Kvinnesak - tredje akt

Kilden

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er forkortet. Les hele i lenken over eller et lengre utdrag lenger ned.]

Hva mener vi med tredje akt av kvinnesaken? Hva er første akt? Og annen?

Med første akt mener vi forrige århundre, den tid da de første krav ble reist fra «de stummes leir», vi tenker på Camilla Collett, Åsta Hansteen og de andre som kjemper for at kvinner skulle komme med i samfunnslivet utenfor hjemmet. Vi tenker på den tid da kravene ble reist om stemmerett og adgang til skoler og utdannelse og til andre yrker enn de mest slitsomme og underbetalte, slik at kvinner kunne bli noe annet utenfor hjemmet enn sypiker som Maisa Jons, vaskekoner, tjenestepiker eller fabrikkarbeidersker på dårlig lønn og uten noen form for sikkerhet. Kvinnesak, første akt, er den første bølge av krav om trygghet, utdannelse, anerkjennelse, medborgerrett og medansvar – for Amtmannens døtre like vel som for streikende fyrstikkarbeidersker.

Annen akt er første halvdel av dette århundre: Da fikk kvinnene stemmerett, rett til å ha tillitsverv i stat og kommune, de fikk i stadig større utstrekning adgang til skoler og utdannelse, det ene yrket etter det annet åpnet seg for dem. Kravene var blitt høynet og kvinnene begynte sin marsj inn i bedre betalte yrker. Samtidig var samfunnsforholdene og arbeidslønnen blitt bedre, slik at arbeiderklassen begynte å trekke sine dårlige betalte kvinner ut av det tyngste arbeidet og så et fremskritt i at de kunne få være hjemme og fullt ut vie seg den andre jobben sinn: å være husmor og mor. For dem var det et skritt fram å gå fra to harde og dårlig betalte jobber, til én jobb.

På den annen side begynte etter hvert invasjonen av kvinner, særlig ugifte kvinner, i kontorer, forretninger, skoler og høyere yrker; vi fikk den første kvinnelige lektor, dommer, distriktslege, den første kvinnelige overlærer på en folkeskole – og nylig fikk vi den første kvinnelige rektor for en fellesskole. I offentlige verv fikk vi den første kvinnelige stortingsrepresentant, de første medlemmer av kommunestyre og skolestyre, av offentlige komiteer osv. Etter krigen fikk vi for første gang kvinner som medlemmer av regjeringen.

I dag er det en selvsagt ting at kvinnene har denne stilling i samfunnet, med stemmerett, med rett til all utdannelse og nær sagt alle yrker og tillitsverv. Særlig mange av de unge ser dette som en selvfølge og mange mener at kvinnesaken er avsluttet. Vi har vår juridiske rett – hva skal vi med en tredje akt?

[…]

Kanskje vi kan si det slik at et av hovedpunktene i Kvinnesak, tredje akt, er ikke kvinnesak, men mannssak.

I innledningen pekte jeg på at svært lite er skjedd når det gjelder familienes indre struktur. Det er her noe må skje. Vi må arbeide for å finne frem til en nystrukturering av familien i samsvar med vår tids tenkning. […]

Hva må en slik reorganisering av hjemmet gå ut på? Først og fremst på å snu på selve strukturen slik at ikke mannen er den utadvendte og kvinnen den innadvendte i familien, men at begge spiller en rolle utenfor hjemmet og begge har ansvar innenfor hjemmet.

Når jeg kaller dette «mannssak» er det fordi jeg mener vi hittil har undervurdert den betydning mannen har for hjemmet og for barna. Mannen er ikke bare en seksualpartner og en forsørger. Det er ikke slik at når barnet bare er vel på vei så har han ingen plikter og kan gå, eller kan i høyden få være med og forsørge barna og se dem når de har lagt seg om kvelden og til søndags. Faren spiller en viktig rolle for barns utvikling, og de trenger ham daglig og til hverdags. Guttene trenger en mann de kan identifisere seg med, som en fast, hverdagslig faktor i livet, og jentene trenger en av det motsatte kjønn som de kan bli kjent med, knyttet til og vant til helt fra de er ganske små.

Arbeidsordningen i hjemmet må da blir annerledes, enten en har hushjelp eller ikke. Ikke slik at mannen er «snill» og hjelper når det passer ham, men slik at han og hun begge har ansvar for hjem og barn. Selv i de mest moderne hjem er det gjerne fremdeles slik at dersom begge har arbeidet utenfor hjemmet og et barn blir syk, så sier han at han har jobben sin å passe og styrter av gårde, mens hun uten diskusjon blir den som må svikte jobben for barnet. Kanskje gjør hun det gjerne, kanskje er det riktig at det er henne som blir hos barnet. Men det burde ikke være en selvfølge, for det skulle være rimelig at hennes yrke var like viktig for henne som hans for ham., at begge var like viktige for samfunnet og at begge var like viktige for barnet. Hittil har både han og hun og samfunnet bare sett på hans arbeid som eneste viktige.

Når mannens arbeid utenfor hjemmet har vært sett på som viktigere enn konens yrkesarbeid, henger det selvfølgelig sammen med at familiens sosiale posisjon er avhengig av hvilken stilling og inntekt mannen har. Mannen trekker familien sin med seg til den prestisje og plass på rangstigen i samfunnet som tilkommer ham. Det er for mannen et viktig insentiv når det gjelder på skaffe seg bedre stilling o.l. Men dessuten tror jeg nok at nettopp dette å komme seg opp i bedre stillinger, å klatre til topps, for mange menn er et bevis på at det er menn, virkelige menn. Så setter de all sin kraft inn i yrkesarbeidet. De tar på seg overtidsarbeid, de blir overarbeidet og utslitt og greier ikke å sette en grense for arbeidet, de forsømmer fritid og fridaget for alt det de synes må bli gjort. Men de ser ikke at det også i hjemmet er meget som må gjøres, som de ikke har lov til å forsømme, oppgaver som vi har undervurdert og som mennene har undervurdert, farsarbeidet.

I vår «mannssak» blir det en oppgave å få fastslått at mannen har rett til å være med i barnestellet fra første stund, at bare når han er med i omsorgen for barna fra de er ganske små, kan han og barna få det beste og mest naturlige forhold til hverandre, og at vernetrangen hos mannen ikke må få utløp utenfor hjemmet, men tvert imot innenfor hjemmet, hvor han må ta sin del av ansvaret for barnas psykologiske utvikling.

En restrukturering av familien må ikke bare gjelde morens og farens forhold. Enten hustruen arbeider i  yrke utenfor hjemmet eller hjemme, må hun komme på linje med mannen  i økonomisk og åndelig ansvar for familien. Hun burde ikke være avhengig av mannen, hverken med hensyn til penger eller meninger. Hun må også bli noe annet enn en seksualpartner og noe mer enn en oppvarterske. Hun må bli en likeverdig kamerat, hun må få bruke sine evner og kunnskaper, slik at hun kan bli mer tilfreds. Og dermed skulle en faktisk vente at det ble bedre og hyggeligere å være gift med henne, slik at ekteskapene kunne bli lykkeligere.

[…]

Det er ikke ved lover og påbud en kan gjennomføre en reorganisering av familien. Det er ikke mulig å omforme hverken familiestruktur eller innstillingen overfor det annet kjønn, eller innstillingen til arbeid, yrke og barn, med ett slag. Det er en dyptgripende og langvarig prosess, og det er bare ved å begynne med barna vi kan komme videre.

Kvinnesak, tredje akt, er i høy grad et spørsmål om oppdragelse. Vi kan vanskelig vente av mennene i vår generasjon at de helt ut kan gå inn for en ny livsform, særlig fordi denne livsformen bygger på omvurdering av viktige verdier. Det er ikke lett å gå over til en livsform som vurderer høyere det mennene gjør for barna og i familien, enn det de gjør for prestisje, sosial og økonomisk fremgang for familien i samfunnet.

Mennene i vår generasjon kan nok være med et langt stykke og det kan gå bra i lange tider, men den oppdragelse de selv har fått vil så igjennom hver gang de blir trette og ofte når det kommen en ekstra påkjenning av en eller annen art. Og vi kvinner er på samme måte merket av den innstilling vi har fått gjennom oppdragelsen, vi føler oss usikre og mindreverdige i mange situasjoner, ikke minst i yrkesarbeid, vi får overdreven skyldfølelse hvis ikke alt er på prikken som det skal være i våre hjem, vi lever til del etter et kvinneideal som krever at vi skal være yndige og litt hjelpeløse og ydmyke og beskjedne.

Les original kildetekst

Hva mener vi med tredje akt av kvinnesaken? Hva er første akt? Og annen?

Med første akt mener vi forrige århundre, den tid da de første krav ble reist fra «de stummes leir», vi tenker på Camilla Collett, Åsta Hansteen og de andre som kjemper for at kvinner skulle komme med i samfunnslivet utenfor hjemmet. Vi tenker på den tid da kravene ble reist om stemmerett og adgang til skoler og utdannelse og til andre yrker enn de mest slitsomme og underbetalte, slik at kvinner kunne bli noe annet utenfor hjemmet enn sypiker som Maisa Jons, vaskekoner, tjenestepiker eller fabrikkarbeidersker på dårlig lønn og uten noen form for sikkerhet. Kvinnesak, første akt, er den første bølge av krav om trygghet, utdannelse, anerkjennelse, medborgerrett og medansvar – for Amtmannens døtre like vel som for streikende fyrstikkarbeidersker.

Annen akt er første halvdel av dette århundre: Da fikk kvinnene stemmerett, rett til å ha tillitsverv i stat og kommune, de fikk i stadig større utstrekning adgang til skoler og utdannelse, det ene yrket etter det annet åpnet seg for dem. Kravene var blitt høynet og kvinnene begynte sin marsj inn i bedre betalte yrker. Samtidig var samfunnsforholdene og arbeidslønnen blitt bedre, slik at arbeiderklassen begynte å trekke sine dårlige betalte kvinner ut av det tyngste arbeidet og så et fremskritt i at de kunne få være hjemme og fullt ut vie seg den andre jobben sinn: å være husmor og mor. For dem var det et skritt fram å gå fra to harde og dårlig betalte jobber, til én jobb.

På den annen side begynte etter hvert invasjonen av kvinner, særlig ugifte kvinner, i kontorer, forretninger, skoler og høyere yrker; vi fikk den første kvinnelige lektor, dommer, distriktslege, den første kvinnelige overlærer på en folkeskole – og nylig fikk vi den første kvinnelige rektor for en fellesskole. I offentlige verv fikk vi den første kvinnelige stortingsrepresentant, de første medlemmer av kommunestyre og skolestyre, av offentlige komiteer osv. Etter krigen fikk vi for første gang kvinner som medlemmer av regjeringen.

I dag er det en selvsagt ting at kvinnene har denne stilling i samfunnet, med stemmerett, med rett til all utdannelse og nær sagt alle yrker og tillitsverv. Særlig mange av de unge ser dette som en selvfølge og mange mener at kvinnesaken er avsluttet. Vi har vår juridiske rett – hva skal vi med en tredje akt?

La oss se litt på situasjonen og la meg ta fram noen tilfeldige tall og andre fakta:

Ifølge Lisbeth Brochs undersøkelser er 5 % av representantene i Stortinget kvinner, av herredsstyrene er det over 50 % som ikke har et eneste kvinnelige medlem, i alt er det 6 % av herredsstyremedlemmene som er kvinner.

Det er da merkelig få – dersom vi har fri bane?

Fra mitt eget arbeidsområde slo det meg at ved siste rektorvalg ved Universitetet var det 151 som hadde stemmerett, av dem var 5 kvinner (og av dem igjen 2 gifte og bare 1 som hadde barn). På et møte i Norges Almennvitenskapelige Forskningsråd, der alle stipendiater var innbudt, var det om lag 200 tilstede, av dem var 8 kvinner. Og da jeg gikk igjennom bevilgningene i den årsmeldingen som ble lagt fram – for 1951/1952 – fant jeg at det som ledere for forskningsprosjekter var navngitt 205 menn og 24 kvinner. I styret for N. A.V.F sitter ingen kvinner. Dersom menn og kvinner har samme interesser når det gjelder vitenskap og utforskning av forskjellige problemer, så skulle en vel – når det er «fri bane for alle» - ha ventet at det på Universitetet og som forskningskandidater var om lag 50-50 av menn og kvinner.

Har de forskjellige interesser, må en vel si at de kvinnelige problemene ikke får sin rimelige del av forskningen å dømme etter disse tallene!

[…]

La oss ta fram en annen samfunnsinstitusjon: Familien. Det er sant at vi etter norsk rett har likestilling når det gjelder forsørgelse og andre økonomiske forhold i familien. Men i virkeligheten er det vel ikke skjedd så særlig mye med familien.  Den arbeids-og ansvarfordelingen som fantes før i tiden, og som ennå er framtredende i bondesamfunnet, har visselig forskjøvet seg en del, men ofte slik at det ikke er et så klart ansvarsområde for kvinnene i hjemmet.  Faktisk er vel rollene som foreldre om lag de samme nå som før, både overfor barna og utadtil. Det er fars stilling det er spørsmål etter, for eksempel på skolen, det er far som er formynder, faren som barna følger i trygdekassen, faren som etterlater seg pensjon til ektefellen.

Her er skjedd merkelige lite, selv om en nok – særlig i moderne og intellektuelle kretser – ser at mannen «hjelper til» ikke å rent lite med hus – og barnestell. Men fremdeles er det han som kalles «forsørger», og kona regnes som «forsørget» om hun så sliter fingrene kroket og ryggen av med husstell, vannbæring, klesvask og slikt. Fremdeles får mannen betalt ut en lønn som skal være stor nok til å forsørge en familie, om han hverken har kone eller barn.

Jo, det kan ikke være tvil om at det trenges en tredje akt i kvinnesaksdramaet. Hva blir så problemene i denne tredje akten?  […]

Her vil vi straks møte en masse innvendinger: Jamen mange kvinner, ikke minst av arbeiderklasse, vil helst ikke ha arbeid utenfor hjemmet, kvinner vil helst ikke være med i politikk, det er bare gifte kvinner som ikke bruker den utdannelsen de har fått, de fleste kvinner i arbeid har ikke familie å forsørge, så de trenger ikke forsørgerdelen av lønnen, som mennene må ha for å stifte familie, det er da ikke noe om å gjøre å få høyere stillinger, når kvinnene er fornøyd med det arbeidet de har – og kvinner kan da ha stor indirekte innflytelse når de er gift og har menn i høye stillinger og ansvarsfulle tillitsverv osv.

En kan kanskje si at det er ikke generell kvinnesak det er behov for i dag, det gjelder å løse problemene for visse grupper av kvinner. Og det er sant nok: vi må nok rette søkelyset først og fremst mot problemer som gjelder visse grupper av kvinner mer enn andre. Men det er likevel viktig at vi ser i øynene at vi i virkeligheten er i samme båt. Det er viktig at vi ikke sår splid mellom kvinner i ulike livssituasjoner, at vi ser at hjemmearbeidende og utearbeidende kvinners problemer henger nøye sammen. Det er sammenheng mellom problemene for de arbeiderkvinner som arbeider ute når de er nødt til det av økonomiske grunner og som helst vil være hjemme – og problemene for de kvinner som holder på sitt yrkesarbeid utenfor hjemmet fordi de er spesielt interessert i og glade i det. Det samme gjelder problemene for gifte og ugifte kvinner. Vanskene for én gruppe slår tilbake på de andre, en endring i stillingen for en gruppe kvinner fører med seg endring for de andre og. Ingen gruppe er uavhengig av de andre og måten problemene takles på, er av felles interesse for alle kvinner.

La oss prøve og se på en del av de konkrete vanskene som dukker opp omkring spørsmålene om kvinner i arbeidslivet og i hjemmene, og se litt på sammenhengen mellom dem og om de kanskje har en felles bakgrunn.

Fra arbeidsgivere får vi ikke så sjelden høre at kvinner skaper «trøbbel» på arbeidsplassen, særlig de gifte kvinnene, og særlig de gifte kvinner uten barn. Vi tror ofte at når det er en høy fraværsprosent for kvinner, så skriver det seg mest fra at de gifte kvinnene med barn ofte må holde seg hjemme fordi barna er syke og må få stell. Men det ser ikke ut til at det er hele forklaringen. En arbeidsgiver sa forklaringen var at «mannen tjener for godt». De barnløse kvinnene trengte strengt tatt ikke ha noen jobb, men de hadde for lite å ta seg til med bare å stelle for seg selv og en til, og kunne like godt ta seg et arbeid utenfor hjemmet. Men de ville helt ut arbeide på sine egne vilkår, ha fri det passet dem, særlig omkring de store høytidene, de var «oppkjeftige» og ville ikke følge samme regler som de andre på arbeidsplassen.

Jeg har hørt arbeidsgivere hevde at nettopp av slike grunner ville de aldri mer ha gifte kvinner. Riktignok var det bedre om kvinnene hadde barn, for da ville de «ha barna frem» og hadde altså en økonomisk interesse av jobben. Den arbeidsgiveren har sikkert rett som hevdet at mannen tjente for godt, jeg kan bare vise til Margrete Bonnevies utredninger om arbeidslønn og forsørgerlønn. Når to voksne mennesker lever sammen, kan godt forsørge seg selv og stelle det lille hjemmet sammen. Det kan ikke være riktig at en av dem skal ha lønn som forsørger. Men så skulle de heller ikke lide for hardt under samskatten! På den annen side er det noe galt med kvinnenes innstilling til arbeidet, når hun bare ser på det som et slags tidsfordriv, når hun ikke føler arbeidsglede og arbeidsære.

[…]

Det er et interessant spørsmål hvorfor vi selv ikke har verdsatt arbeidet med barn høyere [………] Vi får det samme spørsmål på andre måter, for eksempel når det heter at en kvinne er «forsørget» - eller når en spør en kvinne hva slags arbeid hun har, og får til svar: «Nei, jeg er ikke noe, jeg er bare husmor». Fra de mest uventede hold hører jeg kvinner klage over at de må tigge og be mannen om penger, ikke bare til egne klær, men også til husholdning og barneklær – trass i alt som står i norsk lov! Og så får vi klagene over at det ikke «lønner seg» å ha arbeid utenfor hjemmet når en har familie og må ha hushjelp, for skatt og hushjelp sluker inntekten.

[…]

Men om vi nå skal tenke både på hva som tjener barna og hva som tjener den enkelte kvinne best, så er det sannelig ikke lett å finne fram til en likevekt mellom de to interessene. Det blir krevet meget av oss i noen år og vi spør: Hvor skal vi ta ressursene fra? Hvordan skal vi får det til slik at barna får det de trenger, uten at vi gir opp alt det vi selv trenger nå og det vi trenger for den fremtid da barna ikke har så mye bruk for oss lenger.

Eller for den fremtid da vi står alene om å forsørge barna – om vi blir skilt eller mannen blir syk eller dør. Skal vi få løst dette problemet, må det skje noe mer enn bare en ordning med deltidsarbeid, småbarnsinstitusjoner og andre samfunnstiltak. Det må skje noe i selve det hjemmet vi skal leve i.  

Kanskje vi kan si det slik at et av hovedpunktene i Kvinnesak, tredje akt, er ikke kvinnesak, men mannssak.

I innledningen pekte jeg på at svært lite er skjedd når det gjelder familienes indre struktur. Det er her noe må skje. Vi må arbeide for å finne frem til en nystrukturering av familien i samsvar med vår tids tenkning. […]

Hva må en slik reorganisering av hjemmet gå ut på? Først og fremst på å snu på selve strukturen slik at ikke mannen er den utadvendte og kvinnen den innadvendte i familien, men at begge spiller en rolle utenfor hjemmet og begge har ansvar innenfor hjemmet.

Når jeg kaller dette «mannssak» er det fordi jeg mener vi hittil har undervurdert den betydning mannen har for hjemmet og for barna. Mannen er ikke bare en seksualpartner og en forsørger. Det er ikke slik at når barnet bare er vel på vei så har han ingen plikter og kan gå, eller kan i høyden få være med og forsørge barna og se dem når de har lagt seg om kvelden og til søndags. Faren spiller en viktig rolle for barns utvikling, og de trenger ham daglig og til hverdags. Guttene trenger en mann de kan identifisere seg med, som en fast, hverdagslig faktor i livet, og jentene trenger en av det motsatte kjønn som de kan bli kjent med, knyttet til og vant til helt fra de er ganske små.

Arbeidsordningen i hjemmet må da blir annerledes, enten en har hushjelp eller ikke. Ikke slik at mannen er «snill» og hjelper når det passer ham, men slik at han og hun begge har ansvar for hjem og barn. Selv i de mest moderne hjem er det gjerne fremdeles slik at dersom begge har arbeidet utenfor hjemmet og et barn blir syk, så sier han at han har jobben sin å passe og styrter av gårde, mens hun uten diskusjon blir den som må svikte jobben for barnet. Kanskje gjør hun det gjerne, kanskje er det riktig at det er henne som blir hos barnet. Men det burde ikke være en selvfølge, for det skulle være rimelig at hennes yrke var like viktig for henne som hans for ham., at begge var like viktige for samfunnet og at begge var like viktige for barnet.  Hittil har både han og hun og samfunnet bare sett på hans arbeid som eneste viktige.

Når mannens arbeid utenfor hjemmet har vært sett på som viktigere enn konens yrkesarbeid, henger det selvfølgelig sammen med at familiens sosiale posisjon er avhengig av hvilken stilling og inntekt mannen har. Mannen trekker familien sin med seg til den prestisje og plass på rangstigen i samfunnet som tilkommer ham. Det er for mannen et viktig insentiv når det gjelder på skaffe seg bedre stilling o.l. Men dessuten tror jeg nok at nettopp dette å komme seg opp i bedre stillinger, å klatre til topps, for mange menn er et bevis på at det er menn, virkelige menn. Så setter de all sin kraft inn i yrkesarbeidet. De tar på seg overtidsarbeid, de blir overarbeidet og utslitt og greier ikke å sette en grense for arbeidet, de forsømmer fritid og fridaget for alt det de synes må bli gjort. Men de ser ikke at det også i hjemmet er meget som må gjøres, som de ikke har lov til å forsømme, oppgaver som vi har undervurdert og som mennene har undervurdert, farsarbeidet.

I vår «mannssak» blir det en oppgave å få fastslått at mannen har rett til å være med i barnestellet fra første stund, at bare når han er med i omsorgen for barna fra de er ganske små, kan han og barna få det beste og mest naturlige forhold til hverandre, og at vernetrangen hos mannen ikke må få utløp utenfor hjemmet, men tvert imot innenfor hjemmet, hvor han må ta sin del av ansvaret for barnas psykologiske utvikling.

En restrukturering av familien må ikke bare gjelde morens og farens forhold. Enten hustruen arbeider i  yrke utenfor hjemmet eller hjemme, må hun komme på linje med mannen  i økonomisk og åndelig ansvar for familien. Hun burde ikke være avhengig av mannen, hverken med hensyn til penger eller meninger. Hun må også bli noe annet enn en seksualpartner og noe mer enn en oppvarterske. Hun må bli en likeverdig kamerat, hun må få bruke sine evner og kunnskaper, slik at hun kan bli mer tilfreds. Og dermed skulle en faktisk vente at det ble bedre og hyggeligere å være gift med henne, slik at ekteskapene kunne bli lykkeligere.

[…]

Det er ikke ved lover og påbud en kan gjennomføre en reorganisering av familien. Det er ikke mulig å omforme hverken familiestruktur eller innstillingen overfor det annet kjønn, eller innstillingen til arbeid, yrke og barn, med ett slag. Det er en dyptgripende og langvarig prosess, og det er bare ved å begynne med barna vi kan komme videre.

Kvinnesak, tredje akt, er i høy grad et spørsmål om oppdragelse. Vi kan vanskelig vente av mennene i vår generasjon at de helt ut kan gå inn for en ny livsform, særlig fordi denne livsformen bygger på omvurdering av viktige verdier. Det er ikke lett å gå over til en livsform som vurderer høyere det mennene gjør for barna og i familien, enn det de gjør for prestisje, sosial og økonomisk fremgang for familien i samfunnet.

Mennene i vår generasjon kan nok være med et langt stykke og det kan gå bra i lange tider, men den oppdragelse de selv har fått vil så igjennom hver gang de blir trette og ofte når det kommer en ekstra påkjenning av en eller annen art. Og vi kvinner er på samme måte merket av den innstilling vi har fått gjennom oppdragelsen, vi føler oss usikre og mindreverdige i mange situasjoner, ikke minst i yrkesarbeid, vi får overdreven skyldfølelse hvis ikke alt er på prikken som det skal være i våre hjem, vi lever til del etter et kvinneideal som krever at vi skal være yndige og litt hjelpeløse og ydmyke og beskjedne.