Livsbetingelsene i Norge ble langt på vei bestemt av årsrytmen i næringsveiene og hva naturen kunne gi. Nordmenn var fattige sammenlignet med senere tider, men ikke i forhold til andre land på samme tid.
Sammenlignet med senere perioder er det ikke tvil om at nordmenn flest var fattige i årtiene midt på 1800-tallet. Mange mennesker i både by og land levde bare så vidt over sultegrensen. Boligene var trange og til dels kalde for mange, ikke minst i byene, der hver sjette nordmann bodde.
En betydelig del av nordmennene måtte ha fattigstøtte. Forventet levealder var under 50 år. Levekårene var likevel i bedring i takt med den økonomiske framgangen. Økonomien vokste og levekårene bedret seg sterkt mellom 1830 og 1870.
Levestandard
Bedringen i levestandarden i tiårene fra 1830 skyldtes den økonomiske veksten som kom fra eksportnæringene (især trelast og fisk), skipsfarten, begynnende industrialisering og framgang i jordbruket.
Inntektene økte langsomt, men sikkert for alle yrkesgrupper, men forskjellene var store. En industriarbeider kunne i 1860-årene kanskje tjene 300–400 kroner i året, en professor ti ganger så mye og en større næringsdrivende enda mye mer, men variasjonene var store i alle yrker og næringer.
Bygdene: mangesysleri
Et levelig utkomme i Norge berodde på at folk kunne drive «mangesysleri». Gårdbrukere og husmenn kunne hente utkomme fra mer enn åker, eng og husdyr. De kunne drive i skogen, ta arbeid i bergverk og på sagbruk, arbeide ved anlegg eller med håndverk.
Ikke minst drev de fiske, som kunne være den viktigste inntektskilden, eller hjemmefiske til husbruk. De ulike virksomhetene foregikk på forskjellige tider av året, årssyklusen eller «årshjulet» i bondesamfunnet.
Ulik trygghet
Levekårene i Norge midt på 1800-tallet var avhengig av om livsformen var stabil eller ikke. Den viktigste skillelinjen gikk mellom folk som hadde eiendom, og folk som var eiendomsløse. Det gjaldt både økonomisk sikkerhet og politiske rettigheter.
De fleste gårdbrukere og deres familie hadde utsikter til et stabilt liv med et noenlunde sikkert utkomme. Husmenn, tjenestefolk og andre arbeidere måtte ofte flytte på seg for å få arbeid, selv om mange husmenn kunne ha plassen i mange år. Det var «faredager» eller «flyttedager» 14. april og 14. oktober, da nye kontrakter kunne inngås.
Friere stilling
Alt i alt stod norske husmenn, tjenere og andre eiendomsløse i en mye friere stilling enn i mange andre land, hvor det var stavnsbånd eller livegenskap.
Det ga en viss sosial likhet, som viste seg for eksempel i at variasjonene i dødelighet eller skoleprestasjoner mellom ulike sosiale grupper var små.
Bortsett fra tjenestefolkene, som var unge, levde de fleste i ekteskap, der begges innsats var uvurderlig for utkommet. Det ga kvinnene en relativt selvstendig stilling. Arbeidet var kjønnsdelt, slik at kvinnene hadde ansvaret for barn, hus og fjøs, men det var felles innsats i onnene. Der mennene var borte, som på fiske, var kvinner og barn de egentlige bøndene.
Byene
Flyttemønsteret til de eiendomsløse kunne omfatte opphold i byene som tjenestefolk eller dagarbeidere. I byene hadde innbyggerne ellers oftest bare ett yrke, som kjøpmann, håndverker, dagarbeider, sjømann, fisker eller i økende grad arbeider i den nye industrien.
De høyere sosiale lagene hadde som regel et tryggere utkomme, selv om de var avhengige av økonomiske konjunkturer. Etter 1830 var imidlertid handelen i framgang, både mot utlandet og innenriks.
Embetsmennene og deres familier fantes både i byene og på bygdene, ofte flyttet de omkring som ledd i en embetskarriere. Kjøpmennene var på et vis de typiske byboere, byene het da også «kjøpsteder».
Kjønnsroller og ekteskap
Bare i de øverste sosiale lagene, hos embetsmennene og mer velstående kjøpmenn og håndverkere, drev kvinner utelukkende med husarbeid. Blant kjøpmenn og håndverkere ellers var kvinnen med i virksomheten. I lavere sosiale lag hadde kvinner ofte lønnsarbeid.
Giftermål skjedde oftest, men ikke alltid, innenfor samme sosiale lag. På grunn av den høye dødeligheten (sammenlignet med senere) var det vanlig med gjengifte, altså at enker eller enkemenn giftet seg på nytt. Her kunne eiendomsløse menn gifte seg til håndverks- eller handelsbedrifter eller til gårdsbruk på bygdene.