Håkon den godes saga handler om Håkon Haraldsson, Harald Hårfagres yngste sønn og konge ca. 933-961. Håkon er også kjent som Håkon Adalsteinsfostre fordi han ble oppfostret som kristen hos kong Athelstan i England. Kong Håkon regnes som en av tre kristningskonger i Norge. Ifølge sagaen prøvde Håkon å kristne trønderne, men Sigurd Ladejarl og de andre mektige trønderske høvdingene fortsatte med bloting og andre hedenske ritualer.
Håkon den godes saga er en del av Heimskringla – en samling kongesagaer skrevet av den islandske høvdingen og historieskriveren Snorre Sturlason omkring 1230, altså omkring tre hundre år etter de hendelsene som her beskrives. Snorre Sturlason har brukt skaldekvad, en form for dikt, som kilder til fortellingene, slik vi blant annet ser i eksempelet under. Skaldekvadene har sannsynligvis vært overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. I tillegg har Snorre brukt sagn og egen diktning, for eksempel til å skrive dialogen.
Les kildeutdraget under for å få et innblikk i hvordan man på 1200-tallet, før kristningen av Norges, så for seg at et hedensk blot foregikk:
Kilden
| Tittel: | Håkon den godes saga, kap. 14 og 17 |
|---|---|
| Datering: | ca. 1230 |
| Opphav: | Heimskringla av Snorre Sturlason |
| Hentet fra: | Snorre Sturlasøn: Kongesagaer, oversatt av Gustav Storm i 1900. |
|---|---|
| Rettigheter: | CC BY-NC |
Mer informasjon om kilden
[Kildeutdraget er modernisert.]
Kapittel 14
Sigurd Lade-jarl var en stor blotmann, og det hadde Håkon [Grjotgardsson], hans far også vært. På kongens vegne holdt Sigurd jarl alle blotgilder i Trøndelag. Det var gammel skikk når det skulle være blot at alle bønder kom dit hovet [kultstedet] var. Dit brakte de sine matvarer som de skulle ha så lenge som blotgildet stod på. Ved dette gildet skulle alle menn ha øl. Det ble også slaktet mye smaler [småfe] og hester. Alt blodet som fløt av dem ble kalt «laut», og «lautboller» var de bollene som blodet ble samlet i. «Lauttener» [en form for kost], de var laget som vievannskoster, og med dem skulle man farge stallene røde og likeså hovets vegger utenpå og inni. Mennene skulle man likeså stenke med blod og kjøttet skulle man koke til gjestebudsmat. Det skulle være ildsteder midt på gulvet i hovet, og over dem hang kjeler. Ølskålen skulle bæres rundt om ilden. Den som holdt gildet og var høvding skulle signe skålen og all blotmaten. Han skulle først signe Odins skål – den skulle man drikke for kongens seier og makt – og siden Njords skål og Frøys skål for god avling og fred. Det var vanlig å etterpå drikke Brages skål. Man drakk også sine hauglagte frenders skål, og det ble kalt «minne». Sigurd jarl var meget gavmild. Han gjorde noe det ble snakket om lenge da at holt et stort gjestebud på Lade og betalte selv alle omkostninger. Om det taler Kormak Ogmundsøn i Sigurdsdråpa:
Ikke trenger man bringe
eske eller ølkagge med seg
til jarlens gjestebud.
Gudene svek Tjasse.
Hvem vil ei med glede
gå til blotgildet
som den gavmilde fyrste gir.
Gram kjempet for gullet.
[...]
Kapittel 17
Om høsten, første vinterdag [14. oktober], var det blotgilde på Lade, og dit kom kongen [kong Håkon den gode]. Tidligere, når han var tilstede der hvor det var blot, var kongen vant til å holde måltid med få menn i et lite hus. Bøndene mislikte at kongen ikke satt i sitt høysete når laget var på sitt lystigste. Jarlen sa derfor at kongen ikke skulle gjøre som tidligere, og slik gikk det til at kongen satt i sitt høysete. Da den første skålen ble skjenket i, da talte Sigurd jarl for det og signet det til Odin og drakk kongen til av hornet. Kongen tok imot hornet, men gjorde korstegn over det. Da sa Kår av Gryting: «Hvorfor gjør kongen så? Vil han ikke blote?» Sigurd jarl svarte: «Kongen gjør som alle som tror på sin kraft og styrke og signer skålen til Tor. Han gjorde hammertegnet over hornet før han drakk.»
Det var rolig om kvelden. Men dagen etter, da man gikk til bords, stimlet bøndene sammen rundt kongen og sa at han skulle ete hestekjøtt. Det ville ikke kongen på noen måte. Da ba de ham drikke suppen, men det ville han ikke. Da bad de ham ete suppefettet. Det ville han heller ikke, og da var de nær ved å ville gå til angrep på ham. Sigurd jarl sa at han vil forlike dem og bad bøndene holde opp med stormen. Men han bad kongen gape over kjelehanken, der dampen av hestekjøttet hadde lagt seg slik at den var fettet. Da gikk kongen frem og la en linduk over kjelehanken og gapte over, og gikk deretter til sitt høysete. Men ingen av partene var tilfreds med dette.