Henrik Ibsen – Terje Vigen

Kilden

Tittel:	Terje Vigen
Datering:	1861
Opphav:	Henrik Ibsen

Hentet fra:	Henrik Ibsens skrifter
Rettigheter:	CC BY-NC

Mer informasjon om kilden

[Utdraget er noe modernisert.]

 

Det bodde en underlig gråsprengt en         

på den ytterste, nakne øy; –         

han gjorde visst intet menneske mén         

hverken på land eller sjø; 

dog stundom gnistret hans øyne stygt, –     

helst mot urolig vær, –     

og da mente folk, at han var forrykt,

og da var det få, som uten frykt     

kom Terje Vigen nær.                              

[...]  

                        

Han var i sin ungdom en vill krabat,

kom tidlig fra far og mor,  

og hadde alt døyvet mang en dravat

som yngste jungmann ombord.     

Siden han rømte i Amsterdam,      

men lengtet nok hjem tilslutt,        

og kom med «Foreningen», kaptein Pram;  

men hjemme var ingen, som kjente ham,    

som reiste som liten gutt. 

                         

Nå var han vokst seg smukk og stor,         

og var dertil en velkledd knekt.      

Men døde var både far og mor,     

og sagtens hans hele slekt.          

Han sturet en dag, ja kan hende to, –         

men så ristet han sorgen av.        

Han fant ei, med landjorden under seg, ro;  

nei, da var det bedre å bygge og bo           

på det store bølgende hav!           

                         

Et år der etter var Terje gift, –       

det kom nok på i en hast. 

Folk mente, han angret på den bedrift,       

som bandt på et sett ham fast.      

Så levde han under sitt eget tak    

en vinter i sus og dus –   

skjønt rutene skinte, som klareste dag,       

med små gardiner og blomster bak,

i det lille rødmalte hus.    

                         

Da isen løsnet for mildværs bør,    

gikk Terje med briggen på reis;     

om høsten, da grågåsen fløy mot sør,        

han møtte den underveis.

Da falt som en vekt på matrosens bryst:     

han kjente seg sterk og ung,         

han kom fra solskinnets lysende kyst,        

akter lå verden med liv og lyst, –   

og for baugen en vinter tung.        

                         

De ankret, og kammeratene gikk   

med landlov til sus og dus.

Han sendte dem enda et lengsels blikk,      

da han stod ved sitt stille hus.       

Han gløttet inn bak det hvite gardin, –        

da så han i stuen to, –     

hans kone satt stille og hespet lin, 

men i vuggen lå, frisk og rød og fin,

en liten pige og lo.          

                         

Det ble sagt, at Terjes sinn med et 

fikk alvor fra denne stund.

Han trellet og slet, og ble aldri trett 

av å vugge sitt barn i blund.          

Om søndagskvelden, når dansen klang      

vilt fra den nærmeste gård,          

sine gladeste viser han hjemme sang,        

mens lille Anna lå på hans fang     

og dro i hans brune hår.  

                         

Så lakket og led det til krigens år   

i attenhundre og ni.         

Enda går sagn om de trengsels-kår,          

som folket da levde i.    

Engelske kryssere stengte hver havn,        

i landet var misvekst og nød,        

den fattige sultet, den rike led savn,

to kraftige arme var ingen til gavn, 

for døren stod sott og død.

                         

Da sturet Terje en dag eller to,      

så ristet han sorgen av;   

han mintes en kjenning, gammel og tro:     

det store bølgende hav. –

Der vest har enda hans gjerning liv         

i sagnet, som djerveste dåd:         

«da vinden kulet litt mindre stiv,    

Terje Vigen rodde for barn og viv   

over havet i åpen båt!»    

                         

Den minste sjekte, som var å få,   

ble valgt til hans Skagensfart.       

Seil og mast lot han hjemme stå, –

slik syntes han best bevart.

Han mente nok, Terje, at båten bar,           

om sjøen kom litt på tvers;

det jydske rev var vel svært å gå klar, –      

men verre den engelske «Man of war»       

med ørneøyne fra mers.  

                         

Så gav han seg trøstig lykken i vold

og tok til årene hvast.      

Til Fladstrand kom han i god behold          

og hentet sin dyre last.    

Gud vet, hans føring var ikke stor: 

tre tønner bygg, det var alt;          

men Terje kom fra en fattig jord, – 

nå hadde han livsens frelse ombord;          

det var hustru og barn det gjaldt.   

                         

Tre netter og dager til toften bandt 

den sterke modige mann;

den fjerde morgen, da solen rant,  

han skimtet en tåket rand.

Det var ikke flytende skyer han så,

det var fjell med tinder og skar;     

men høyt over alle åsene lå         

Imenes-sadlen bred og blå.          

Da kjente han, hvor han var.         

                         

Nær hjemmet var han; en stakket tid          

han holder enda vel ut!    

Hans hjerte seg løftet i tro og lit,    

han var nær ved en bønn til Gud.  

Da var det som ordet frøs på hans munn;   

han stirret, han tok ikke feil, –       

gjennom skodden, som lettet i samme stund,          

han så en korvett i Hesnes-sund   

at duve for bakkede seil.  

                         

Båten var røpet; det lød et signal,  

og det nærmeste løp var lukt;       

men solgangsvinden blafret skral, –

mot vest gikk Terjes flukt.         

Da firte de jollen fra relingens kant,

han hørte matrosenes sang, – –    

med føttene stemte mot sjektens spant      

han rodde så sjøen fosset og brant,

og blodet fra neglene sprang.       

              

Geslingen kalles de blinde skjær   

litt østenfor Homborg-sund.          

Der bryter det stygt i pålandsvær,  

under to fot vann er der bunn.       

Der sprøyter det hvitt, der glitrer det gult,    

selv stilleste havblikksdag; –         

men går enn dønningen aldri så hult,         

innenfor er det som oftest smult,

med brekkede bølgedrag.

                         

Dit inn Terje Vigens sjekte for       

lik en pil mellom brått og brann;     

men bak etter ham, i kjølvannets spor,       

jog jollen med femten mann.         

Da var det han skrek gjennom brenningens sus       

til Gud i sin høyeste nød: 

«innerst der inne på strandens grus

sitter min viv ved det fattige hus,   

og venter med barnet på brød!»    

                         

Dog, høyere skrek nok de femten, enn han:

som ved Lyngør så gikk det her.    

Lykken er med den engelske mann

på rov mellom Norges skjær.        

Da Terje tørnet mot båens topp,   

da skuret og jollen på grunn;        

fra baugen bød offiseren «stop!»   

Han hevet en åre med bladet opp  

og hugg den i sjektens bunn.        

                         

Spant og planker for hugget brast, 

sjøen stod inn som en foss;          

på to fot vann sank den dyre last,  

dog sank ikke Terjes tross.           

Han slo seg gjennom de væpnede menn    

og sprang over esingen ut, –        

han dukket og svømte og dukket igjen;       

men jollen kom løs; hvor han vendte seg hen          

klang sabler og rifleskudd.

                         

De fisket ham opp, han førtes ombord,       

korvetten ga seierssalutt; 

akter på hytten, stolt og stor,        

stod sjefen, en attenårs gutt.        

Hans første batalje gjaldt Terjes båt,          

derfor kneiste han nå så kjekk;      

men Terje visste ei lengere råd, –  

den sterke mann lå med bønn og gråt        

i kne på korvettens dekk. 

                         

Han kjøpte med tårer, de solgte ham smil,  

de ågret med spott for bønn.        

Det kulet fra øst, til havs med il   

stod Englands seirende sønn.       

Da tidde Terje Vigen; nå var det gjort,        

nå tok han sin sorg for seg selv.    

Men de, som ham fanget, fant sært hvor fort

at noe var likesom været bort       

fra hans pannes skyete hvelv.       

                         

Han satt i «prisonen» i lange år,    

der sies, i fulle fem;        

hans nakke bøyde seg, grått ble hans hår   

av drømmene om hans hjem.       

Noe han bar på, men ga ei beskjed, –        

det var som hans eneste skatt.     

Så kom attenhundre og fjorten med fred;    

de norske fanger, og Terje med,    

førtes hjem på en svensk fregatt.   

                         

Hjemme ved bryggen han steg i land         

med kongens patent som los;       

men få kun kjente den gråsprengte mann,  

som reiste som ung matros.         

Hans hus var en fremmeds; hva der ble av 

de to, – han der inne erfor:

«da mannen forlot dem og ingen dem ga,   

så fikk de til slutt en felles grav      

av kommunen i fattigfolks jord.» – –

 

Årene gikk og han røktet sin dont  

som los på den ytterste ø;

han gjorde visst intet menneske vondt,       

hverken på land eller sjø; 

men stundom gnistret hans øyne stygt,      

når det brøt over båer og skjær, – 

og da mente folk, at han var forrykt,

og da var der få, som uten frykt     

kom Terje Vigen nær.                  

[...]

Les original kildetekst

Resten av diktet om Terje Vigen kan leses i originalform på Henrik Ibsens skrifter.