Jonas Lie – Losen og hans hustru

Kilden

Mer informasjon om kilden

[Utdraget er forkortet og modernisert.]

X.

[...] Hva Salve angår, så var han i de første dagene etter hjemkomsten en lykkelig mann. Han gikk på frierfot, hadde fått en hundredalerseddel av kapteinen ledsaget av et storartet løfte, og hørte seg rundtomkring beundret av sine likemenn. 

Arbeidet med å få fartøyet utlosset og kjølhalet tok hele uken, slik at han først kunne få den så etterlengtede hjemlov lørdags kveld. Da han dagen før satt på sin vakt i le av relingen [rekkverket på skipet], ble han plutselig vitne til en samtale nedenunder på kranen som satte hans blod i opprør.

En av tømmermennene fortalte, da han om morgenen kom på arbeidet, omstendighetene ved gamle Jakobs død, hvordan hans sønnedatter [Elisabeth] hadde berget «Juno» [ved å holde ilden i fyret i gang, og dermed hadde forhindret at «Juno» gikk på grunn] og etterpå hadde gått over isen.

«De sier» – fortsatte han – «at kapteinen nå på mandag skal holde hans begravelse. Han skal også forsørge sønnedatteren; – ja, det har da sjøoffiseren [kapteinens sønn, Carl Beck] sørget for.»

I larmen av den økende hamringen og klinkingen nede på kranen mistet Salve her en del av samtalen. «Det har så sin årsak, skal jeg si deg,» – lød det igjen tvetydig leende og litt lavere i stemmen «det er vel ikke for ingenting at han har ligget hele året så trutt og skutt sjøfugl der ute ved Torungen.»

«Skulle hun være en slik – sjøfugl? Gamle Jakob var ellers ikke av det slags –»

«Å nei, det skulle ikke være så, men det første hun gjorde var da å reise like hit inn. Og nå har han alt fått henne hjem i huset; – jeg har det fra tanten. Hun tenkte ikke noe galt, den gamle, men fortalte nokså troskyldig at nå skulle hun bli jomfru hos Becks.»

En liten lyd fikk den talende til å se opp mot relingen. Der sto en likblek ung matros og stirret ned på ham med et par øyne som forekom ham noe lik de han engang hadde sett i hodet på en gal hund. Matrosen snudde seg straks og gikk bortover dekket.

«Det var kjæresten det, kan du forstå» – hvisket han over til den andre og ga seg til å hugge med øksen på den oppmerkede tømmerstokken. Litt etter brummet han fortredelig:

«Så jeg rett på det fjeset, får en nok passe seg når han får landlov.»

[…]

[Salve] gikk alene frem og tilbake på dekket. Det var bekmørkt med enkelte lanterner ute på havnen og et og annet lys oppe i byen. Innimellom stod han i lange stunder med hånden under kinnet ved relingen. På sjøoffiseren kunne han uten skruppel begå mord, det følte han.

Klokken omtrent to gikk han i mørket via skråbrettet ned på kranen og steg derfra innover til land. Elisabeths tante bodde ovenfor i bakken i et av småhusene. Han hadde besluttet å vekke henne og få henne i tale.

Gamle mor Kirstine var ikke uvant med å bli forstyrret om natten, – en av hennes bestillinger var å våke over syke; – men hun var da alltid gretten. Da hun ved det tente lyset gjenkjente Salve Kristiansen trodde hun av hans blekhet og øvrige utseende at han var beruset. «Er det deg, Salve, – slik midt på natten? –» sa hun straffende i døråpningen, uten først å ville slippe ham inn. «Går lønnen på dette viset?»

«Å nei, mor, – jeg har gått rett fra vakten fordi jeg gjerne ville snakke med Dem litt om Elisabeth.» Tonen var så påfallende lavmeldt og sørgmodig at den gamle forsto at det var noe usedvanlig på ferde. Hun åpnet døren.

«Om Elisabeth, sier du?»

«Ja, hvor oppholder hun seg?»

«Hvor hun oppholder seg? – hos Becks naturligvis. Er det noe på ferde?»

«Det burde De vel best vite, mor Kristine» – sa han alvorlig.

Hun holdt lyset opp mot ansiktet hans og så på ham, for hun ble engstelig, men fikk ikke noe ut av det han sa.

«Burde jeg vite det, – så si det!» – lød det nesten bedene.

«Sjøoffiseren har jo, hører jeg, ligget hele året der ute på Torungen og – skutt sjøfugl, – eller tror De at han vil gifte seg med henne?» – utbrøt han vilt og høyrøstet.

Først ved den siste setningen gikk hans mening fullstendig opp for henne. Hun satte lysestaken hardt ned på bordet og satte seg i stolen ved siden av. «Så det sier man!» – ytret hun endelig. Hennes første angst var over, men nå tok sinne henne, og hun reiste seg med hendene i siden og gnistrende øyne – hun var en kone man måtte passe seg for å fornærme.

«Så, – de har alt fått satt Elisabeth ut for den løgn! Tvi! Og du legger munn til, Salve! Da skal jeg si deg at Becks hus er så skikkelig som det står i Byen […] Det var Becks egen datter som var her og bød Elisabeth en skikkelig kondisjon i et skikkelig hus, og det var med meg hun talte, forstår du det, gutten min!» – her viste hun med dirrende pekefinger selvfølende mot sitt eget bryst – «så Elisabeth har ikke tigget seg dit. Du behøvde ikke å rømme fra vakten for å fare med slikt, og Elisabeth skal få høre – ja hun skal få høre det!» ivret hun, og slo den ene hånden inn i den andre, så det klasket. «Hun skal få høre din nette tro om henne!»

«Kjære Mor Kirstine, jeg mente det jo bare godt,» ba han; han var blitt så lettet om hjertet, – «si det endelig ikke til Elisabeth!»

«Jo, vær du sikker, hun skal få høre det!»

«Mor Kirstine,» sa han lavt, idet han så ned, «jeg kom med et kjoletøy til henne, som jeg hadde kjøpt i Boston, og så hørte jeg alt dette og fikk ikke fred på meg.» – Han nevnte ikke noe om ringene.

«Så,» ytret den gamle etter en pause, hvor i hun hadde mønstret ham gjennom de halvlukkede øyelokkene, i en noe mildere tone – «så du kom med et kjoletøy til henne? Og så løper du hit i nattens mørke for å fortelle, at hun har blitt en skjøge for sjøoffiseren!» tok hun atter sint i.

«Men, Mor Kirstine, jeg tror jo ikke en døyt på det hele!»

«Det var nok ikke for å si meg det, du rente hit, gutten min!»

«Jeg var bare gal i hodet, fordi slikt ble sagt om henne.»

[…]

Salve Kristiansen var allikevel dagen etter ikke fullt tilfreds. Han ante av meget, at han i sjøoffiseren iallfall hadde en slags konkurrent om piken, og følte sitt mot til uten videre å komme til henne med kjoletøy og ring aldeles borte. Dessuten var hun jo nå også så midt inne i sorgen.

Om kvelden, da alle fikk fritt hjemlov av skipet for tre uker, reiste han straks ut til sin far, for mulig gjennom ham å få finne ut noe mer om forholdet, og mandag var de begge ved gamle Jakobs jordfestelse på Tromøy kirkegård.

XI.

Alle disse begivenhetene hadde kommet over Elisabeth overveldende og plutselig. De var for henne nesten som en tåkete drøm. Hun gikk nå sortkledt inne i et av de vakre husene, hvis innside hun så ofte hadde forestilt seg ute på Torungen.

Kaptein Beck var gift for andre gang. Hans hustru hadde medbrakt en del formue og med et nøye regime gjenopprettet hun ordenen i husstellet, som i Becks enkemannstid kun altfor meget hadde vært savnet. Det var en pliktstreng kone, full av bestemthet og respektabilitet.

Av de voksne stebarna var hun i høy grad aktet, skjønt ikke bare elsket, for de måtte finne seg i adskillig for dem uvant tvang. Og, var hennes mann suveren ombord på «Juno», så var han det neppe så ubetinget i sitt hus.

Sjøoffiserens uavhengige stilling satte ham i et eget fritt forhold til hjemmet, hvor han ved sin lette takt kom meget godt ut av det med sin myndige stemor. Han var fetert [hyllet, dyrket] ute i byen og forgudet av søstrene, som spekulerte i ekteskapspartier for ham. Som lønnet medlem av en kystkommisjon hadde han enda et års tid å oppholde seg på hjemstedet.

Allerede i de første dagene, da Elisabeth i sin totale uvitenhet om alle forhold begikk den ene bommert etter den andre, innså hun med sin sunne sans, at det gjaldt å mane frem all den evne og tålmodighet hun eide, for å hevde stillingen, og hun gjorde ufortrødent begynnelsen ved å følge etter Madam Beck som et lam.

Av og til oppga hun det jo og kunne uten videre sette seg bort med hånden under kinnet ved vinduet og se ut til havnen. Hun trengte litt kald, frisk luft og fikk da også til slutt opp vinduet, ut av hvilket hun, het i kinnene strakte seg, inntil Madam Beck kom inn og med streng stemme og kalte henne tilbake. Denne ytret i sin ergrelse, at det var nesten som de hadde fått en vill inn i huset.

Det skjedde overhodet i den første tid mange pinlige oppdragelsesscener, og hun bar det med en blid ro, som Madam Beck tok for ydmyk lærevillighet, mens den hadde sin grunn i hennes faste beslutning å overvinne det hele.

Løytnant Beck hadde et merkverdig skarpt blikk for disse hennes lidelser, og sendte henne av og til et oppmuntrende blikk. Men den unge piken lot alltid som hun ikke forsto det. Da hun en gang i hans nærvær ble irettesatt, sprang hun dog plutselig fra det hele og lå siden på sin seng og hulket.

En ettermiddag var hun betrodd å bære inn tebrettet, hvorpå hun ubetenksomt hadde satt fyrfatet med den kokende tekjelen. Den falt om på veien, men uaktet dens hete side og at det kokende vannet brant hennes arm og hånd, bar hun dog ganske rolig brettet ut igjen uten å fortrekke en mine. Hun ville unngå å bli irettesatt på nytt mens løytnanten var til stede.

Madam Beck forbandt selv Elisabeths hånd ute i kjøkkenet, hvor hun sto blek av smerte. Men Carl Beck, som hadde sittet i sofaen og sett hvorledes det hele var gått til, glemte å beherske seg. Han sprang opp i fullt opprør og viste seg så oppskaket at hans søster Mina siden da de ble alene i stuen, med et blikk som var mer prøvende, enn de spøkende ord åpenbarte, sa:

«Du skulle nå vel aldri være forelsket i piken, Carl?»

«Har ingen fare, Mina,» – svarte han raskt i samme tone, idet han tok henne under haken «men du kan vel like så vel som jeg se at dette er et merkelig pikebarn. Det stykke med tebrettet gjør ikke rett mange etter henne, – og så skal vi ikke glemme, at uten henne ...»

«Å ja,» – sa Mina med et nakkekast, en smule lei av den evige repetisjon av denne saken –, «hun visste dog ikke at det nettopp var far som lå og seilte utenfor.»

Det var et ikke lite fint uttenkt hykleri, som den smukke løytnanten drev med denne sak. Ved å basunere Elisabeths fortjeneste av «Junos» redning ut i byen hadde han så å si tvunget sitt hjem til å oppta henne, i det han satte det under den alminnelige menings trykk.

På den andre siden var han overordentlig varsom i sitt forhold til henne, for det gjaldt å vinne piken slik at hans stemor og søstre ikke merket det.

At han hadde gjort et slags inntrykk på Elisabeth, hadde han grunn til å tro, men han hadde også følelsen av at han hadde å gjøre med en vill svane, som kunne slå ut med vingene og fly bort når som helst. Der var noe naturmektig, sin egen vei gående i hennes vesen.

I hans hjem var hun jo nå blitt som et annet menneske, nesten ikke til å kjenne igjen, stille, som hun gikk og så godt som ikke så ham, mens hun i et og alt slavisk rettet seg etter husmoren. Denne nye siden ved henne hadde en stund satt ham i tvil. Det varte dog ikke lenge før han var på det rene med at hun i dette forhold fullstendig hadde oppgjort hva hun ville, og scenen med tebrettet som av de andre ble utlagt som klossethet, var for ham noe helt annet. Han smigret seg med at hun underkastet seg all denne tvang for hans skyld, og følte at det var en interessant historie, hvordan den nå kunne ende.

Men det var på den annen side noe i hennes vesen, som gjorde at han ikke visste hvordan han rett skulle fange an, og som stadig overholdt en viss avstand. Det samme hadde vært tilfellet under samværene ute hos gamle Jakob og var egentlig hovedgrunnen til at denne forelskelsen i stadig sterkere grad hadde opptatt ham. Han hadde der ute engang møtt et uttrykk i hennes stålgrå øyne som ga ham inntrykk av at den meningen hun hadde om ham, i et øyeblikk kunne snus, og at han sist av alt turte la henne føle at han opptrådte som Kurmager [en som stadig flørter med damene]. Derfor hadde han også nesten alltid talt med bestefaren og med henne selv mere som tilfeldig.

Saken var at gamle Jakob godt hadde skjønt at sjøløytnanten ikke kom dit ut for hans skyld, og da han ikke vel kunne stenge døren for ham, hadde han meget forstandig advart sin sønnedatter mot ham. Han forklarte henne, at slike folk ikke pleier å gifte seg med en simpel manns barn, mens det kun hender altfor ofte, at de leker kjærlighet med dem. [...]

Elisabeth svarte den gang ikke videre; men et trekk ved munnen viste at hun nok forbeholdt seg å ha sin egen mening i denne saken. Hun hadde i Salve Kristiansen sett sin kjære og eneste kammerat og følte full sikker fortrolighet til ham, men sjøoffiseren hadde hele tiden siden utelukkende opptatt hennes tanker. Alt det hun så ivrig hadde svermet for hadde plutselig i hans person bordet skjæret. Men, om det var hans uniform eller flåtens bedrifter, eller ham selv, hun svermet for, det hadde hun ikke tenkt noe særlig på, før hun ble sår i sinnet og ettertenksom av bestefarens advarsel. Nå var det med bestemthet ham selv, den smukke glimrende bærer av det alt sammen, men samtidig reiste det seg i hennes natur en ubøyelig stolthetsfølelse, hvoretter hun resignerte på ethvert forhold til ham, mens hun dog beholdt sitt svermeri. Det var denne dobbelthet, som hennes øye røpet, og som forvirret sjøoffiseren.

Da hun siden av tanten fikk vite, at hun hadde vært ute for folkesnakk gikk dette dypt i henne, og hun fikk enda mer enn før fornemmelsen av at det var en usynlig mur.

*

En måneds tid etter, da «Juno» igjen lå seilklar, kom Carl Becks søster en dag smilene inn i stuen og sa: «Elisabeth! Det står en ung sjømann ute i bislaget og ber om å få tale med deg.  Han har en pakke under armen, det er kanskje en gave.»

Elisabeth, som var opptatt med å bære inn en del bordstell, ble rød, og Carl Beck, som sto ved vinduet, noe blek. Hun visste godt at det var Salve, og var et øyeblikk nesten forskrekket over hans dristighet. Hun hadde sett ham et par ganger før, og latt ham føle at hun unngikk ham i anledning av hva tanten hadde fortalt henne. Hun gikk nå skjelvende ut til ham.

Han så en stund på henne uten å si et ord. «Vil du ta dette kjoletøyet, Elisabeth?» – sa han endelig nesten barskt.

«Nei, det vil jeg ikke, Salve, – slik som du har snakket om meg.»

«Så du vil ikke ta det, Elisabeth?» – ytret han langsomt og nedslått. «Ja, så kan det ikke nytte å si noe mer.»

«Nei, det kan ikke nytte å si mer, Salve.»

Ved å se, hvor ødelagt han sto og så på henne, i det han spurte: «Skal jeg seile med det, Elisabeth?» – brast med en gang tårene frem i hennes øyne. Hun ristet avvergende, men med et nesten fortvilet ansikt, på hodet og skyndte seg inn.

I stuen så de at hun hadde grått. Men Carl Beck var en kaldblodig mann, han lå i vinduet og så ut etter sin medbeiler, – om han gikk med pakken under armen ut av porten.

Den samme natten våknet Elisabeth. Hun hadde grått i søvne og drømt at hun så Salve stå nede på bryggen så fattig kledd og ulykkelig, men han var for stolt til å be noen om hjelp, og så hadde han sett så alvorlig, bebreidende på henne.

Hun ble liggende urolig uten å kunne få drømmen ut av hodet. Da hørtes lyden av en støyende og ropende menneskesverm utenfor, og hun gikk bort til vinduet. Politiet transporterte en mellom seg nedover gaten. Da de kom forbi, så hun ved skjæret av gatelykten et øyeblikk at det var Salve. Han kjempet imot blek og rasende, med den blå skjorten helt opprevet i brystet og det var et uttrykk i hans ansikt – hun sov ikke mer den natten.

Det hadde vært et stort matrosslagsmål over hos Mor Andersen på den andre siden av havnen. Det het at det var brukt kniv, og at Salve Kristiansen hadde vært hovedmannen. Kaptein Beck måtte dagen etter selv opp til byfogden for å få ham ut til de skulle seile, og han betalte bøtene.

Den unge piken begrep kun altfor vel årsaken til Salves oppførsel og gikk ut da sjøoffiseren dagen etter inne i stuen under adskillige utlegninger fortalte om dette – Salve hadde begynt klammeriet aldeles uten spor av foranledning.

Hun var i noen dager blek og medtatt, og sjøoffiseren hadde følelsen av at hun var enda mer enn sedvanlig tilbaketrukken i forhold til ham. –

Ettermiddagen før de skulle seile kom Salves far og yngre bror ombord for å ta farvel med ham, og det var da noe underlig i hans vesen, som var dem begge påfallende; – det var, syntes broren, nesten som om han tenkte at de ikke skulle ses mere.

Han tilbød faren hundrededalerseddelen sin og da denne ikke ville motta den, måtte han love iallfall å passe på den for ham. Hans far tok det for sørgmodighet og nedtrykthet i anledning av hva sønnen i de siste dagene hadde vært igjennom med politiet, men i det han gikk fra bord sa han dog noe beklemt: «Husk på, Salve, at du har en gammel far som venter hjemme!»

Kvelden og en del av natten tilbragte Salve Kristiansen sittende i «Junos» mers [en liten plattform i en av mastene]. Han stirret over til Becks hus så lenge det var lys i kvistkammerset der, og da det gikk ut syntes han det sluktes noe inne i ham selv også.

Les original kildetekst

Lurer du på hvordan det gikk med Salve og Elisabeth? Losen og hans hustru kan leses i fullversjon hos bokselskap.no