I Vildanden møter vi familien Ekdahl og familien Werle. Familien Werle består av grosserer Werle, hans sønn Gregers og hans forlovede Fru Sørby. Familien Ekdahl består av ekteparet Hjalmar og Gina, deres datter Hedvig og Hjalmars far, Gamle Ekdahl. I etasjen under Ekdahl bor legen Relling og den tidligere teologen Molvik. På mørkeloftet har Familien Ekdahl høner, duer og kaniner, og en skadeskutt villand som de har fått av grosserer Werle. Hedvig er 14 år og har en øyesykdom som gjør at hun etter hvert kommer til å bli blind.
Da Gregers vender tilbake til byen etter mange års fravær oppdager han at det har gått nedover med familien Ekdal. Gamle Ekdal var tidligere grosserer Werles forretningspartner, men ble satt i fengsel etter å ha tegnet feilaktige kart og drevet ulovlig hogst. Gregers får også en mistanke om at det er faren som har organisert det slik at Hjalmar giftet seg med Gina for 15 år siden. Gregers gjør det til sin oppgave å få sannheten frem i lyset.
Utdraget under starter idet Hjalmar kommer hjem etter å ha gått en lang tur med Gregers.
Kilden
| Tittel: | Vilanden |
|---|---|
| Datering: | 1884 |
| Opphav: | Henrik Ibsen |
| Hentet fra: | Henrik Ibsen. Vildanden. København:Gyldendal, 1884 |
|---|---|
| Rettigheter: | CC BY-NC |
Mer informasjon om kilden
[Kildeutdraget er modernisert og forkortet.]
FJERDE AKT
[...]
Hjalmar Ekdal kommer inn gjennom gangdøren.
HEDVIG: (i mot ham) Far! Å nei, slik som vi har ventet på deg!
GINA: (skotter bort) Du ble da svært lenge borte, Ekdal.
HJALMAR: (uten å se på henne) Jeg ble litt lenge, ja.
Han trekker ytterfrakken av. Gina og Hedvig vil hjelpe ham, han avverger det.
GINA: Har du kanskje spist med Werle?
HJALMAR: (henger opp frakken) Nei.
GINA: (går mot kjøkkendøren) Så skal jeg sette maten inn til deg.
HJALMAR: Nei. La maten være. Jeg spiser ikke nå.
HEDVIG: (går nærmere) Er det ikke bra med deg, far?
HJALMAR: Bra? Å jo, så tålelig. Vi gikk en anstrengende tur sammen, Gregers og jeg.
GINA: Det skulle du ikke gjøre, Ekdal, for det er du ikke vant til.
HJALMAR: Hm, der er mangt og mye som en mann får venne seg til i denne verden. (Driver litt omkring) Har det vært noen her mens jeg var ute?
GINA: Ikke andre enn de to kjærestene.
HJALMAR: Ingen nye bestillinger?
GINA: Nei, ikke i dag.
HEDVIG: Du skal se det kommer nok noen i morgen, far.
HJALMAR: Gid det var så vel, for i morgen tenker jeg å ta fatt med hele mitt alvor.
HEDVIG: I morgen! Nei men husker du da ikke hva det er for en dag i morgen?
HJALMAR: Nå, det er jo sant. Ja, så i overmorgen da. Heretter vil jeg gjøre all ting selv. Jeg vil være ganske alene om hele arbeidet.
GINA: Nei men hva skal da det være til, Ekdal? Det er jo bare å gjøre livet ditt surt. Jeg passer nok fotograferingen jeg, og så fortsetter du å stelle med oppfinnelsen.
HEDVIG: Og så med villanden far, – og med alle hønsene og kaninene og –!
HJALMAR: Snakk ikke til meg om det sludderet! Fra i morgen av setter jeg aldri mer min fot der inne på loftet.
HEDVIG: Ja men far, du lovte meg jo at i morgen skulle det bli tilstelning –
HJALMAR: Hm, det er sant. Nå, så fra i overmorgen da. Den fordømte villanden skulle jeg helst ha lyst til å vri halsen om på!
HEDVIG: (skriker) Villanden!
GINA: Nå har jeg da aldri hørt slikt!
HEDVIG: (rusker i ham) Nei men far, – det er jo min villand!
HJALMAR: Derfor gjør jeg det heller ikke. Jeg har ikke hjerte til det, – ikke hjerte til det for din skyld, Hedvig. Men jeg føler så inderlig dypt at jeg burde gjøre det. Jeg burde ikke tåle under mitt tak en skapning som har vært i de hendene.
GINA: Men herre gud, fordi om gamlefar har fått den av denne her sjofle Pettersen, så –
HJALMAR: (driver omkring) Der er visse krav – . Hva skal jeg kalle det? La meg si – ideale krav, – visse krav som en mann ikke kan sette til side uten at han tar skade på sin sjel.
HEDVIG: (går etter ham) Men tenk, villanden, – den stakkars villanden!
HJALMAR: (stanser) Du hører jo, jeg skåner den – for din skyld. Det skal ikke krummes et hår på –. Nå, som sagt, jeg skåner den. For det er jo også større oppgaver enn som så å ta fatt på. Men nå skulle du gå ut litt som du pleier, Hedvig. Nå er det så passelig skummert [halvmørkt, dunkelt] for deg.
HEDVIG: Nei, jeg bryr meg ikke om å gå ut nå.
HJALMAR: Jo, gjør det. Jeg synes du myser så med øynene. Du har ikke godt av alle disse dampene her inne. Her er tung luft under dette tak.
HEDVIG: Ja, ja da, så løper jeg ned kjøkkentrappen og går innover en liten stund. Kåpen og hatten –? Å, det ligger inne hos meg selv. Far, – du må da endelig ikke gjøre villanden noe vondt mens jeg er ute.
HJALMAR: Ikke en fjær skal ribbes av dens hode. (trykker henne til seg) Du og jeg, Hedvig, – vi to –! Nå, gå bare, du.
Hedvig nikker til foreldrene og går ut gjennom kjøkkenet.
HJALMAR: (går omkring uten å se opp): Gina.
GINA: Ja?
HJALMAR: Fra i morgen av – eller la oss si fra i overmorgen av – kunne jeg ha lyst til å føre husholdningsboken selv.
GINA: Vil du nå føre husholdningsboken også?
HJALMAR: Ja, eller få rede på innkomstene i alle fall.
GINA: Å gud hjelpe oss det er nok snart bestilt.
HJALMAR: En skulle ikke tro det, for jeg synes du får pengene til å strekke så merkverdig langt. (stanser og ser på henne) Hvorledes går det til?
GINA: Det er fordi jeg og Hedvig behøver så lite.
HJALMAR: Er det sant at far blir så rikelig betalt for den arkskrivingen hos grosserer Werle?
GINA: Jeg vet ikke om det er så rikelig. Jeg kjenner ikke prisen på slikt.
HJALMAR: Nå, hva får han da så omtrent? La meg høre!
GINA: Det er så forskjellig. Det blir vel omtrent det han koster oss, og så en liten lommeskilling.
HJALMAR: Det han koster oss! Og det har du ikke sagt til meg før!
GINA: Nei, det kunne jeg da ikke. Du var jo så glad fordi du trodde, at han fikk alt av deg.
HJALMAR: Og så får han det fra grosserer Werle!
GINA: Å ja, grossereren har da nok å ta av han.
HJALMAR: La meg få lampen tent!
GINA: (tenner) Og så kan vi jo ikke vite om det er grossereren selv. Det kan jo godt være Gråberg –
HJALMAR: Hvorfor kommer du med den utflukten om Gråberg?
GINA: Nei jeg vet ikke, jeg tenkte bare –
HJALMAR: Hm!
GINA: Det var jo ikke jeg som skaffet gamlefar det skriveriet. Det var jo Berta, den tid hun kom i huset.
HJALMAR: Jeg synes du skjelver så i stemmen.
GINA: (setter skjermen på) Gjør jeg?
HJALMAR: Og så skjelver du på hendene. Eller er det ikke sånn?
GINA: (fast) Si det rett ut, Ekdal. Hva er det for noe han [Gregers] har gått og snakket om meg?
HJALMAR: Er det sant, – kan det være sant, at – at det var et slags forhold mellom deg og grosserer Werle, den gangen du tjente der i huset?
GINA: Det er ikke sant. Ikke den gangen. Grossereren la seg etter meg, det gjorde han. Og fruen trodde det var noe i det. Og så gjorde hun hokuspokus og hurlumhei, og hun både slo meg og hun dro meg, det gjorde hun, – og så gikk jeg av tjenesten.
HJALMAR: Men siden altså!
GINA: Ja, så kom jeg jo hjem. Og mor – hun var ikke så real som du tenkte, Ekdal. Og hun gikk der og snakket for meg både om det ene og det andre, for grossereren var jo blitt enkemann da.
HJALMAR: Nå, og så!
GINA: Ja, det er vel best du får vite det. Han ga seg ikke før han fikk viljen sin.
HJALMAR: (slår hendene sammen) Og det er mitt barns mor! Hvordan kunne du tie om noe slikt for meg!
GINA: Ja, det var galt gjort av meg. Jeg skulle visst ha sagt det til deg for lenge siden.
HJALMAR: Straks skulle du ha sagt meg det, – så hadde jeg visst hva da du var for en.
GINA: Men ville du da ha giftet deg med meg allikevel?
HJALMAR: Hvordan kan du tro det!
GINA: Nei, men derfor så turte jeg ikke si deg noe den gangen. For jeg kom jo til å holde så svært av deg, som du vet. Og jeg kunne da ikke gjøre meg selv rent ulykkelig –
HJALMAR: (går rundt) Og det er min Hedvigs mor! Og så å vite at alt hva jeg her ser for mine øyne – (sparker til en stol) – hele mitt hjem, – det skyller jeg en begunstiget forgjenger! Å, denne forføreriske grosserer Werle!
GINA: Angrer du på de fjorten–femten årene som vi har levet sammen?
HJALMAR: (stiller seg foran henne) Si meg, om ikke du hver dag, hver time, har angret på den veven av fortielse, som du, slik som en edderkopp, har spunnet meg inn i? Svar meg på det! Har du virkelig ikke gått her og ynket deg i anger og nag?
GINA: Å snille Ekdal, jeg har hatt så mer enn nok med å tenke på huset og alt det daglige stellet –.
HJALMAR: Du kaster altså aldri et prøvende blikk på din fortid!
GINA: Nei jeg hadde ved gud nesten glemt disse her gamle intrigene, du.
HJALMAR: Å denne sløve, følelsesløse ro! Den har for meg noe så opprørende ved seg. Tenk, – ikke angre engang!
GINA: Men si meg nå, Ekdal, – hva hadde det blitt av deg hvis du ikke hadde fått en slik kone som jeg?
HJALMAR: En slik –!
GINA: Ja, for jeg har da alltid vært liksom litt mer kontant og selvsikker enn du. Nå, det forstår seg, jeg er jo også de par år eldre.
HJALMAR: Hva det var blitt av meg!
GINA: For du var da på alskens gale veier den tiden du traff meg først. Det kan du vel ikke nekte for.
HJALMAR: Så det kaller du gale veier? Å, du forstår ikke hvordan en mann har det når han sørger og fortviler, – navnlig en mann med mitt ildfulle gemytt.
GINA: Nei nei, kan så være det. Og jeg regalerer jo slettes ikke på det heller, for du ble jo så inderlig bra en mann straks du hadde fått hus og hjem. – Og nå hadde vi fått det så hyggelig og koselig hos oss. Og nå skulle Hedvig og jeg også snart begynne å koste litt på oss både med mat og med klær.
HJALMAR: I fortielsens sump, ja.
GINA: Uff, den avskyelig fyren som skulle få sin passasje her i huset!
HJALMAR: Også jeg syntes at hjemmet var godt å være i. Det var en villfarelse. Hvor henter jeg nå den nødvendige spenstigheten fra til å føre oppfinnelsen over i virkelighetens verden? Kanskje dør den med meg, og da er det din fortid, Gina, som har drept den.
GINA: (nær ved å gråte) Nei, du må da ikke si noe slikt noe, Ekdal. Jeg, som alle mine dager bare ville gjøre allting til det beste for deg!
HJALMAR: Jeg spør, – hva blir det nå av familieforsørgerens drøm? Når jeg lå der inne på sofaen og grublet over oppfinnelsen, da ante jeg nok at den ville sluke min siste livskraft. Jeg følte jo nok at den dag da jeg hadde fått patentet i mine hender, – den dag ville bli min avskjedsdag. Og så var det min drøm at da skulle du sitte igjen som den avdøde oppfinnerens velhavende enke.
GINA: (tørker bort tårene) Nei, du må ikke snakke slik, Ekdal. Vår herre la meg da aldri leve den dagen da jeg skulle sitte som enke!
HJALMAR: Å, det ene som det andre. Nå er jo alt forbi allikevel. Alt!
Gregers Werle åpner varsomt gangdøren og ser inn.
GREGERS: Tør jeg komme?
HJALMAR: Ja, kom.
GREGERS: (går frem med strålende, fornøyd ansikt og vil rekke dem hendene) Nå, dere kjære mennesker –! (ser vekslende på dem og hvisker til Hjalmar) Altså ikke skjedd enda?
HJALMAR: (klart og tydelig) Det har skjedd.
GREGERS: Har det?
HJALMAR: Jeg har levd den bitreste stunden i mitt liv.
GREGERS: Men også den mest løftede, tenker jeg.
HJALMAR: Nå, foreløpig har vi det i alle fall fra hånden.
GINA: Gud forlat Dem, herr Werle.
GREGERS: (i stor forundring) Men jeg forstår ikke dette.
HJALMAR: Hva forstår du ikke?
GREGERS: Så stort et oppgjør, – et oppgjør som en hel ny livsførsel skal grunnes på, – en livsførsel, et samliv, i sannhet og uten all fortielse –
HJALMAR: Ja, jeg vet det nok, jeg vet det så godt.
GREGERS: Jeg hadde ventet så visst at når jeg kom inn av døren, så skulle det slå meg i møte et forklarelsens lys både fra mann og fra hustru. Og så ser jeg ikke annet for meg enn dette dumpe, tunge, triste –
GINA: Nå så. (tar lampeskjermen av)
GREGERS: De vil ikke forstå meg, fru Ekdal. Nei nei, for Dem skal der vel tid til –. Men du selv da, Hjalmar? Du må da vel ha tatt en høyere innvielse av det store oppgjør.
HJALMAR: Ja naturligvis har jeg det. Det vil si, – på en måte.
GREGERS: For det er da vel ikke noe i verden som kan ligne på det å ha tilgivelse for en feilende og løfte henne opp til seg i kjærlighet.
HJALMAR: Tror du en mann så lett kommer over den beske drikk jeg nettopp har tømt?
GREGERS: Nei, en alminnelig mann, det kan så være. Men en mann som du –!
HJALMAR: Ja, herre gud, jeg vet det nok. Men du må ikke jage på meg, Gregers. Det skal tid til ser du.
GREGERS: Du har meget av villanden i deg, Hjalmar.
Relling har kommet inn gjennom gangdøren.
RELLING: Se så, er nå den villanden på ferde igjen?
HJALMAR: Grosserer Werles vingeskutte jaktbytte, ja.
RELLING: Grosserer Werles –? Er det ham dere snakker om?
HJALMAR: Om ham og – oss andre.
RELLING: (halvhøyt til Gregers) Gid fanden hadde Dem!
HJALMAR: Hva er det du sier?
RELLING: Jeg ytrer et inderlig ønske om at kvakksalveren ville begi seg på hjemveien. Blir han her så er han mann for å forkludre dere begge to.
GREGERS: De to forkludres ikke, herr Relling. Om Hjalmar vil jeg nå ikke tale. Ham kjenner vi. Men også hun har visselig på bunnen av sitt vesen noe troverdig noe vederheftig [pålitelig, tillitsvekkende] –
GINA: (på gråten) Så skulle De bare latt meg gå for den jeg var da.
RELLING: (til Gregers) Er det nesevist å spørre om hva det er De egentlig vil her i huset?
GREGERS: Jeg vil grunnlegge et sant ekteskap.
RELLING: Så De synes ikke Ekdals ekteskap er godt nok som det er?
GREGERS: Det er visst et like godt ekteskap som så mange andre, dessverre. Men et sant ekteskap er det enda ikke blitt.
HJALMAR: Du har aldri hatt øye for det ideale krav, du Relling.
RELLING: Sludder, gutten min! – Med dere tillatelse, herr Werle; hvor mange – bare sånn på en slump – hvor mange sanne ekteskap har De sett i Deres liv?
GREGERS: Jeg tror knapt jeg har sett et eneste et.
RELLING: Ikke jeg heller.
GREGERS: Men jeg har sett så utallige ekteskap av det motsatte slag. Og jeg har hatt anledning til på nært hold å se hva et slikt ekteskap kan bryte ned i et menneskepar.
HJALMAR: En manns hele moralske grunnlag kan svikte under hans føtter; det er det forferdelige.
RELLING: Ja, jeg har jo aldri sådan egentlig været gift, så jeg tør ikke dømme om de tingene. Men det vet jeg da, at til et ekteskap hører barnet også. Og barnet skal dere la være i fred.
HJALMAR: Å, – Hedvig! Min stakkars Hedvig!
RELLING: Ja, Hedvig får dere værsågod se å holde utenfor. Dere to er voksne mennesker, dere får i guds navn kludre og klusse med deres forhold hvis dere har lyst til det. Men Hedvig skal dere fare varsomt med sier jeg. Ellers kan dere komme til å gjøre en ulykke på henne.
HJALMAR: En ulykke!
RELLING: Ja, eller hun kan komme til at gjøre en ulykke på seg selv – og kanskje på andre med.
GINA: Men hvordan kan De da vite det, Relling?
HJALMAR: Der er da vel aldri noen nær fare for øynene?
RELLING: Dette her har ikke noe med øynene å gjøre. Men Hedvig er i en vanskelig alder. Hun kan finne på alt det som galt er.
GINA: Ja tenk, – det gjør hun også! Hun har begynt å herje så stygt med varmen ute i kjøkkenet. Det kaller hun å leke ildebrann. Jeg er mange ganger redd hun skal sette fyr på huset.
RELLING: Ser De bare, jeg visste det nok.
GREGERS: (til Relling) Men hvordan forklarer De sånt noe?
RELLING: (mutt) Hun er i stemmeskiftet, far.
HJALMAR: Så lenge barnet har meg –! Så lenge mitt hode er oven mulde – [over jorden]!
Det banker på døren.
GINA: Hysj Ekdal, det er folk på gangen. (roper) Vær så god!
Fru Sørby, i yttertøy, kommer inn.
FRU SØRBY: God aften!
GINA: (går imot henne) Nei, er det deg, Berta!
FRU SØRBY: Ja såmenn er det meg. Men jeg kommer kanskje ubeleilig?
HJALMAR: Nei bevares, et sendebud fra det huset –
FRU SØRBY: (til Gina) Oppriktig talt hadde jeg håpet jeg ikke skulle treffe dine mannfolk hjemme på denne tiden, og så løp jeg oppom for å snakke litt med deg og si farvel.
GINA: Så? Reiser du da?
FRU SØRBY: Ja, i morgen tidlig, – opp til Høidal. Grossereren her reist i ettermiddag. (til Gregers) Kan hilse så meget fra ham.
GINA: Nei tenk –!
HJALMAR: Så grosserer Werle har reist? Og nå reiser De etter ham?
FRU SØRBY: Ja hva sier De til det, Ekdal?
HJALMAR: Vokt Dem, sier jeg.
GREGERS: Jeg skal forklare deg det. Min far gifter seg med fru Sørby.
HJALMAR: Gifter han seg med henne!
[...] FRU SØRBY: [...] Det kan kanskje synes som om det er en svært stor lykke jeg gjør. Og det er det jo også på en måte. Men jeg mener allikevel at jeg ikke tar i mot mer enn jeg gir. Jeg skal visst aldri svikte ham, og tjene og nytte ham som ingen annen, det kan jeg nå da han snart blir hjelpeløs.
HJALMAR: Blir han hjelpeløs?
GREGERS: (til fru Sørby) Ja, ja, snakk ikke om det her.
FRU SØRBY: Det nytter ikke å skjule det lenger, så gjerne han enn vil. Han blir blind.
HJALMAR: (stusser) Blir han blind? Det var da besynderlig. Blir han blind han også?
GINA: Det blir jo så mange.
[...] Fru Sørby går. Gina lukker etter henne. [Relling har også gått]
[…]
Hedvig, i hatt og kåpe, kommer glad og andpusten inn gjennom gangdøren.
GINA: Er du alt der igjen?
HEDVIG: Ja, jeg ville ikke gå lenger. Og det var godt, for nå møtte jeg noen i porten.
HJALMAR: Det var vel denne fru Sørby.
HEDVIG: Ja.
HJALMAR: (går opp og ned) Jeg vil håpe du skal ha sett henne for siste gang.
Taushet. Hedvig ser forknytt snart på den ene snart på den andre som for å utforske stemningen.
HEDVIG: (nærmer seg innsmigrende) Far.
HJALMAR: Nå, – hva er det, Hedvig?
HEDVIG: Fru Sørby hadde noe med til meg.
HJALMAR: (stanser) Til deg?
HEDVIG: Ja. Det er noe som skal være til i morgen.
GINA: Berta har alltid hatt en liten ting til deg på den dagen.
HJALMAR: Hva er det for noe?
HEDVIG: Nei, det kan du ikke få vite nå, for mor skal gi meg det på sengen i morgen tidlig.
HJALMAR: Å, alt dette hemmelighetskremmeri, som jeg skal holdes utenfor!
HEDVIG: (skynder seg) Nei, du kan gjerne få se det. Det er et stort brev. (tar brevet opp av kåpelommen)
HJALMAR: Et brev også?
HEDVIG: Ja, det er bare brevet. Det andre kommer vel siden. Men tenk, – et brev! Jeg har aldri fått noe brev før. Og så står det «frøken» uten på det. (leser) «Frøken Hedvig Ekdal». Tenk, – det er meg.
HJALMAR: La meg se det brevet.
HEDVIG: (rekker ham det) Der kan du se.
HJALMAR: Det er grosserer Werles hånd.
GINA: Er du sikker på det, Ekdal?
HJALMAR: Se selv.
GINA: Å tror du jeg skjønner meg på slikt?
HJALMAR: Hedvig, kan jeg åpne brevet – og lese det?
HEDVIG: Ja det må du gjerne, hvis du vil.
GINA: Nei, ikke i kveld, Ekdal, det skal jo være til i morgen.
HEDVIG: (sakte) Å kan du ikke la ham lese det! Det er visst noe godt, og så blir far glad, og så blir det fornøyelig her igjen.
HJALMAR: Jeg kan altså åpne det?
HEDVIG: Ja, vær så snill, far. Det skal bli morsomt å få vite hva det er.
HJALMAR: Godt. (åpner brevet, tar et papir ut, leser det i gjennom og virker forvirret) Hva er da dette her –?
GINA: Hva står det for noe da?
HEDVIG: Å ja, far, – si det!
HJALMAR: Vær stille. (leser det en gang til i gjennom, har blitt blek, men sier behersket) Det er et gavebrev, Hedvig.
HEDVIG: Nei, tenk! Hva får jeg da?
HJALMAR: Les selv.
Hedvig går bort og leser en stund ved lampen.
HJALMAR: (halvhøyt, knytter hendene) Øynene! Øynene, – og så det brevet!
HEDVIG: (avbryter lesingen) Ja, men jeg synes det er bestefar som skal ha det.
HJALMAR: (tar brevet fra henne) Du Gina, – kan du forstå dette her?
GINA: Jeg vet jo ingen verdens ting, bare si det.
HJALMAR: Grosserer Werle skriver til Hedvig at hennes gamle bestefar ikke mer behøver å anstrenge seg med den arkskriften, men at han heretter kan heve hundre kroner månedlig på kontoret –
GREGERS: Aha!
HEDVIG: Hundre kroner, mor! Det leste jeg.
GINA: Det blir jo godt for bestefar.
HJALMAR: – hundre kroner, så lenge det er nødvendig, – det vil naturligvis si, så lenge til han har lukket sine øyne.
GINA: Nå, så er da han forsørget, stakkars.
HJALMAR: Men så kommer det. Det leste du nok ikke, Hedvig. Etterpå skal denne gaven gå over på deg.
HEDVIG: På meg! Alt sammen?
HJALMAR: Du er sikret det samme beløp for hele ditt liv, skriver han. Hører du det, Gina?
GINA: Ja, jeg hører det nok.
HEDVIG: Tenk – alle de pengene jeg får! (rusker i ham) Far, far, er du ikke glad –?
HJALMAR: (unngår henne) Glad! (går rund på gulvet) Å, hvilke fjernsyn, – hvilke perspektiver som ruller opp for meg! Hedvig er det, hun er det han skjenker så rikelig!
GINA: Ja, for det er jo Hedvig som har bursdag –
HEDVIG: Og du får det jo allikevel, far! Du kan da vel tenke, at jeg vil gi alle pengene til deg og mor.
HJALMAR: Til mor, ja! Der har vi det.
GREGERS: Hjalmar, dette her er en felle som legges for deg.
HJALMAR: Tror du det skulle være en felle nå igjen?
GREGERS: Da han var her i morges, sa han: Hjalmar Ekdal er ikke den mann som du innbiller deg.
HJALMAR: Ikke den mann –!
GREGERS: Du skal få se det, sa han.
HJALMAR: Du skulle få se at jeg lot meg avspise med penger –!
HEDVIG: Men, mor, hva er det for noe?
GINA: Gå ut og ta av deg tøyet.
Hedvig går gråtkvalt ut gjennom kjøkkendøren.
GREGERS: Ja, Hjalmar, – nå vil det vise seg hvem som har rett, han eller jeg.
HJALMAR: (river langsomt papiret tvers over, legger begge stykkene på bordet og sier) Her er mitt svar.
GREGERS: Det ventet jeg.
HJALMAR: (går bort til Gina, som står ved ovnen, og sier dempet) Og nå ingen fortielse mer. Hvis forholdet mellom deg og ham var helt forbi, da du – kom til å holde av meg, som du kaller det, – hvorfor satte han oss da i stand til å gifte oss?
GINA: Han tenkte vel at han skulle få sin gang her i huset.
HJALMAR: Bare det? Var han ikke redd for en viss mulighet?
GINA: Jeg skjønner ikke hva du mener.
HJALMAR: Jeg vil vite, om – ditt barn har rett til å leve under mitt tak.
GINA: (retter seg i været, øynene lyner) Og det spør du om!
HJALMAR: Du skal svare meg på dette ene: Hører Hedvig til meg – eller –? Nå!
GINA: (ser på ham med kald tross) Jeg vet ikke.
HJALMAR: (dirrer lett) Du vet det ikke!
GINA: Hvordan kan jeg vite det? En slik en, som jeg er –
HJALMAR: (stille, vender seg fra henne) Så har jeg ikke mer å gjøre her i huset.
GREGERS: Tenk deg om, Hjalmar!
HJALMAR: (tar sin ytterfrakk på) Her er ingen ting å tenke på for en mann som jeg.
GREGERS: Jo, her er så usigelig mye å tenke på. Sammen må dere tre være, hvis du skal vinne frem til den store tilgivelsens offerstemning.
HJALMAR: Dit vil jeg ikke. Aldri, aldri! Min hatt! (tar hatten) Hjemmet er styrtet i grus omkring meg. (brister i gråt) Gregers, jeg har ikke noe barn!
HEDVIG: (som har åpnet kjøkkendøren) Hva er det du sier! (bort til ham) Far, far!
GINA: Se så!
HJALMAR: Kom ikke nær meg, Hedvig! Gå langt bort. Jeg tåler ikke å se deg. Å, de øynene –! Farvel. (vil mot døren)
HEDVIG: (henger seg fast i ham og skriker høyt) Nei da! Nei da! Gå ikke fra meg!
GINA: (roper) Se på barnet, Ekdal! Se på barnet!
HJALMAR: Jeg vil ikke! Jeg kan ikke! Jeg må ut, – vekk fra alt dette!
Han river seg løs fra Hedvig og går ut gjennom gangdøren.
HEDVIG: (med fortvilede øyne) Han går fra oss, mor! Han går fra oss! Han kommer aldri mer igjen!
GINA: Bare ikke gråt, Hedvig. Far kommer nok igjen.
HEDVIG: (kaster seg hulkende ned i sofaen) Nei, nei, han kommer aldri hjem til oss mer.
GREGERS: Tror De jeg ville alt til det beste, fru Ekdal?
GINA: Ja, jeg tror det nesten, men gud forlate Dem allikevel.
HEDVIG: (ligger i sofaen) Å jeg synes jeg må dø av dette her! Hva har jeg da gjort ham? Mor, du må få ham hjem igjen!
GINA: Ja, ja, ja, vær bare rolig, så skal jeg gå ut og se etter ham. (tar yttertøyet på) Kanskje han er gått innom til Relling. Men så skal du ikke ligge der og tute. Lover du meg det?
HEDVIG: (gråter krampaktig) Ja, jeg skal la det være, når bare far kommer igjen.
GREGERS: (til Gina, som vil gå) Var det ikke bedre allikevel, at De først lot ham kjempe sin smertens kamp til ende?
GINA: Å, det får han gjøre senere. Først og fremst må vi få stagget barnet. (går ut gjennom gangdøren)
HEDVIG: (setter seg oppreist og tørker tårene) Nå skal De si meg, hva det er for noe. Hvorfor vil ikke far vite av meg mer?
GREGERS: De skal ikke spørre om det før De er blitt stor og voksen.
HEDVIG: (hikster) Men jeg kan da ikke gå og være så gresselig bedrøvet helt til jeg blir stor og voksen. – Jeg skjønner nok hva det er. – Kanskje jeg ikke er fars riktige barn.
GREGERS: (urolig) Hvordan skulle det gå til?
HEDVIG: Mor kan jo ha funnet meg. Og nå har kanskje far fått vite det, for slikt har jeg lest om.
GREGERS: Nå, men om så var –
HEDVIG: Ja jeg synes, han kunne holde like mye av meg for det. Ja nesten mer. Villanden har vi jo også fått sendt i gave, og allikevel holder jeg så svært av den.
GREGERS: (avledende) Ja villanden, det er sant! La oss snakke litt om villanden, Hedvig.
HEDVIG: Den stakkars villanden. Den tåler han heller ikke å se for sine øyne mer. Tenk, han har fått lyst til å vri halsen om på den!
GREGERS: Å det gjør han da visst ikke.
HEDVIG: Nei, men han sa det. Og det synes jeg var så fælt sagt av far, for jeg leser bønn for villanden hver aften og ber om at den må bli bevart for døden og alt det som ondt er.
GREGERS: (ser på henne) Pleier De å lese aftenbønn?
HEDVIG: Jaha.
GREGERS: Hvem har vennet Dem til det?
HEDVIG: Jeg selv, for det var en gang far var så syk og hadde igler på halsen, og så sa han at han satt med døden i hendene.
GREGERS: Nå ja?
HEDVIG: Så holdt jeg bønn for ham da jeg hadde lagt meg. Og siden har jeg blitt ved med det.
GREGERS: Og nå ber De for villanden også?
HEDVIG: Jeg syntes det var best å ta villanden med, for hun var så syk i begynnelsen.
GREGERS: Leser De kanskje morgenbønn også?
HEDVIG: Nei det gjør jeg da riktignok ikke.
GREGERS: Hvorfor ikke likeså godt morgenbønn?
HEDVIG: Om morgenen er det jo lyst, og da er det jo ikke noe videre å være redd for.
GREGERS: Og den villanden, som De holder så inderlig av, den ville Deres far vri halsen om på.
HEDVIG: Nei, han sa det var best for ham om han gjorde det, men han ville spare den for min skyld, og det var da snilt av far.
GREGERS: (litt nærmere) Men om nå De frivillig ofret villanden for hans skyld?
HEDVIG: (reiser seg) Villanden!
GREGERS: Om De nå for ham offervillig ga han det beste De eier og vet i verden?
HEDVIG: Tror De det ville hjelpe?
GREGERS: Prøv det, Hedvig.
HEDVIG: (sakte, med lysende øyne) Ja, jeg vil prøve det.
GREGERS: Og har De den riktige sinnsstyrke, tror De?
HEDVIG: Jeg vil be bestefar skyte villanden for meg.
GREGERS: Ja, gjør det. Men ikke et ord til Deres mor om noe slikt!
HEDVIG: Hvorfor ikke det?
GREGERS: Hun forstår oss ikke.
HEDVIG: Villanden? Jeg vil prøve det i morgen tidlig.
Gina kommer inn gjennom gangdøren.
HEDVIG (i mot henne) Traff du ham, mor?
GINA: Nei, men jeg hørte han hadde vært innom og fått Relling med seg.
GREGERS: Er De sikker på det?
GINA: Ja, portkonen sa det. Molvik var også gått med, sa hun.
GREGERS: Og det nå, da hans sinn trenger så hardt å kjempe i ensomhet –!
GINA: (tar tøyet av) Ja, mannfolk er mangfoldige, de. Gud vet hvor Relling har trukket ham hen! Jeg fløy over til madam Eriksen, men der var de ikke.
HEDVIG: (kjemper med gråten) Å, hvis han nå aldri kom hjem igjen mer!
GREGERS: Han kommer hjem igjen. Jeg skal bære bud til ham i morgen og da skal De få se, hvorledes han kommer. Sov så trøstig på det, Hedvig. God natt.
Han går ut gjennom gangdøren.
HEDVIG: (kaster seg hulkende om Ginas hals) Mor, mor!
GINA: (klapper henne på ryggen og sukker) Ak ja, Relling hadde rett, han. Sånn går det når det kommer gale folk og presenterer den intrikate fordringen.
FEMTE AKT
Hjalmar Ekdals atelier. Et kaldt grått morgenlys faller inn. Det ligger våt snø på de store ruter i takvinduet. Gina, med smekkeforkle på kommer med en støvekost og en klut fra kjøkkenet og går bort mot dagligstuedøren. I det samme kommer Hedvig hurtig inn fra gangen.
GINA: (stanser) Nå?
HEDVIG: Jo mor, jeg tror nesten han er nede hos Relling –
GINA: Ser du bare!
HEDVIG: – for portkonen sa at hun hørte at Relling hadde to stykker med seg da han kom hjem i natt.
GINA: Det var nok det jeg tenkte.
HEDVIG: Men det nytter jo ikke noe når han ikke vil komme opp til oss.
GINA: I det minste så vil jeg da ned og snakke med ham.
Gamle Ekdal, i slåbrok og tøfler og med tent pipe kommer frem i døren til sitt værelse.
EKDAL: Du Hjalmar –. Er ikke Hjalmar hjemme?
GINA: Nei, han er nok gått ut.
EKDAL: Så tidlig? Og i slikt et forrykende snøkav? Ja ja, vær så god, jeg kan gå morgenturen alene, jeg.
Han skyter loftsdøren til side, Hedvig hjelper ham, han går inn, hun lukker etter ham
HEDVIG: (halvhøyt) Tenk mor, når stakkars bestefar får høre at far vil reise fra oss.
GINA: Å prat, bestefar må ikke få høre noe om det. Det var en guds lykke, at han ikke var hjemme i går under all den hurlumheien.
HEDVIG: Ja men –
Gregers kommer inn gjennom gangdøren.
GREGERS: Nå? Har De så fått noen nyheter om ham?
GINA: Han skal nok være nede hos Relling, sier de.
GREGERS: Hos Relling! Har han virkelig vært ute med de menneskene?
GINA: Han har nok det.
GREGERS: Ja men han, som trengte så inderlig til ensomhet og til å samle seg i alvor –!
GINA: Ja De må så si.
Relling kommer inn fra gangen.
HEDVIG: (i mot ham) Er far hos Dem?
GINA: (samtidig) Er han der?
RELLING: Ja visst er han så.
HEDVIG: Og De, som ikke sier fra til oss!
RELLING: Ja, jeg er et beist. Men først så hadde jeg det andre beistet å holde styr på, ja, han, den demoniske, naturligvis, og siden så sovnet jeg inn så tungt at –.
GINA: Hva sier Ekdal i dag?
RELLING: Han sier ingen verdens ting.
HEDVIG: Snakker han slett ikke?
RELLING: Ikke et levende ord.
GREGERS: Nei, nei, det kan jeg så godt forstå.
GINA: Men hva tar han seg da til?
RELLING: Han ligger på sofaen og snorker.
GINA: Så? Ja, Ekdal er fæl til å snorke.
HEDVIG: Sover han? Kan han sove?
RELLING: Ja det later til det.
GREGERS: Begripelig, etter den sjelestrid som har opprevet ham –
GINA: Og så han, som aldri er vant til å sverme utendørs om nettene.
HEDVIG: Det er kanskje bra det at han får sove, mor.
GINA: Det tenker jeg også. Men så er det ikke verdt at vi muntrer ham for tidlig da. Takk skal De ha, Relling. Nå må jeg først få gjort huset litt rent og pent, og så –. Kom og hjelp meg, Hedvig.
Gina og Hedvig går inn i dagligstuen.
GREGERS: (vender seg til Relling) Kan De forklare meg den åndelige rørelse som nå foregår i Hjalmar Ekdal?
RELLING: Jeg har i min sjel ikke merket at det foregår noen åndelig rørelse i ham.
GREGERS: Hva! På et slikt vendepunkt, da hele hans liv har fått et nytt grunnlag –? Hvordan kan De tenke Dem at en personlighet som Hjalmar –?
RELLING: Å, personlighet – han! Hvis han noensinne har hatt ansats til den slags abnormiteter, som De kaller personlighet, så er både røttene og trevlene blitt grundig utryddet allerede i gutteårene, det kan jeg forsikre Dem.
[...] GREGERS: Når De ikke har høyere tanker om Hjalmar Ekdal enn som så, hvordan kan De da finne noen glede i støtt og stadig å være sammen med ham?
RELLING: Herre gud, jeg skulle da være en slags doktor, med skam å si, og så må jeg da ta meg av de stakkers syke jeg bor i hus med.
GREGERS: Se så! Er Hjalmar Ekdal også syk?
RELLING: Folk er syke omtrent alle i hop, dessverre.
GREGERS: Og hvilken kur bruker De så for Hjalmar?
RELLING: Min vanlige. Jeg sørger for å holde livsløgnen oppe i ham.
GREGERS: Livsløgnen? Jeg hørte ikke riktig –?
RELLING: Jo, jeg sa livsløgnen. For livsløgnen er det stimulerende prinsipp, det, ser De.
GREGERS: Må jeg spørre hva det er for en livsløgn Hjalmar er befengt med?
RELLING: Nei takk jeg forråder ikke slike hemmeligheter til kvakksalvere. De var i stand til å forkludre ham enda mer for meg. Men metoden er effektiv. Jeg har anvendt den på Molvik også. Ham har jeg gjort «demonisk». Det er nå den fontanellen jeg måtte sette ham i nakken.
GREGERS: Er han da ikke demonisk?
RELLING: Hva faen vil det si å være demonisk? Det er jo bare noe sludder som jeg fant på for å berge livet i ham. Hadde jeg ikke det gjort så hadde det stakkars skikkelige svinet bukket under i selvforakt og fortvilelse for mange herrens år siden. Og så gamle løytnanten da! Men han har nå riktignok funnet på kuren selv.
GREGERS: Løytnant Ekdal? Hva med han?
RELLING: Ja, hva mener De om det at han, bjørnejegeren, går der inne på mørkeloftet og jager kaniner? Der er ikke lykkeligere skytter til i verden enn han, den gamle mannen, når han får boltre seg der inne mellom alt skrapet. De fire–fem inntørkede juletrærne som han har gjemt på, de er for ham det samme som hele, store, friske Høidalsskogen, hanen og alle hønene de er storfugl i furutoppene de, og kaninene, som humper bortetter loftsgulvet, det er bamsene som han gir seg i kast med, han den spreke friluftsgubben.
GREGERS: Den ulykkelige gamle løytnant Ekdal, ja. Han har riktignok måttet slå av på sin ungdoms idealer.
RELLING: Mens jeg husker det, herr Werle junior, – bruk ikke det utenlandske ord: idealer. Vi har jo det gode norske ord: løgner.
GREGERS: Mener De at de to tingene er i slekt med hverandre?
RELLING: Ja, omtrent som tyfus og forråtnelsesfeber.
GREGERS: Doktor Relling, jeg gir meg ikke før jeg har reddet Hjalmar ut av Deres klør!
RELLING: Det torde bli verst for ham. Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme. (til Hedvig, som kommer fra dagligstuen) Nå, lille villand-mor, nå går jeg ned og ser om fatter enda ligger og funderer på den merkelige oppfinnelsen. (går ut gjennom gangdøren)
[...]
Hedvig driver om på gulvet, så vil hun gå ut i kjøkkenet, i det samme banker det innenfor på loftsdøren, Hedvig går bort og åpner på klem, gamle Ekdal kommer ut, hun skyver døren for igjen.)
EKDAL: Hm, det er klein moro å gå morgentur alene, du.
HEDVIG: Hadde du ikke lyst til å gå på jakt, bestefar?
EKDAL: Det er ikke jaktvær i dag. Slikt mørke da, en kan knapt se frem for seg.
HEDVIG: Får du aldri lyst til å skyte på noe annet enn de kaninene?
EKDAL: Er ikke kaninene gode nok, de, kanskje?
HEDVIG: Ja men villanden da?
EKDAL: Hå-hå, er du redd jeg skal skyte villanden for deg? Aldri i verden, du. Aldri det.
HEDVIG: Nei, du kunne vel ikke, for det skal være vanskelig å skyte villender.
EKDAL: Kunne ikke? Skulle vel mene at jeg kunne det.
HEDVIG: Hvordan ville du da bære deg ad, bestefar, – jeg mener ikke med min villand, men med andre?
EKDAL: Ville se til å få skudd på dem under brystet, skjønner du, for det er det sikreste. Og så skal de skytes mot fjæren, ser du, – ikke med fjæren.
HEDVIG: Dør de da, bestefar?
EKDAL: Ja så visst dør de – når en skyter riktig. Nå, må vel inn og pusse meg. Hm, – forstår nok – hm. (går inn i sitt værelse)
Hedvig venter litt, skotter mot stuedøren, går bort til reolen, strekker seg på tærne, tar den dobbeltløbede pistolen ned fra hyllen og ser på den. Gina, med støvkost og tørkeklut kommer fra dagligstuen. Hedvig legger raskt og ubemerket pistolen fra seg.
GINA: Ikke stå og rot i fars saker, Hedvig.
HEDVIG: (går fra reolen) Jeg ville bare rydde litt.
GINA: Gå heller ut i kjøkkenet og se om kaffen holder seg varm, jeg vil ta brettet med når jeg går ned til ham.
Hedvig går ut, Gina begynner å feie og gjøre rent i atelieret. Om en stund åpnes gangdøren nølende og Hjalmar Ekdal ser inn. Han har overfrakken på, men er uten hatt, uvasket og med forpjusket, ugredd hår, øjnene er sløve og matte.
GINA: (blir stående med kosten i hånden og ser på ham) Å, nej da, Ekdal, – kommer du allikevel?
HJALMAR: (trer inn og svarer med dump røst) Jeg kommer – for å forsvinne i den samme stund.
GINA: Ja, ja, kan nok tenke meg det. Men jøss da, – hvordan er det du ser ut!
HJALMAR: Ser ut?
GINA: Og så den pene vinterfrakken din! Nå, den har da fått sin bekomst.
HEDVIG: (i kjøkkendøren) Mor, skal jeg ikke –? (ser Hjalmar, skriker høyt av glede og løper mot ham) Å far, far!
HJALMAR: (vender seg bort og slår ut med hånden) Vekk, vekk, vekk! (til Gina) Få henne vekk fra meg, sier jeg!
GINA: (halvhøyt) Gå inn i dagligstuen, Hedvig.
Hedvig går stille inn dit.
HJALMAR: (travlet, trekker bordskuffen ut) Jeg må ha mine bøker med meg. Hvor er mine bøker?
GINA: Hvilke bøker?
HJALMAR: Mine vitenskapelige verker, naturligvis, – de tekniske tidsskrifter som jeg bruker til oppfinnelsen.
GINA: (leter i reolen) Er det disse her, som ikke har noen perm på?
HJALMAR: Ja visst er det så.
GINA: (legger en bunke hefter på bordet) Skal jeg ikke få Hedvig til å skjære dem opp for deg?
HJALMAR: Behøves ingen oppskjæring for meg.
Kort taushet.
GINA: Det blir altså ved det, at du flytter i fra oss, Ekdal?
HJALMAR: (roter mellom bøkene) Ja det forstår seg da av seg selv, synes jeg.
GINA: Ja, ja.
HJALMAR: (heftig) For jeg kan da ikke gå her og få mitt hjerte gjennomboret hver time på dagen!
GINA: Gud forlate deg for at du kan tro så stygt om meg.
HJALMAR: Bevis –!
GINA: Jeg synes du skulle bevise.
HJALMAR: Etter en fortid som din? Det gis visse krav –, jeg kunne fristes til å kalle dem ideale krav –
GINA: Men gamlefar da? Hva skal det bli av ham, stakkar?
HJALMAR: Jeg kjenner min plikt, den hjelpeløse flytter med meg. Jeg vil ut i byen og gjøre forbredelser –. Hm –. (nølende) Er det ingen som har funnet hatten min på trappene?
GINA: Nei. Har du mistet hatten?
HJALMAR: Jeg hadde den naturligvis på da jeg kom i natt, det er det ingen tvil om, men i dag kunne jeg ikke finne den.
GINA: Jøss, hvor har du da vært hen med de to ranglefantene?
HJALMAR: Å, spør meg ikke om uvesentlige ting. Tror du jeg er i stemning til å huske på enkeltheter?
GINA: Bare du ikke har forkjølet deg, Ekdal. (går ut i kjøkkenet)
HJALMAR: (snakker med seg selv, halvhøyt og forbittret, mens han tømmer bordskuffen) Du er en skurk, Relling! – En kjeltring er du! – Ah, skjendige forfører! – Kunne jeg så sant få noen til å snikmyrde deg!
Han legger noen gamle brev til side, finner det overrevne papir fra gårsdagen, tar det og ser på stykkene, legger det hurtig fra seg i det Gina kommer.
GINA: (setter et dekket kaffebrett på bordet) Her er en tår varmt om du kunne ha lyst. Og så er det smørbrød og litt saltmat til.
HJALMAR: (skotter på brettet) Saltmat? Aldri under dette tak! Riktignok har jeg ikke nydt faste næringsmidler på snart fire og tyve timer, men det får være det samme. – Mine opptegnelser! Mine påbegynte livserindringer! Hvor finner jeg min dagbok og mine viktige papirer? (åpner stuedøren, men viker tilbake) Der er hun også!
GINA: Ja, herre gud, et sted må da barnet være.
HJALMAR: Gå ut.
Han gjør plass, Hedvig kommer forskremt inn i atelieret.
HJALMAR: (med hånden på dørvrideren, sier til Gina) I de siste øyeblikk jeg tilbringer i mitt fordums hjem ønsker jeg å forskånes for uvedkommende– (går inn i stuen)
HEDVIG: (med et sett i mot sin mor, spør sakte og skjelvende) Er det meg?
GINA: Hold deg i kjøkkenet, Hedvig, eller nei, – gå heller inn i kammerset til deg selv. (taler til Hjalmar, idet hun går inn til ham) Bli litt, Ekdal, rot ikke så i kommoden, jeg vet hvor all ting ligger.
HEDVIG: (står et øyeblik urørlig, i angst og rådvillhet, biter leppene sammen for å kvele gråten, så knytter hun krampaktig hendene og sier sakte) Villanden!
Hun lister seg bort og tar pistolen fra hyllen, åpner loftsdøren på klem, smyger inn og trekker døren til etter seg. Hjalmar og Gina begynner å diskutere inne i dagligstuen.
HJALMAR: (kommer med noen skrivebøker og gamle løse papirer som han legger på bordet) Å hva kan den vadsekken forslå! Det blir jo tusen ting jeg får å slepe med meg.
GINA: (følger etter med vadsekken) Men så la alt det andre ligge så lenge og ta bare med deg en skjorte og et par underbukser.
HJALMAR: Puh, – disse anstrengende forberedelser –! (trekker ytterfrakken av og kaster den på sofaen)
GINA: Og så står kaffen og blir kald også.
HJALMAR: Hm. (drikker uvilkårlig en slurk og derpå atter en)
GINA: (tørker av stoleryggene) Verst blir det nå for deg å finne slikt et stort loftsrom til kaninene.
HJALMAR: Hva! Skal jeg slepe alle de kaninene med meg også?
GINA: Ja, gamlefar kan da ikke være uten kaniner, vet jeg.
HJALMAR: Det får han sannelig venne seg til. Det er høyere livsgoder enn kaniner, som jeg må gi avkall på.
GINA: (støver av i reolen) Skal jeg legge fløyten i vadsekken til deg?
HJALMAR: Nei. Ingen fløyte for meg, men gi meg pistolen!
GINA: Vil du ha den pigstolen med deg?
HJALMAR: Ja. Min ladde pistol.
GINA: (søker etter den) Den er vekk. Han må ha tatt den med seg inn.
HJALMAR: Er han på loftet?
GINA: Ja visst er han på loftet.
HJALMAR: Hm, – den ensomme gubbe.
Han tar et stykke smørbrød, spiser det og drikker kaffekoppen ut.
GINA: Hadde vi nå ikke leiet bort værelset, kunne du ha flyttet inn dit.
HJALMAR: Jeg skulle bli boende under samme tak som –! Aldri, – aldri!
GINA: Men kunne du da ikke for en dags tid eller to slå deg ned i dagligstuen? Der hadde du alt ditt for deg selv.
HJALMAR: Aldri innenfor disse murer!
GINA: Nå, men nede hos Relling og Molvik da?
HJALMAR: Nevn ikke de menneskenes navn! Jeg er i ferd med å miste appetiten bare jeg tenker på dem. – Å nei, jeg får nok ut i stormen og snøkavet, – gå fra hus til hus og søke etter ly for far og meg.
GINA: Men du har jo ingen hatt, Ekdal! Du har jo mistet hatten.
HJALMAR: Å, de to avskum, så rike på alle laster! En hatt må skaffes tilveie. (tar et annet stykke smørbrød) Det må gjøres foberedelser. For jeg har da ikke i sinne å sette livet til heller. (søker etter noe på brettet)
GINA: Hva er det du ser etter?
HJALMAR: Smør.
GINA: Smør skal straks komme. (går ut i kjøkkenet)
HJALMAR: (roper etter henne) Å det behøves ikke, jeg kan så godt spise det tørre brødet.
GINA: (bringer en smørskål) Se her, det skal være nykjernet.
Hun skjenker en ny kopp kaffe for ham, han setter seg i sofaen, legger mer smør på smørbrødet, spiser og drikker en stund i taushet.
HJALMAR: Ville jeg uten å bli uthengt av noen – av noen som helst, – kunne bo der inne i stuen en dags tid eller to?
GINA: Ja, det kunne du så godt, hvis du bare ville.
HJALMAR: For jeg innser ikke muligheten av å få alle fars saker ut i en slik fart.
GINA: Og så er det jo det til, at først måtte du vel si til ham at du ikke lenger ville leve sammen med oss andre.
HJALMAR: (skyter kaffekoppen fra seg) Det også, ja å skulle rippe opp igjen alle disse forviklede forhold –. Jeg må område meg, jeg må ha pustero. Jeg kan ikke bære alle byrdene på en eneste dag.
GINA: Nei, og det til i slikt styggevær som det er utenfor.
HJALMAR: (flytter på grossererens brev) Jeg ser det papiret ligger her og slenger enda.
GINA: Ja jeg har ikke rørt det.
HJALMAR: Meg kommer jo den papirlapp ikke ved –
GINA: Nå, jeg tenker så men ikke på å gjøre meg den nyttig.
HJALMAR: – men det er ikke verdt at den går til spille allikevel; – i all den forstyrrelsen, når jeg flytter, kunne det så lett –
GINA: Jeg skal nok ta vare på det, Ekdal.
HJALMAR: Gavebrevet hører jo først og fremst far til, og det får bli hans sak om han vil gjøre bruk av det.
GINA: (sukker) Ja, stakkars gamle far –
HJALMAR: For sikkerhets skyld –. Hvor finner jeg noe klister?
GINA (går til reolen) Her står klisterpotten.
HJALMAR: Og så en pensel.
GINA: Her er penselen også. (bringer ham sakene)
HJALMAR: (tar en saks) Bare en papirstrimmel på baksiden –. (klipper og klistrer) Det er langt fra meg å ville forgripe meg på fremmed eiendom, – og aller minst på en uformuende oldings. Nå, ikke på – den annens heller. – Se så. La det ligge der så lenge. Og når det er blitt tørt så ta det vekk. Jeg vil ikke se det aktstykke for mine øyne mere. Aldri!
Gregers Werle kommer inn fra gangen.
GREGERS: (litt forundret) Hva, – sitter du her, Hjalmar?
HJALMAR: (reiser seg hurtig) Jeg var sunken ned av matthet.
GREGERS: Du har dog spist frokost, ser jeg.
HJALMAR: Også legemet gjør stundom sine krav gjeldende.
GREGERS: Hva har du så bestemt deg for?
HJALMAR: For en mann som jeg er det kun én vei å gå. Jeg er i ferd med å sanke sammen mine viktigste saker. Men det tar tid kan du vel tenke.
GINA: (litt utålmodig) Skal jeg så gjøre stuen i stand til deg, eller skal jeg pakke vadsekken?
HJALMAR: (etter et ergerlig sideblik mot Gregers) Pakk, – og gjør i stand!
GINA: (tar vadsekken) Ja-ja, så legger jeg ned skjorten og det andre da. (går inn i stuen og trekker døren til etter seg)
GREGERS: (etter en kort taushet) Aldri hadde jeg tenkt at dette skulle bli enden på det. Er det virkelig en nødvendighet for deg å gå fra hus og hjem?
HJALMAR: (driver urolig omkring) Hva vil du da, jeg skal gjøre? – Jeg er ikke skikket til å være ulykkelig, Gregers. Jeg må ha det godt og trygt og fredelig omkring meg.
GREGERS: Men kan du da ikke det? Forsøk det bare. Nå synes jeg, her er fast grunn å bygge på, – og begynn så forfra. Og husk på, du har jo også oppfinnelsen å leve for.
HJALMAR: Å snakk ikke om oppfinnelsen. Det har kanskje lange utsikter med den.
GREGERS: Så?
HJALMAR: Ja herre gud, hva vil du egentlig jeg skal oppfinne? De andre har jo oppfunnet det meste i forveien. Det blir vanskeligere dag for dag –
GREGERS: Og du, som har lagt så stort arbeid i dette.
HJALMAR: Det var denne utsvevende Relling som fikk meg til det.
GREGERS: Relling?
HJALMAR: Ja, det var ham som først gjorde meg oppmerksom på mitt anlegg for en eller annen merkelig oppfinnelse i fotografien.
GREGERS: Aha, – det var Relling!
HJALMAR: Å, jeg har vært så inderlig lykkelig over den saken. Ikke så mye for oppfinnelsen i og for seg, men fordi Hedvig trodde på den, – trodde på den med barnesinnets hele makt og styrke. – Ja, det vil si, – jeg dåre har gått her og innbildt meg at hun trodde på den.
GREGERS: Kan du virkelig tenke at Hedvig skulle vært falsk mot deg!
HJALMAR: Nå kan jeg tenke hva det så skal være. Det er Hedvig som står i veien. Hun kommer til å stenge solen ute fra hele mitt liv.
GREGERS: Hedvig! Er det Hedvig, du mener? Hvordan skulle hun kunne stenge for deg?
HJALMAR: (uten å svare) Så usigelig som jeg har elsket det barnet. Så usigelig lykkelig som jeg følte meg hver gang jeg kom hjem i min fattige stue og hun fløy meg i møte med sine søte, litt mysende øyne. Å jeg troskyldige dåre! Jeg holdt så usigelig av henne; – og så diktet og drømte jeg meg inn i den innbildning at hun holdt så usigelig av meg igjen.
GREGERS: Sier du at det bare var en innbillning!
HJALMAR: Hvordan kan jeg vite det? Gina kan jeg jo ikke få presset noe ut av. Og hun mangler jo dessuten så aldeles sans for den ideale side av forviklingene. Men for deg føler jeg trang til å åpne meg, Gregers. Der er denne forferdelige tvil –, kanskje Hedvig aldri har holdt riktig ærlig av meg.
GREGERS: Det kunne du dog muligens få vitnesbyrd om. (lytter) Hva er det? Jeg synes villanden skriker.
HJALMAR: Villanden skrepper. Far er på loftet.
GREGERS: Er han det! (glede lyser opp i ham) Jeg sier, du kunne nok få vitnesbyrd om at den stakkars miskjendte Hedvig holder av deg!
HJALMAR: Å hvilket vitnesbyrd kan hun gi meg! Jeg tør ikke tro på noen forsikring fra den kant.
GREGERS: Hedvig kjenner visselig ikke til svik.
HJALMAR: Å, Gregers, det er jo nettopp det som ikke er så sikkert. Hvem vet hva Gina og denne fru Sørby mangen gang kan ha sittet her og hvisket og tisket om? Og Hedvig pleier ha ørene med seg, hun. Kanske kom gavebrevet ikke så uventet allikevell. Jeg syntes nok at jeg merket noe slikt.
GREGERS: Hva er det dog for en ånd som er faret i deg!
HJALMAR: Jeg har fått øynene opp. Pass du på, – du skal se, gavebrevet er bare en begynnelse. Fru Sørby har alltid hatt så mye til overs for Hedvig, og nå har hun jo makt til å gjøre for barnet hva det så skal være. De kan ta henne fra meg hvilken tid og time de lyster.
GREGERS: Aldri i verden går Hedvig fra deg.
HJALMAR: Vær du ikke så viss på det. Dersom de står og vinker etter henne med fulle hender –? Å, jeg som har elsket henne så usigelig! Jeg som ville satt min høyeste lykke i å ta henne varsomt ved hånden og lede hende, som man leder et mørkeredd barn gjennom et stort øde rom! – Nå føler jeg det så nagende sikkert, – den fattige fotograf oppe i loftsleiligheten har aldri vært noe helt og fullt for henne. Hun har bare så listelig sørget for å stå på en god fot med ham så lenge til tiden kom.
GREGERS: Dette her tror du ikke selv, Hjalmar.
HJALMAR: Det forferdelige er jo nettopp at jeg ikke vet hva jeg skal tro, – at jeg aldri kan få vite det. Men kan du da virkelig tvile på at det må være som jeg sier? Hå-hå, du stoler for sterkt på den ideale fordring, min gode Gregers! Dersom de andre kom, de med de bugnende hender og ropte til barnet: gå i fra ham, hos oss har du livet i vente –
GREGERS: (hurtig) Ja, hva da, tror du?
HJALMAR: Hvis jeg så spurte henne: Hedvig, er du villig til å gi slipp på livet for meg? (ler spotsk) Jo takk, – du skulle nok få høre hvilket svar jeg fikk!
Et pistolskudd høres inne på loftet.
GREGERS: (høyt, i glede) Hjalmar!
HJALMAR: Se så, nå går han på jakt også.
GINA: (kommer inn) Uff, Ekdal, jeg synes gamlefar går og dundrer inne på loftet alene.
HJALMAR: Jeg vil se inn –
GREGERS: (levende, grepet) Vent litt! Vet du hva det var?
HJALMAR: Ja visst vet jeg det.
GREGERS: Nei, du vet ikke. Men jeg vet det. Det var vitnesbyrdet!
HJALMAR: Hvilket vitnesbyrd?
GREGERS: Det var en barnlig offerhandling. Hun har fått din far til å skyte villanden.
HJALMAR: Skyte villanden!
GINA: Nei, tenk –!
HJALMAR: Hva skulle det til?
GREGERS: Hun ville ofre til deg det beste hun eide i verden, for så måtte du da komme til å holde av henne igjen, mente hun.
HJALMAR. (bløtt, beveget) Å, det barn!
GINA: Ja, hva hun kan finne på!
GREGERS: Hun ville bare ha din kjærlighet igjen, Hjalmar; hun synes ikke hun kunne leve uten den.
GINA: (kjemper med gråten) Der kan du selv se, Ekdal.
HJALMAR: Gina, hvor er hun hen?
GINA: (snøfter) Stakkars, hun sitter vel ute i kjøkkenet kan jeg tro.
HJALMAR: (går bort, river kjøkkendøren opp og sier) Hedvig, – kom! Kom inn til meg! (ser seg om) Nei, her er hun ikke.
GINA: Så er hun i det lille kammerset sitt da.
HJALMAR: (utenfor) Nei, her er hun heller ikke. (kommer inn) Hun må være gått ut.
GINA: Ja, du ville jo ikke vite av henne noe sted i huset.
HJALMAR: Å gid hun bare snart ville komme hjem, – så jeg riktig kan få sagt henne –. Nå skal alt bli godt, Gregers, for nå tror jeg nok vi kan begynne livet om igjen.
GREGERS: (stille) Jeg visste det, gjennom barnet ville opprettelsen skje.
Gamle Ekdal kommer i døren til sitt værelse, han er i full uniform og har travelt med å spenne sabelen om seg.
HJALMAR: (forbauset) Far! Er du der!
GINA: Var det i kammerset far skøt?
EKDAL: (harmfull, nærmer seg) Så du går på jakt alene, du, Hjalmar?
HJALMAR: (spendt, forvirret) Det var altså ikke deg som skjøt på loftet?
EKDAL: Skjøt jeg? Hm!
GREGERS: (roper til Hjalmar) Hun har selv skutt villanden, du!
HJALMAR: Hva er dette her! (skynder seg til loftsdøren, river den til side, ser inn og skriker høyt) Hedvig!
GINA: (løper mot døren) Jøss, hva er det!
HJALMAR: (går inn) Hun ligger på gulvet!
GREGERS: Ligger Hedvig! (inn til Hjalmar)
GINA: (samtidig) Hedvig! (inn på loftet) Nei, nei, nei!
EKDAL: Hå-hå; går hun også på jakt?
Hjalmar, Gina og Gregers sleper Hedvig inn i atelieret, i den nedhengende høyre hånd holder hun pistolen fastklemt mellom fingrene.
HJALMAR: (forstyrret) Pistolen har gått av. Hun har truffet seg selv. Rop om hjelp! Hjelp!
GINA: (løper ut på gangen og roper ned) Relling! Relling! Doktor Relling; fly her opp så fort De kan!
Hjalmar og Gregers legger Hedvig ned på sofaen.
EKDAL: (stille) Skogen hevner.
HJALMAR: (på kne ved henne) Nå kommer hun seg snart. Nå kommer hun seg –, ja, ja, ja.
GINA: (som har kommet inn igjen) Hvor har hun truffet seg? Jeg kan ikke se noen ting –
Relling kommer hurtig og straks etter ham Molvik; den siste er uten vest og halstørkle, med åpen livkjole.
RELLING: Hva er her på ferde?
GINA: De sier Hedvig har skutt seg.
HJALMAR: Kom her og hjelp!
RELLING: Skutt seg!
Han rykker bordet til side og begynner å undersøke henne.
HJALMAR: (ligger og ser angstfult opp på ham) Det kan da ikke være farlig? Hva, Relling? Hun blør nesten ikke. Det kan da ikke være farlig?
RELLING: Hvordan gikk det til?
HJALMAR: Å, hva vet jeg –!
GINA: Hun ville skyte villanden.
RELLING: Villanden?
HJALMAR: Pistolen må ha gått av.
RELLING: Hm. Jasså.
EKDAL: Skogen hevner. Men jeg er ikke redd allikevel. (går inn på loftet og lukker etter seg)
HJALMAR: Nå, Relling, – hvorfor sier du ingen ting?
RELLING: Kulen er gått inn i brystet.
HJALMAR: Ja, men hun kommer seg da!
RELLING: Du ser vel at Hedvig ikke lever.
GINA: (brister i gråt) Å barnet, barnet!
GREGERS: (hest) På havets bunn –.
HJALMAR: (springer opp) Jo, jo, hun må leve! Å, gud velsigne deg, Relling, – bare et øyeblikk, – bare så lenge at jeg kan få sagt henne hvor usigelig jeg holdt av henne hele tiden!
RELLING: Hjertet er truffet. Indre forblødning. Hun døde på stedet.
HJALMAR: Og jeg som jagde henne fra meg som et dyr! Og så krøp hun forskremt inn på loftet og døde i kjærlighet for meg. (hulkende) Aldri få gjøre det godt igjen! Aldri få si henne –! (knytter hendene og skriker oppover) Å, du der oppe –! – Hvis du er da! Hvorfor gjorde du meg dette!
GINA: Hysj, hysj, du må ikke anmase deg så fælt. Vi hadde vel ikke rett til å beholde henne kan jeg tro.
MOLVIK: Barnet er ikke dødt det sover.
RELLING: Sludder.
HJALMAR: (blir stille, går bort til sofaen og ser med korslagte armet på Hedvig) Der ligger hun så stiv og stille.
RELLING: (forsøker å løsne pistolen) Den sitter så fast, så fast.
GINA: Nei, nei, Relling, brekk ikke fingrene hennes, la pigstolen sitte.
HJALMAR: Hun skal få den med seg.
GINA: Ja, la henne det. Men barnet skal ikke ligge og paradere her ute. Hun skal inn i kammerset til seg selv, skal hun. Ta i med meg, Ekdal.
Hjalmar og Gina tar Hedvig mellom seg.
HJALMAR: (mens de bærer) Å, Gina, Gina, holder du dette ut!
GINA: Den ene får hjelpe den andre. For nå er vi da halvt om henne, vet jeg.
MOLVIK: (strekker armene ut og mumler) Lovet være herren, til jord skal du bli, til jord skal du bli –
RELLING: (hvisker) Hold kjeft, menneske, du er jo full.
Hjalmar og Gina bærer liket ut gjennom kjøkkendøren. Relling lukker etter dem. Molvik sniker seg ut på gangen.
RELLING: (går bort til Gregers og sier) Aldri skal noen få meg til å tro at dette her var et vådeskudd.
GREGERS: (som har stått skrekkslagen, i krampaktige rykninger) Ingen kan si, hvordan det forferdelige gikk til.
RELLING: Forladningen har svidd kjolelivet. Hun må ha trykket pistolen like mot brystet og fyrt av.
GREGERS: Hedvig er ikke død forgjeves. Så De hvorledes sorgen frigjorde det storladne i ham?
RELLING: Storladne blir de fleste når de står i sorg ved et lik. Men hvor lenge tror De den herligheten varer hos ham?
GREGERS: Skulle ikke den vare og vokse for livet!
RELLING: Innen tre fjerdingår er lille Hedvig ikke annet for ham enn et vakkert deklamasjonstema.
GREGERS: Og det tør De si om Hjalmar Ekdal!
RELLING: Vi skal snakkes når det første gresset er visnet på hennes grav. Da kan De få høre ham gulpe opp om «det faderhjertet for tidlig frarevne barn», da skal De få se ham sylte seg inn i rørelse og i selvbeundring og i selvmedlidenhet. Pass De på!
GREGERS: Hvis De har rett og jeg har urett så er ikke livet verdt å leve.
RELLING: Å, livet kunne være ganske bra allikevel, når vi bare måtte få være i fred for disse velsignede rykkere, som renner oss fattigfolk på dørene med den ideale fordring.
GREGERS: (ser frem for seg) I så fall er jeg glad at min bestemmelse er hva den er.
RELLING: Med forlov, – hva er da Deres bestemmelse?
GREGERS. (i ferd med å gå) Å være den trettende mann tilbords.
RELLING: Å fan’ tro det.
Les original kildetekst
Lese hele skuespillet i originalversjon