Stemmerett for kvinner - del 3

Kilden

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert og forkortet. Rekkefølgen på de to innleggene er byttet om.]

Heuch:

Det er meg kjært å få anledning hertil, fordi man stadig fra emansipasjonens tilhengere får høre dette at vi som motstandere av denne bevegelse, at vi kun fører vår motstand på grunnlag av mannfolkaktige ringakt for kvinnens og dens brutale lyst til å herske over de svake. […]

Kvinnen har en evne til at se det store i det små, til med takt å finne hva som kan gjøres og ikke gjøres i ethvert øyeblikk, og med et eneste grep å se inn i selve tings kjerne. Hun har en følelsens finhet og en stemningens rikdom og hengivenhetens evne, som mannen mangler.

At det kan finnes abnorme kvinner og abnorme menn, taler jeg selvfølgelig ikke om. Men idet vi tillegger hende denne eiendommelighet, tillegger vi henne også en forrett, som er så stor at hvis hun selv skjønner, hva der ligger deri, - hvis hun ikke selv er forblindet av denne demokratiske, moderne tids frigjøringslyst, vil hun innse at de menn som tillegger henne denne evne, skatter henne ganske annerledes enn de menn som i høyden vurderer henne så høyt som seg selv.

Vi tillegger henne nemlig og henne alene evnen til å kunne skape et hjem. Sannelig når vi tillegger henne denne evne, forfordeler vi henne ikke; vi gjør henne ikke urett; thi det er det største i denne verden. Det er ikke i det offentlige at menneskelivet får utfolde seg etter sitt indre verd og betydning; det intense, inderlige, personlige liv føres innenfor hjemmet.

Så lenge hjemmene er gode, så lenge livet der flyter sunt, rent og friskt, så lenge kan det være meget dårlig både i stat og kirke, - der er håp for det folk. […]

Mine Herrer Representanter, Hr. Ullmann, la oss på hjerte at vi skulle tenke på vår mor. Nå vel, mine herrer, tenk på dette at det hadde vært deres mor som i kraft av stemmerett og valgrett hadde deltatt i Stortinget i går i debatten om konsulatenes avlønning. Tenk dere den ærverdige med sin stakkars fistelstemme utbredt seg med alle den iver og fanatsime som lett griper kvinnene, om hvorvidt det var rimelig å beholde konsulatene i Wien og Rom!

Er jeg den eneste som hadde flydd i redsel fra salen, hvis man tenker seg sin mor i en sådan situasjon? [...]

Hvis man tenker seg et samfunn, styrt av kvinner, vil det være et samfunn som beveger seg ut i de voldsomme sjøer. Hun kan ikke gjøre mannens gjerninger, men dersom hun vil ut i offentligheten så forakter hun sin gjerning, så vil hun ikke være kvinne.

Hun kan ikke gjøre mannens gjerning, og hun vil ikke gjøre kvinnens gjerning, hva blir hun da? Hun blir et vanskapt misfoster.

Det er ikke bare et tomt bilde. Hr. Ullmann i går spottet over, at det i flertallets innstilling har fremkommet en ytring om at kvinnefrigjøringen kunne forandre kvinnens fysiologi. Jeg vil minne Hr. Ullmann om at i forgjøringens forjettede land, Amerika, finnes det leger som for ramme alvor påstår at kvinnene, som gjennom et par slektsledd har vært frigjorte og gjort mannens gjerning, blir en steril kvinnetype som i mange henseender varierer fra den ordinære kvinnetype.

At det finnes leger som sier at dette er sikkert, så Hr. Ullmann skal ikke så sikkert vise det vekk.

Jeg vil sammenfatte min mening i et uttrykk som jeg er sikker på at Hr. Ullmann vil forstå. Jeg vil til det ytterste motsette meg ethvert forsalg om kvinnenes  stemmerett fordi jeg vil gjøre mitt for at kvinnen ikke skal forvandles til en ting, for at vi ikke i stedet for kvinner skal få fruentimmer.

For mig er dette en så stor sak, for meg strider dette å la kvinner delta i det offentlige liv således mod Guds skaperordning at intet som helst bihensyn, intet som helst nyttehensyn vil kunne gjøre at jeg går med på det.

Jeg mener at de som har gjort det, nå får høste hva de har sådd. Jeg tror ikke at man, etter at så mange demninger er tatt bort og så mange innrømmelser er gjort, i lengden vil kunne hindre floden.

Men om jeg enn mener syndefloden vil komme, kan dog dette ikke hindre meg fra å ønske, at den i alle fall ikke kommer i våre dager.

Hertzberg:

Jeg hører til dem som ikke anser det heldig at det tildeles kvinner stemmerett.(….) Ja jeg mener meg også å være i besittelse av en større ridderlighet enn disse herrer, fordi jeg vil spare våre kvinner fra en av livets hardeste konflikter. Også jeg erkjenner fullt ut at kvinnen er et menneske eller som minoriteten har valgt å uttrykke det, « at hun er et selvstendig, tenkende og villende vesen med rettigheter og plikter og personlig ansvar». Jeg erkjenner dette, men herav følger etter min mening på ingen måte at hun derfor skulle ha krav på politisk stemmerett. […]

Det er jo så at våre dagers økonomiske forhold er av den natur at familiefedre ikke økonomisk orker å la de voksne døtre være hjemme, men må kreve at de selv forsørger seg. Det er den omstendighet som har reist denne side, den økonomisk-sosiale kvinnebevegelsen og det er denne side, som jeg vil regne for fullt berettiget på samme tid som jeg fastholder at den ikke må blandes sammen med den side som jeg vil kalle den radikale.

Man kan beklage at det er så mange kvinner riktig utrustet med arbeidskraft og arbeidslyst som ikke kan finne en passende beskjeftigelse eller passende anvendelse for disse sine egenskaper. Den naturligste anvendelse av dem er i huset og hjemmet, men våre dagers samfunnsforhold er nå engang blitt slik at ikke alle kan finne hva jeg vil kalle den naturligste anvendelse av sin arbeidskraft. […]

Ja for mitt personlige vedkommende vil jeg si at det finnes de embeter som jeg ikke vil være betenkelig med å overlate til kvinner, for eksempel alle de hvor hun ikke settes i den strenge og harde rapport til virkeligheten og dens konflikter, for eksempel i postvesenet eller ved de offentlige kontorer.

Men der finnes også bestillinger, hvor jeg appellerer til den sunne fornuft og sier: i dem vil vi nødig se kvinner. Jeg tror således for eksempel at det ikke ville være noe oppbyggelig syn å se en kvinne på prekestolen.

Heller ikke tror jeg at det er mange som ville finne et svar til det ideal man nå fra gammel tid har hatt av kvinneligheten, kanskje det er et foreldet ideal, men det er nå i alle fall mange som holder på det ennå – å se henne som for eksempel sjøoffiser eller som rittmester eller kaptein ved linje eller landvern og ennå mindre som matroser, som sjøfolk og som politikonstabler.

Det er her utvilsomt en grense. Det er ikke så lett å si nettopp hvor grensen finnes, men der fines en grense, og denne grensen er det som jeg og alle de gammeldagse kaller kvinnelighet. […]

Med disse samfunnsforhold, som den radikale bevegelse stiller i utsikt, blir·hjemmene overflødige.  Man kan oppdra sine barn selv, om man ønsker, hvis ikke, skal samfunnet sørge for at det er pleiestiftelser og oppdrageranstalter, hvor man kan sende sine barn. Hjemmet vil erstattes og mer erstattes av alskens foranstaltninger, for eksempel felles spiselokaler, felles vaskerier, felles lokaler for forlystelse og underholdning. 

Jeg har nevnt dette for å vise hva det er for tanker som er i indre organisk forbindelse med våre dagers radikale bevegelse som har reist det sterke krav om kvinners kommunale og politiske stemmerett. Man innvender her og sier: men samfunnet, det vedkommer dog i dypeste forstand også kvinnen, også hun har sine sterke interesser av hvordan samfunnet arter seg. Hun må derfor ikke utelukkes fra også å ivareta sine interesser.  

Stuart Mill sier at kvinnen har krav på stemmerett i sitt eget kjønns interesser; hvilken lovlig beskyttelse sier han, kan kvinner vente når lovene gis av mennene, deres herrer? Stemmerett og valgbarhet sier man, det er jo alminnelige menneskerettigheter, hvorfor utelukke kvinnen fra det som er hennes rett? Rett? Men Herr President. Stemmerett kan ikke innregistreres blant de alminnelige menneskerettigheter, således som sikkerhet for personer eller sikkerhet for eiendom eller rett til borgerlig og kristelig opplysning. […]

Saken er nemlig den, at hvis man vil meddele kvinnen stemmerett så vil dette så langt fra være i samfunnets interesser, at det etter min beste overbevisning vil være et stort tap og stor skade nettopp for samfunnet som sådan.

Her vil jeg peke på den store lov som går igjennom det menneskelige samfunn, den lov hvorpå hele samfunnet hviler og det er loven om arbeidsfordelingen. Nettopp derved at kvinnen har fått sitt kall og sin gjerning i verden, som hun har særlig utrustning og begavelse for,nettopp derfor er det vi menn kan ofre oss utelukkende for den side av livsgjerningen som vi mener hun har en naturlig utrustning for. 

Å bytte om på dette ville være det samme som å fremkalle en forvirring som ville begynne med å nedbryte hjemmene og enda med å oppløse samfunnet. Det ville være å dra kvinnen bort fra det kall som kristendommen ikke mindre enn naturen og historien har anvist henne, dra henne bort fra en sfære hvor hun ikke lett kunne erstattes. Det ville være å dra henne over i de offentlige kamper og konflikter hvor hennes deltakelse vil bringe henne i situasjoner om hvilke jeg må si at jeg vet ikke om jeg skal betegne dem mest som pinlige eller latterlige.

Dersom kvinnen ikke øver noen direkte umiddelbar innflytelse på det offentlige anligger, dess større er den indirekte, den middelbare innflytelse. Hun står i så nøye forbindelse med oss, det daglige liv gir så langfoldige anledninger til gjensidig påvirkning at jeg ikke tviler på at det vil bli som det alltid har vært i verden, at kvinnen på denne måte vil kunne øve den aller største innflytelse på samfunnet gjennom oss menn.  

Det er som dikteren sier: «der staar Kvinder bag». Ja, det hender kanskje oftere enn vi mennene har anelse om at det står kvinner bak når det spørres hvorfra mannen har sin politiske anskuelser. Jeg tenker man ofte kunne få det svar ja, dersom du spør hans kone.  

Jeg skal ikke oppholde tinget lengre. Jeg skal bare si at mitt standpunkt er dette at det er mannens oppgave å representere, hans og ikke kvinnenes. Det er mannens oppgave å bære byrdene, å bære de vanskeligste byrder og spare kvinnene for disse. Disse byrder vil vi ikke legge på kvinnene. Da ville vi komme til å vende oppned på samfunnet. Da ville vi komme til å berøre kvinnen hennes edleste og dyrebareste makt.

Original kildetekst

Stortinget om Stemmerett for kvinner 17.mai 1814-11.juni 1913