Henrik Ibsen – Et dukkehjem

Kildeintroduksjon

Ibsens kritikk av kvinners posisjon i det borgerlige ekteskapet vakte stor oppsikt i sin samtid.

Et Dukkehjem er et realistisk drama skrevet av Henrik Ibsen. Stykket var Ibsens store internasjonale gjennombrudd og blir fortsatt satt opp på teaterscener verden over.

Henrik Ibsen (1826-1906). Fotografert i 1869.

I stykket møter vi Nora som er gift med advokat Thorvald Helmer. I begynnelsen av ekteskapet ble Torvald syk, og Nora fikk beskjed om at de måtte dra utenlands for at han skulle bli frisk. Helmer har hele tiden trodd at hun finansierte reisen med arven etter faren, men i virkeligheten tok hun opp et lån av sakfører Krogstad ved å forfalske sin døende fars underskrift. I skuespillets første akt får vi vite at Helmer har blitt sjef i banken der Krogstad jobber. Krogstad føler at han står i fare for å miste jobben og truer Nora med at han vil fortelle Helmer om lånet med mindre hun overtaler Helmer til å la ham få beholde jobben.

Utdraget under er hentet fra skuespillets tredje og siste akt. Handlingen foregår hjemme hos Nora og Helmer, der sakfører Krogstad har lagt igjen et brev til Helmer i postkassen der han forteller om Noras lån.

Kilden

Tittel: Et dukkehjem
Datering: 1879
Opphav: Henrik Ibsen
Hentet fra: Henrik Ibsen. Et dukkehjem. København: Gyldendal, 1879.
Rettigheter: CC BY-NC

Mer informasjon om kilden

[Utdraget er modernisert.]

HELMER: Nora!

NORA: (skriker høyt) Ah –!

HELMER: Hva er det? Vet du hva det står i dette brevet?

NORA: Ja, jeg vet det. La meg gå! La meg komme ut!

HELMER: (holder henne tilbake) Hvor vil du hen?

NORA: (prøver å rive seg løs) Du skal ikke redde meg, Torvald!

HELMER: (tumler tilbake) Sant! Er det sant det han skriver? Forferdelig! Nei, nei, det er jo umulig at dette kan være sant.

NORA: Det er sant. Jeg har elsket deg over alt i verdens rike.

HELMER: Å, kom ikke her med tåpelige unnskyldninger.

NORA: (et skritt imot ham) Torvald –!

HELMER: Du ulykksalige, – hva er det du har foretatt deg!

NORA: La meg komme bort. Du skal ikke bære det for min skyld. Du skal ikke ta det på deg.

HELMER: Ikke noe komediespil. (låser forstuedøren) Her blir du og står meg til regnskap. Forstår du hva du har gjort? Svar meg! Forstår du det?

NORA: (ser intenst på ham og sier med et stivnet uttrykk) Ja, nå begynner jeg å forstå det til bunns.

HELMER: (går omkring på gulvet) Å hvor forferdelig jeg har våknet opp. I alle disse åtte år, – hun, som var min lyst og stolthet, – en hyklerske, en løgnerske, – verre, verre, – en forbryterske! – Å, denne bunnløse heslighet som ligger i alt dette! Fy, fy!

(Nora tier og ser fremdeles stivt på ham.)

HELMER: (stanser foran henne) Jeg burde ha ant at noe slikt ville skje. Jeg burde ha forutsett det. Alle din fars lettsindige grunnsetninger –. Ti! Alle din fars lettsindige grunnsetninger har du tatt i arv. Ingen religion, ingen moral, ingen pliktfølelse –. Å, hvor jeg har blitt straffet for at jeg så igjennom fingre med ham. For din skyld gjorde jeg det, og slik belønner du meg.

NORA: Ja, slik.

HELMER: Nå har du ødelagt hele min lykke. Hele min fremtid har du forspilt for meg. Å, det er forferdelig å tenke på. Jeg er i et samvittighetsløst menneskes vold, han kan gjøre med meg hva han vil, forlange av meg hva det skal være, by og befale over meg som det lyster ham, – jeg tør ikke kny. Og så jammerlig må jeg synke ned og gå til grunne for en lettsindig kvinnes skyld!

NORA: Når jeg er ute av verden, så er du fri.

HELMER: Å ingen fakter. Slike talemåter har din far også på strak hånd. Hva ville det nytte meg at du var ute av verden, som du sier? Ikke det ringeste ville det nytte meg. Han kan gjøre saken kjent allikevel. Og gjør han det, så blir jeg kanskje mistenkt for å ha vært vitende om din forbryterske handling. Man vil kanskje tro at jeg har stått bak, – at det er meg som har oppmuntret deg! Og alt dette kan jeg takke deg for, deg, som jeg har båret på hendene gjennom hele vårt ekteskap. Forstår du nå hva du har gjort mot meg?

NORA: (med kald ro) Ja.

HELMER: Dette er så utrolig at jeg ikke kan fastholde det. Men vi må se å komme til rette. Ta sjalet av. Ta det av, sier jeg! Jeg må se å tilfredsstille ham på en eller annen måte. Saken må dysses ned for enhver pris. – Og hva deg og meg angår så må det se ut, som om alt var mellom oss som før. Men naturligvis kun for verdens øyne. Du blir altså fremdeles her i huset, det er en selvfølge. Men barna får du ikke lov til å oppdra, dem tør jeg ikke betro deg –. Å, å måtte si dette til henne, som jeg har elsket så høyt, og som jeg enda –! Nå, det må være forbi. Heretter gjelder det ikke lengere lykken, det gjelder bare å redde restene, stumpene, skinnet –

Det ringer på entréklokken.

HELMER: (farer sammen) Hva er det? Så sent. Skulle det forferdeligste –! Skulle han –? Skjul deg, Nora! Si, du er syk.

(Nora blir stående ubevegelig. Helmer går bort og åpner forstuedøren.)

STUEPIKEN: (halvt avkledd i forstuen) Her kom et brev til fruen.

HELMER: Gi meg det. (Griper brevet og lukker døren) Ja, det er fra ham. Du får det ikke, jeg vil selv lese det.

NORA: Les du.

HELMER: (ved lampen) Jeg har neppe mot til det. Kanskje er vi fortapte, både du og jeg. Nei, jeg vite det. (bryter brevet raskt, leser noen linjer, ser på et innlagt papir, et gledesskrik) Nora! (Nora ser spørrende på ham.)

HELMER: Nora! – Nei, jeg må lese det enda en gang. – Jo, jo, sånn er det. Jeg er frelst! Nora, jeg er frelst!

NORA: Og jeg?

HELMER: Du også naturligvis, vi er frelst begge to, både du og jeg. Se her. Han sender deg ditt gjeldsbevis tilbake. Han skriver at han angrer –, at et lykkelig omslag i hans liv –, å, det kan jo være det samme hva han skriver. Vi er frelst, Nora! Det er ingen som kan gjøre deg noe. Å, Nora, Nora –, nei, først alt dette avskyelige ut av verden. La meg se – (kaster et blikk på brevet) Nei, jeg vil ikke se det, det skal ikke være for meg annet enn en drøm alt sammen. (river beviset og begge brevene istykker, kaster det hele inn i ovnen og ser på det mens det brenner) Se så, nå er det ikke mer igjen. – Han skrev at du siden julaften –. Å, det må ha vært tre forferdelige dager for deg, Nora.

NORA: Jeg har kjempet en hard strid disse tre dagene.

HELMER: Og engstet deg, og ikke øynet annen utvei enn –. Nei, vi vil ikke minnes alt dette heslige. Vi vil kun juble og gjenta: det er over; det er over! Hør på meg, Nora; du ser ikke ut til å fatte det: det er over. Hva er det for noe – dette stivnede uttrykk? Å, stakkers lille Nora, jeg forstår det nok, du synes ikke du kan tro på at jeg har tilgitt deg. Men det har jeg, Nora. Jeg sverger: jeg har tilgitt deg alt. Jeg vet jo at hva du gjorde, det gjorde du av kjærlighet til meg.

NORA: Det er sant.

HELMER: Du har elsket meg som en hustru bør elske sin mann. Det var kun midlene som du ikke hadde innsikt nok til å dømme. Men tror du at du er meg mindre kjær fordi du ikke forstår å handle på egen hånd? Nei, nei, støtt du deg bare til meg, jeg skal råde deg, jeg skal veilede deg. Jeg kunne ikke være en mann hvis ikke nettopp denne kvinnelige hjelpeløshet gjorde deg dobbelt så tiltrekkende i mine øyne. Du skal ikke feste deg ved de harde ord jeg sa deg i den første forferdelse da jeg syntes alt måtte styrte sammen over meg. Jeg har tilgitt deg, Nora. Jeg sverger, jeg har tilgitt deg.

NORA: Jeg takker deg for din tilgivelse.

(Hun går ut gjennom døren til høyre.)

HELMER: Nei, bli –. (ser inn) Hva vil du der i alkoven?

NORA: (innenfor) Kaste maskeradedrakten.

HELMER (ved den åpne døren) Ja, gjør det. Se å komme til ro og få samlet ditt sinn til likevekt igjen, du min lille forskremte sangfugl. Hvil du deg trygt ut. Jeg har brede vinger til å dekke deg med. (går omkring i nærheten av døren) Å, hvor vårt hjem er lunt og smukt, Nora. Her er ly for deg, her skal jeg holde deg som en jaget due jeg har fått reddet uskadd ut av haukens klør. Jeg skal nok bringe ditt stakkars klappende hjerte til ro. Litt etter litt vil det skje, Nora, tro du meg. I morgen vil alt dette se ganske annerledes ut for deg. Snart vil allting være som før, jeg skal ikke lenger behøve å gjenta for deg at jeg har tilgitt deg. Du vil selv usvikelig føle at jeg har gjort det. Hvordan kan du tenke det skulle kunne falle meg inn å ville støte deg bort, eller bare bebreide deg for noe? Å, du kjenner ikke en virkelig manns hjertelag, Nora. Det er for en mann noe så ubeskrivelig søtt og tilfredsstillende i dette å vite med sig selv at han har tilgitt sin hustru, – at han har tilgitt henne av fullt og oppriktig hjerte. Hun er jo derved likesom i dobbelt forstand blitt hans eiendom. Han har liksom satt henne inn i verden på ny. Hun er på en måte blitt både hans hustru og hans barn på samme tid. Slik skal du være for meg heretter, du lille rådville, hjelpeløse vesen. Engst deg ikke for noe, Nora. Bare vær åpenhjertig mot meg så skal jeg være både din vilje og din samvittighet. – Hva er det? Ikke til sengs? Har du kledd deg om?

NORA: (i sin hverdagskjole) Ja, Torvald, nå har jeg kledd meg om.

HELMER: Men hvorfor, nå, så sent –?

NORA: I natt sover jeg ikke.

HELMER: Men, kjære Nora –

NORA: (ser på sitt ur) Klokken er enda ikke så mange. Sett deg her, Torvald. Vi to har mye å snakke om.

(Hun setter seg ved den ene siden av bordet.)

HELMER: Nora, – hva er dette her? Dette stivnede uttrykk –

NORA: Sett deg ned. Det blir langt. Jeg har mye å tale med deg om.

HELMER: (setter seg ved bordet like over for henne) Du engster meg, Nora. Og jeg forstår deg ikke.

NORA: Nei, det er akkurat det. Du forstår meg ikke. Og jeg har heller aldri forstått deg – før i kveld. Nei, du skal ikke avbryte meg. Du skal bare høre på hva jeg sier. – Dette er et oppgjør, Torvald.

HELMER: Hvordan mener du det?

NORA: (etter en kort taushet) Er det ikke en ting som er påfallende for deg, slik som vi sitter her?

HELMER: Hva skulle det være?

NORA: Vi har nå vært gift i åtte år. Faller det deg ikke inn at det er første gang vi to, du og jeg, mann og kone, snakker alvorlig sammen?

HELMER: Ja, alvorlig, – hva vil det si?

NORA: I åtte sammenhengende år, – ja lenger, – helt fra vårt første bekjentskap har vi aldri vekslet et alvorlig ord om alvorlige ting.

HELMER: Skulle jeg da stadig og alltid innvie deg i bekymringer som du dog ikke kunne hjelpe meg å bære?

NORA: Jeg taler ikke om bekymringer. Jeg sier vi har aldri sittet i alvor sammen for å søke å komme til bunns i noe.

HELMER: Men, kjæreste Nora, ville da det ha vært for deg?

NORA: Der er vi ved saken. Du har aldri forstått meg. – Det er øvet stor urett mot meg, Torvald. Først av pappa og siden av deg.

HELMER: Hva! Av oss to, – av oss to, som har elsket deg høyere enn alle andre mennesker?

NORA: (rister på hodet) Dere har aldri elsket meg. Dere har bare syntes det var fornøyelig å være forelsket i meg.

HELMER: Men, Nora, hva er dette for ord?

NORA: Ja, det er nå sånn, Torvald. Da jeg var hjemme hos pappa, så fortalte han meg alle sine meninger, og så hadde jeg de samme meningene, og hvis jeg hadde andre, så skjulte jeg det, for det ville han ikke ha likt. Han kalte meg sitt dukkebarn, og han lekte med meg som jeg lekte med mine dukker. Så kom jeg i huset til deg –

HELMER: Hva er det for uttrykk du bruker om vårt ekteskap?

NORA: (uforstyrret) Jeg mener, så gikk jeg fra pappas hender over i dine. Du innrettet allting etter din smak, og så fikk jeg den samme smak som du, eller jeg lot bare som, jeg vet ikke riktig –, jeg tror det var begge deler; snart det ene og snart det andre. Når jeg nå ser på det, så synes jeg jeg har levd her som et fattig menneske, – bare fra hånden til munnen. Jeg har levd av å gjøre kunster for deg, Torvald. Men du ville jo ha det sånn. Du og pappa har gjort stor synd mot meg. Dere er skyld i at det ikke har blitt noe av meg.

HELMER: Nora, hvor du er urimelig og utakknemlig! Har du ikke vært lykkelig her?

NORA: Nei, det har jeg aldri vært. Jeg trodde det, men jeg har aldri vært det.

HELMER: Ikke – ikke lykkelig!

NORA: Nei, bare lystig. Og du har alltid vært så snill mot meg. Men vårt hjem har ikke vært annet enn en lekestue. Her har jeg vært din dukkehustru, slik som jeg hjemme var pappas dukkebarn. Og barna, de har igjen vært mine dukker. Jeg syntes det var fornøyelig når du tok og lekte med meg, slik som de syntes det var fornøyelig når jeg tok og lekte med dem. Det har vært vårt ekteskap, Torvald.

HELMER: Det er noe sant i hva du sier, – så overdrevent og overspent det enn er. Men heretter skal det bli annerledes. Lekens tid skal være forbi, nå kommer oppdragelsens.

NORA: Hvem sin oppdragelse? Min eller barnas?

HELMER: Både din og barnas, min elskede Nora.

NORA: Ak, Torvald, du er ikke mann for å oppdra meg til en rett hustru for deg.

HELMER: Og det sier du?

NORA: Og jeg, – hvordan er jeg forberedt til å oppdra barna?

HELMER: Nora!

NORA: Sa du det ikke selv for en stund siden, – den oppgaven turte du ikke å betro meg.

HELMER: I opphisselsens øyeblikk! Hvor vil du akte på det?

NORA: Jo, det var meget riktig sagt av deg. Jeg klarer ikke den oppgaven. Det er en annen oppgave som må løses først. Jeg må se å oppdra meg selv. Det er du ikke mann for å hjelpe meg med. Det må jeg være alene om. Og derfor reiser jeg nå fra deg.

HELMER: (springer opp) Hva var det du sa?

NORA: Jeg må stå ganske alene hvis jeg skal få rede på meg selv og på allting utenfor. Derfor kan jeg ikke bli hos deg lenger.

HELMER: Nora, Nora!

NORA: Jeg vil gå herfra nå straks. Kristine tar nok imot meg for i natt –

HELMER: Du er avsindig! Du får ikke lov! Jeg forbyr deg det!

NORA: Det kan ikke nytte å forby meg noe heretter. Jeg tar med meg det som tilhører meg selv. Av deg vil jeg ingenting ha, hverken nå eller senere.

HELMER: Hvilket vanvidd er dog dette!

NORA: I morgen reiser jeg hjem, – jeg mener, til mitt gamle hjemsted. Der vil det være lettest for meg å komme inn i et eller annet.

HELMER: Å du forblindede, uerfarne skapning!

NORA: Jeg må se å erfaring, Torvald.

HELMER: Forlate ditt hjem, din mann og dine barn! Og du tenker ikke på hva folk vil si.

NORA: Det kan jeg ikke ta noe hensyn til. Jeg vet bare det blir nødvendig for meg.

HELMER: Å, det er opprørende. Slik kan du svikte dine helligste plikter.

NORA: Hva regner du da for mine helligste plikter?

HELMER: Og det skal jeg behøve å si deg! Er det ikke pliktene mot din mann og dine barn?

NORA: Jeg har andre likeså hellige plikter.

HELMER: Det har du ikke. Hvilke plikter skulle det være?

NORA: Pliktene mot meg selv.

HELMER: Du er først og fremst hustru og mor.

NORA: Det tror jeg ikke lenger på. Jeg tror at jeg er først og fremst et menneske, jeg, likeså vel som du, – eller iallfall at jeg skal forsøke på å bli det. Jeg vet nok at de fleste gir deg rett, Torvald, og at det står noe slikt i bøkene. Men jeg kan ikke lenger la meg nøye med hva de fleste sier og hva som står i bøkene. Jeg må selv tenke over de ting og se at få rede på dem.

HELMER: Du skulle ikke ha rede på din stilling i ditt eget hjem? Har du ikke i slike spørsmål en usvikelig veileder? Har du ikke religionen?

NORA: Ak, Torvald, jeg vet jo slett ikke riktig hva religionen er.

HELMER: Hva er det du sier!

NORA: Jeg vet jo ikke annet enn hva presten Hansen sa da jeg gikk til konfirmasjon. Han fortalte at religionen var det og det. Når jeg kommer bort fra alt dette her og blir ensom så vil jeg undersøke den saken også. Jeg vil se om det var riktig hva presten Hansen sa, eller iallfall, om det er riktig for meg.

HELMER: Å, slikt er dog uhørt av en så ung kvinne! Men kan ikke religionen rettlede deg, så la meg dog riste opp i din samvittighet. For moralsk følelse har du da? Eller, svar meg, – har du kanskje ingen?

NORA: Ja, Torvald, det er ikke godt å svare på det. Jeg vet det jo slett ikke. Jeg er ganske i villrede med de tingene. Jeg vet bare at jeg har en ganske annen mening om slikt noe enn du. Jeg hører jo også nå at lovene er annerledes enn jeg tenkte, men at de lovene skulle være riktige, det kan jeg umulig få i mitt hode. En kvinne skal altså ikke ha rett til at skåne sin gamle døende far, eller til å redde sin manns liv! Slikt tror jeg ikke på.

HELMER: Du taler som et barn. Du forstår ikke det samfunnet du lever i.

NORA: Nei, det gjør jeg ikke. Men nå vil jeg sette meg inn i det. Jeg må se å finne ut hvem som har rett, samfunnet eller jeg.

HELMER: Du er syk, Nora, du har feber, jeg tror nesten du er fra sans og samling.

NORA: Jeg har aldri følt meg så klar og sikker som i natt.

HELMER: Og klar og sikker forlater du din mann og dine barn?

NORA: Ja, det gjør jeg.

HELMER: Så er kun en forklaring mulig.

NORA: Hvilken?

HELMER: Du elsker meg ikke mer.

NORA: Nei, det er just tingen.

HELMER: Nora! – Og det sier du!

NORA: Å, det gjør meg så vondt, Torvald, for du har alltid vært så snill mot meg. Men jeg kan ikke gjøre ved det. Jeg elsker deg ikke mer.

HELMER: (med tilkjempet fatning) Er dette også en klar og sikker overbevisning?

NORA: Ja, fullkommen klar og sikker. Det er derfor jeg ikke vil være her lenger.

HELMER: Og vil du også kunne gjøre meg rede for hvordan jeg har forspilt din kjærlighet?

NORA: Ja, det kan jeg godt. Det var i kveld, da det vidunderlige ikke kom. For da så jeg at du ikke var den mann jeg hadde tenkt meg.

HELMER: Forklar deg nøyere, jeg begriper deg ikke.

NORA: Jeg har ventet så tålmodig nå i åtte år. For, herregud, jeg innså jo nok at det vidunderlige kommer ikke sådan til hverdags. Så brøt dette knusende inn over meg, og da var jeg så usvikelig viss på: nå kommer det vidunderlige. Da Krogstads brev lå der ute, – aldri falt det meg med en tanke inn at du kunne ville bøye deg under dette menneskes vilkår. Jeg var så usvikelig viss på at du ville si til ham: gjør saken kjent for hele verden. Og når det var skjedd –

HELMER: Ja hva så? Når jeg hadde prisgitt min egen hustru til skam og skjensel –!

NORA: Når det var skjedd, da tenkte jeg så usvikelig sikkert at du ville tre frem og ta alt på deg og si: jeg er den skyldige.

HELMER: Nora –!

NORA: Du mener at jeg aldri ville tatt i mot et slikt offer av deg? Nei, det forstår seg. Men hva ville mine forsikringer gjelde like over for dine? – Det var det vidunderlige som jeg gikk og håpet på i redsel. Og for å hindre det, var det at jeg ville ende mitt liv.

HELMER: Jeg skulle gladelig arbeide netter og dager for deg, Nora, – bære sorg og savn for din skyld. Men det er ingen som ofrer sin ære for den man elsker.

NORA: Det har hundrede tusener kvinner gjort.

HELMER: Å, du både tenker og du taler som et uforstandig barn.

NORA: La gå. Men du hverken tenker eller taler som den mann jeg skal kunne slutte meg til. Da din forskrekkelse var over, – ikke for hva som truet meg, men for hva du selv var utsatt for, og da hele faren var forbi, – da var det for deg som om slett ingen ting var skjedd. Jeg var akkurat som før din lille sanglerke, din dukke, som du heretter skulle bære dobbelt så varsomt på hendene, siden den var så skjør og skrøpelig. (reiser seg) Torvald, – i den stund gikk det opp for meg, at jeg i åtte år har levd her sammen med en fremmed mann og at jeg har fått tre barn –. Å jeg tåler ikke å tenke på det! Jeg kunne rive meg selv i stumper og stykker.

HELMER: (tungt) Jeg ser det, jeg ser det. Der er visselig kommet en avgrunn imellom oss. – Å, men, Nora, skulle den ikke kunne utfylles?

NORA: Slik som jeg nå er, er jeg ingen hustru for deg.

HELMER: Jeg har kraft til å bli en annen.

NORA: Kanskje, – hvis dukken tas fra deg.

HELMER: Å skilles – skilles fra deg! Nei, nei, Nora, jeg kan ikke fatte den tanken.

NORA: (går inn til høyre) Dess vissere må det skje. (Hun kommer tilbake med sitt yttertøy og en liten vadmelssekk som hun setter på stolen ved bordet.)

HELMER: Nora, Nora, ikke nå! Vent til i morgen.

NORA: (tar kåpen på) Jeg kan ikke bli liggende natten over i en fremmed manns værelser.

HELMER: Men kan vi da ikke bo her som bror og søster –?

NORA: (binder hatten fast) Du vet meget godt, det ville ikke vare lenge –. (slår sjalet om seg) Farvel, Torvald. Jeg vil ikke se de små. Jeg vet de er i bedre hender enn mine. Slik som jeg nå er kan jeg ingenting være for dem.

HELMER: Men en gang, Nora, – en gang –?

NORA: Hvordan kan jeg vite det? Jeg vet jo slett ikke hva det blir ut av meg.

HELMER: Men du er min hustru, både som du er og som du blir.

NORA: Hør, Torvald; – når en hustru forlater sin manns hus, slik som jeg nå gjør, så har jeg hørt at han etter loven er løst fra alle forpliktelser mot henne. Jeg løser deg iallfall fra enhver forpliktelse. Du skal ikke føle deg bundet ved noe, like så lite som jeg vil være det. Det må være full frihet på begge sider. Se, her har du din ring tilbake. Gi meg min.

HELMER: Også dette?

NORA: Dette også.

HELMER: Her er den.

NORA: Så. Ja, nå er det altså forbi. Her legger jeg nøklene. Om alle saker i huset vet pikene beskjed – bedre enn jeg. I morgen når jeg har reist kommer Kristine hit for å pakke sammen de tingene som er min eiendom hjemmefra. Det vil jeg ha sendt etter meg.

HELMER: Forbi, forbi! Nora, vil du aldri mer tenke på meg?

NORA: Jeg kommer visst ofte til å tenke på deg og på barna og på huset her.

HELMER: Kan jeg skrive til deg, Nora?

NORA: Nei, – aldri. Det får du ikke lov til.

HELMER: Å, men sende deg må jeg da –

NORA: Intet, intet.

HELMER: – hjelpe deg, hvis du skulle behøve det.

NORA: Nei, sier jeg. Jeg mottar ingenting av fremmede.

HELMER: Nora, – kan jeg aldri bli mer enn en fremmed for deg?

NORA: (tar sin vadmelsekk) Ak, Torvald, da måtte det vidunderligste skje. –

HELMER: Nevn meg dette vidunderligste!

NORA: Da måtte både du og jeg forvandle oss slik at –. Å, Torvald, jeg tror ikke lenger på noe vidunderlig.

HELMER: Men jeg vil tro på det. Nevn det! Forvandle oss slik at –?

NORA: At samliv mellom oss to kunne bli et ekteskap. Farvel.

(Hun går ut gjennom forstuen.)

HELMER: (synker ned på en stol ved døren og slår hendene for ansiktet) Nora! Nora! (ser seg om og reiser seg) Tomt. Hun er her ikke mer. (et håp skyter opp i ham) Det vidunderligste –?!

Nedenfra høres drønnet av en port som slås i lås.

 

Les original kildetekst

Les hele skuespillet i originalversjon.

Publisert 26. juni 2019 10:52 - Sist endret 12. mars 2020 19:32