Omveltning av samfunnet

Tiden frem til slutten av yngre steinalder var karakterisert av langvarige og tradisjonelle fangstsamfunn. Men rundt år 2400 f.Kr. ble mange sider ved samfunnet endret: Produksjonen gikk fra fangst og fiske til jordbruk, tek­no­lo­gien gikk fra stein til metall, mens kommunikasjonen gikk fra korte til lange sjøreiser.

I tillegg ble samfunnene mer ulike, og senere forandret også kulturen seg da klokkebegerkulturen utløste den nordiske dolktiden.

I de første 1600 årene etter at jordbruket ble kjent i Norden, fra 4000 til 2400 f.Kr., valgte fangstfolkene i Norge aktivt ikke å bli bønder. Det er for­stå­elig, de bodde ved et rikt matfat med fisk, skjell og sjøpattedyr i kyst­strøm­mene, hjort og elg i skogene og reinflokker på viddene. Derfor er det desto mer interessant å forklare hvorfor det skjedde raske og dramatiske endringer av levesettet i Norge sør for Troms omkring 2400 f.Kr.

Hvordan kan det ha seg at fangstfolkene valgte å forlate en egalitær sam­funns­form og en vellykket fangsttilpasning til fordel for ulikhet, jord­arbeid og krigerkultur?

Forklaringsmodeller

Arkeologer forklarer endring på ulike måter. Noen legger vekt på indre ut­vik­ling, mens andre mener ytre påvirkning – for eksempel gjennom ut­veks­ling eller migrasjon – er avgjørende. Noen forklaringer legger vekt på ma­te­ri­elle drivkrefter som miljø og teknologi, mens andre legger vekt på sosiale forhold som kriser, konflikter og konkurranse eller symbolske valg og nye tenke­måter. Samtidig vektlegger noen arkeologer samfunnsstrukturer, mens andre synes handlingene til enkeltmennesker er avgjørende.

Enkelte forklaringsmomenter går av mote, men kan komme tilbake i mer utviklet form. Teorien om at migrasjon skaper endring, ble i stor grad forlatt til fordel for evolusjonære, sosiale og økologiske modeller på 1960-tallet. Nå er migrasjon igjen et aktuelt tema, på bakgrunn av nye naturvitenskapelige data og inspirasjon fra folkevandringene i vår egen samtid.

Migrasjon er et begrep som omfatter nokså ulike hendelser, men som alle kan ha vidtrekkende konsekvenser. For eksempel kan én folkegruppe for­trenge en annen. Men man kjenner også tilfeller der en håndfull men­nes­ker flytter til et område og gjennom spredning av kunnskap for­an­drer leve­måten til andre men­nes­ker i dette området.

De omfattende endringene i den yngre steinalders siste epoke kan neppe bare forklares gjennom indre utvikling eller migrasjon. Vi må isteden ty til en sammensatt analyse for å prøve å forstå hvordan og hvorfor historien tok en ny retning for 4600 år siden.

Klokkebegermigrasjon

Endringene i Nordvest-Europa var knyttet til klokkebegerkulturen (i Norden omkring 2500–2300 f.Kr.). Denne kulturen var preget av krigere, eliter og det første metallet.

Det vanskelig å forestille seg at spredningen av denne kulturen til Vest-Skan­di­navia, som er det stedet i Norden hvor den fikk klarest fotfeste, kunne skje uten migrasjon.

Mest sannsynlig flyttet mindre grupper av krigere, spesialister på tam­dyr­hold (pastoralister) og teknologiske spesialister til regionen, og de hadde stor påvirkning på gruppene som bodde der fra før. En hypotese er at klokkebegerkulturen ble spredt til det vestlige Norge fra Jylland, gjennom spesialister som var på jakt etter nye metallkilder.

Samarbeid og konflikt

Gjenstandene og livsstilen som klokkebegerkulturen brakte med seg, appellerte nok til mange i de tradisjonelle fangstsamfunnene. Antakelig kunne klokkebegerkrigere også true eller tvinge gjennom endringer.

Veltilpassete grupper av fangstfolk bodde i områdene fra før, og krevende natur i Norge forutsetter gode lokalkunnskaper. Disse forholdene tilsier at deler av den lokale befolkningen samarbeidet med nykommerne og slik bidro til å forandre samfunnsforholdene.

Innad i gruppene av fangstfolk var det antakelig spenninger mellom ulike grupperinger, for eksempel mellom unge og eldre. Noen unge personer kunne være misfornøyde med tradisjonelle måter å fordele godene på, og ønsket forandring. Slike opprørere eller nyskapere grep antakelig mulig­het­ene klokkebegerkulturen ga til å gjøre ting på nye måter.