjørende for at den modellen for jordbruk som oppsto i Midtøstens fruktbare halvmåne, kunne spres nord til polarsirkelen i løpet av 6000 år.
Se NRK-programmet Norske røter, episode 2: Jakten på urbonden: