Landet blir kristnet

I Norge kobles innføringen av kristendommen til de tre kristningskongene, Håkon Adalsteinsfostre (om lag 935–960), Olav Tryggvason (rundt 995–1000) og Olav Haraldsson (1015–1028). Det var den sistnevnte som gjorde kristendommen til landets offisielle religion rundt 1020.

Grunnen til kongenes iver var at kristendommen kunne brukes til å le­gi­ti­me­re det kongelige overherredømmet. Den rådende oppfatningen i Eu­ro­pa på 900- og 1000-tallet var at kongen skulle være kirkens overhode. Den nye re­li­gio­n­en kunne derfor brukes til å nedkjempe motstand fra lokale høv­din­g­er og svekke deres makt.

Den nye religionen kunne også brukes for å skape et religiøst fellesskap hvor kongen inntok den øverste posisjonen. Han ble kirkens leder og knyttet slik sammen verdslig og åndelig makt.

Kirke og konge

For kirken var et samarbeid med kongemakten viktig. For å få framgang måt­te den tilpasse seg kongemaktens behov. Kongen sikret kirken øko­no­misk gjennom donasjoner og politisk ved å sørge for fred.

Men viktigst av alt: Kongedømmet var Guds styringsform. Dermed skulle kirken støtte og kjempe for den. Det er mye som tyder på at kong Harald Hårfagre og hans sønner kjente til de fordelene som samarbeidet med kirken kunne gi. Harald Hårfagre sendte sin sønn, Håkon, til oppfostring hos kong Adalstein i England på be­gyn­n­el­sen av 900-tallet, vel vitende at han ville returnere som kristen.

Håkon ble sterkt preget av oppholdet i Wessex i England. Etter at han ble konge i Norge, fremmet han kirkens sak og fikk engelske geistlige til landet.

Kristendommen bredte seg på 900-tallet

Håkon brukte aldri sverdet i kampen for den nye religionen i Norge, og dette var i tråd med angelsaksisk tradisjon. Sagaene forteller at Håkons krist­nings­for­søk stoppet opp i Trøndelag, hvor bøndene på Mære tvang ham til å delta i et blot og han måtte bøye seg for deres krav om å få fort­sette å dyrke de gamle gudene.

Gravskikken tyder på at kristendommen likevel bredte seg blant folk på slut­ten av 900-tallet. Det er en kraftig nedgang i antallet hedenske gravfunn i enkelte områder, som i Vestfold. Religionsskiftet er en sannsynlig årsak.

På Veøya i Romsdal er det funnet spor etter en kristen kirkegård fra 900-tallet. Der er det også funnet spor etter det som kan være den eldste kirken i Norge. Den kan ha blitt bygget på Håkons tid.

Brutal kristning

Kristningskampen ble ført videre av Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. Begge gikk hardt fram med kristningen av landet, det vil si med å døpe folk. De som nektet, risikerte å bli torturert og drept eller å miste eiendommene sine.

Høvdinger som aksepterte den nye religionen, så sine politiske interesser best tjent med å ta imot den. De opprettet dermed et vennskapsbånd til kon­gen og kunne senere regne med både politisk og økonomisk støtte fra ham. Det var altså snakk om et strategisk trosskifte.

Overgangen til en ny religion hadde imidlertid klare ulemper for høv­ding­ene. De kom automatisk i et underordnet forhold til kongen, som var kris­ten­dom­mens leder og beskytter.

Kristne symboler

Vikingtidens graver viser at en god del folk ble gravlagt med kristne sym­bo­l­er, som kors. Mange av korsene er funnet i graver som er preget av hedensk gravskikk, og det er derfor slett ikke sikkert at den døde var kristen. I den norrøne religionen var det lite problematisk å ta opp nye guder, som Jesus.

Dåpen

Dåpen var et ritual som symboliserte overgangen til kristendommen. Det å være kristen var ensbetydende med å være døpt. Kristne handelsfolk fikk ofte handelsfordeler i det kristne Europa, og fra 800-tallet og utover var det nok mange skandinaver som lot seg døpe av strategiske grunner.

Det er likevel ingen grunn til å tro at folk flest hadde god kjennskap til inn­holdet i kristendommen før langt inn på 1100-tallet, for det var først da den landsomfattende kirkebyggingen kom i gang.