Arbeiderminner - byliv

Kilden

Mer informasjon om kilden

På en oppbygget steinterrasse langs Vaterlandselva, ved begynnelsen av Vaterlandsbrua, var det fisketorg med en livlig virksomhet som vi kunne stå og se på fra brua. Om sommeren kjøpte vi horngjel og makrell her. Horngjel er en fisk jeg aldri ser nå. Det var en lang, smal fisk med makrelltegninger på ryggen og et langt smalt hode. Den var en sikker forløper for makrellsesongen.

På den andre siden av elva, ved enden av brua, lå det et helt rukkel av gamle treskur, hvor det bestandig var et eller annet gjøggel å se. Her så eller hørte jeg den første fonograf – forløperen for grammofonen. Det var et apparat hvorfra det gikk en masse gummislanger og som sto midt på et rundt bord, og der sto vi unga rundt med gummislanger i ørene og hørte på vidunderet. Det kostet 5 øre. Dette må ha vært i 1895 eller 96.

Noen år senere fikk vi unga spleiset til en fonograf. Det var en liten maskin med trakt og voksriller. Plater kom langt senere. Ved denne tiden så jeg også de første lysbilder, (Laterna magasin). Det var på et loftslokale over Løveapoteket (der hvor Folkerestauranten lå ligger). Det var bortleid til noen religiøse forsamlinger og der gikk jeg på søndagsskole. Jeg nevner dette for at De skal få en liten anelse om den kolossale tekniske utviklingen i min tid, fra jeg sto med gummislangen i ørene og til jeg får all verden inn i stuen gjennom T.V.

Jeg har i et kåseri i Kringkastingen fortalt litt fra ”da jeg var gutt”, men jeg vil gjerne tilføye noen trekk av gatebildet eller gatelivet, for det var jo der vi gategutta tilbragte vår meste fritid.

Da jeg var 6-7 år var jeg med de eldre brødrene mine på ”marken”. Det var 3 dager i februar. En ”fest” som alle så fram til. Da var hele Youngstorget og omliggende strøk fyllt med bønder som solgte sine produkter. Alle mulige slags bruksvarer, og leketøybuer med det herligste utvalg.

Dessuten en masse gjøglerbuer med ”sterke menn”, ”skjeggede damer”, ”havfruer” – vokskabinet, musikere, visesangere – dverger. Levende gorilla som etter sigende ble avslørt som en vaskeekte utkledt Kampe-gutt.

Men det vi mest forbant med marken var foruten leketøyet, alle honningkakebuene hvor vi fikk en stor deilig brunstekt honningkake med sukat i midten, for 5 øre. Senere da jeg kom i læra husker jeg de gamle svenna fortalte om sine opplevelser fra tidligere markener. Svenna, ja læregutta også, hadde fri de dagene da ”Marken” varte. De sang viser og sanger som de hadde lært der. Ha, jeg husker en gammel svenn som sang en meterlang religiøs sang om treenigheten, det hellige 7-tall – de ti budene – de tolv apostlene og hvor hvert vers endte med ”men en er dog den som råder over himlen og jorden”. Den hadde han lært på ”marken” påsto han.

Så det var nok en allsidig underholdning. Mest stolt var de over en skomakersvenn som ble kalt ”Knut Valders” og hans kone Pepita (det var navnet på en verdenskjent spansk danserinne) som gjennom mange år opptrådte på ”marken”. Han spilte hardingfele og hun danset. De skulle ha vært elever av den kjente Myllarguten. Men ellers fortalte de rå og brutale historier om slagsmål, overfall – fyll – bondefangeri o.s.v., så det var ikke noe rart i at politiet tilslutt fikk det forbudt. Det var visst i 1898.

Siden så var det bare hestemarken på den årstid i mange år fremover, men den sto det ikke slik glans av. Hestene satte selvsagt sitt preg på gatebilder. Store, tunge arbeidsvogner med jernskodde hjul som skramlet noe forskrekkelig mot gatesteinbelegget og gummihjulede brude-landauere som vi også måtte se på.

Trafikkvansker og trafikkulykker var det nok også dengang. Min eldste bror Karl som da var visergutt i en fargehandel på Grønland, ble påkjørt og gikk og haltet med et ødelagt ben resten av livet. Selv fikk jeg også et spark av et hesteben da jeg skulle skrå over en gate. Det ble et sengeleie, men det ser ikke ut til at det ble noe men av det.

I forbindelse med hestetrafikken gikk det i gatene et korps av renovasjonsarbeidere med sopelime og et stort ”søppelbrett” som var malt gult innvendig, og sopte opp hestemøkk fra gata. Det ble kalt for det gule kor, og vi gategutta sang:

Her kommer det gule kor.
En hestekraft det bor.
For alt som skinner gult,
det har makten her i nord.

Uten at vi visste noe om det, henspilte det for det første på den bekjente Borgerbevebning fra midten av det forrige århundre som på grunn av sine praktfulle uniformer ble kalt Det gule kor, og det andre til den gule fargen i det svenske flagget. Dette var jo i Unionsstridens dager.

En annen gruppe vi ofte var nede og så på, var en liten tropp – en 10-12 menn kanskje, som i grå vadmelsklær med en liten lue, kom marsjerende og med en fangevokter eller gevaldiger ved siden, fra Mangelsgården i Storgata (Magnusgården, sa forresten vi gutta) eller Prins Christian Augusts Minde. Det var Tvangsarbeideranstalt dengang. Og disse stakkars fangene måtte da gå spissrotgang gjennom Storgata, Stortorget, Kirkegata og ned på Festningsplassen, hvor de vel hadde ett eller annet slags arbeide. Et bedrøvelig syn.

Mens jeg nevner Festningsplassen, så minnes jeg det første politiske møte jeg var på. Det måtte vært ganske tidlig for jeg husker ikke når det var eller hva det var. Jeg husker bare gategutta som løp rundt omkring og ropte: ”Stem med venstre, så får vi mere graut”. Ellers så hørte jeg aldri noe om politikk hjemme.

Et annet trekk i gatebildet var alle musikantene og gatesangerne. En skulle nesten tro de hadde faste distrikter, for på Kampen gikk det i mange år en liten gråskjegget italiener med lirekasse og en liten rød og blå uniformert apekatt som var riktig flink til å skramle med en børse. Den var bunnet fast med en lang tynn lenke. Lirekassen hadde som glansnummer ”Daisy Bell”. Jeg tror den var ny dengang.

Ellers gikk det sigøynere med tamme kakaduer i bur som leverte deg ”lykkebrev” for 10 øre. ”Fredens Engel” var vel kjent, men hun gikk mest i de finere bydeler. Det var ei lita tykk kjærring med ei lita, så lita og tykk datter, som dro ei lirekasse på en gammel barnevogn om sommeren og på en kjelke om vinteren, og vi unga sang til en av lirekassa’s melodier:

Se Fredens Engel svever
omkring på fire hjul.
Om vinter’n brukes meier
om sommer’n bruker’n hjul.

Det ble fortalt at de var katolske og det var noe veldig mystisk noe.

Det var mange andre med lirekasse, mest italienere som streifet landet rundt og gjorde noen gjestevisitter i byen. Flere visesangere med gitar og trekkspill. Blant andre ”Blinde Kal”, en anleggsarbeider som hadde fått ødelagt ansiktet ved en mineringsulykke. Han ble en fast institusjon gjennom mange år på veien til Holmenkollbakken, der han satt med sitt uhyggelige vansirede ansikt og spilte en enkel melodi på et toradig trekkspill.

Om sommeren hente det at det kom små hornorkestre, 4-5 mann, og spilte i gårdene. Det var mest tyskere.

Det var ellers mange originaler å se på gatene, mange halvtomsede og åndssløve, f.eks. ”Nit Niten go’ gutt fra Sagene”. Den sosiale forsorg var jo ikke så sterkt utbygget dengang, så mange av disse gikk på gatene. Det var mange tiggere også – skjønt betaling visstnok var forbudt. Det var jo mange andre originaler også. ”Gamle Norge” med sin uniformslue. ”Den glade murer”. En, som det ble sagt var en tidligere lærer, som med tordenrøst sang og holdt taler i gårdene, og mange, mange flere.

Om alle disse ble det fortalt mer eller mindre troverdige historier, og det er skrevet om dem på forskjellige steder, så jeg skal ikke gå i detalj her, men bare nevne ”Tjukkmarjagutta”, beryktede slagsmålskjemper som herjet nede på Grønland og Frysjuhall. De var politiets skrekk, men det sto også skrekk av politiet. Det var robuste karer med oppnavn som ”Sprett i vassfat”, ”Rauen”, ”Firkanten”, ”Armer og bein” o.s.v.

Et annet trekk i gatebildet var Fillepellerne. De gikk med en pose eller sekk på ryggen. Noen av dem med en gammel barnevogn, samt en kjepp eller jernkrok som de gravde i søppelkassene med for å finne filler-bein-jern-skrot eller annet avfall.

Denne geskjeften holdt seg i mange år og det måtte ha vært mange av dem. Det så ut som om de hadde sine faste strøk, disse kara også. Ihvertfall kan jeg huske i de åra jeg var i lære i Skovveien – en stor leiegård med innebygd gårdsplass og vi hadde verkstedsvinduet rett ut mot søppelkassene, at det var de samme kara som gikk igen.

Det var en kolonihandler i gården. Han kastet ofte ut skjemt frukt. Appelsiner, epler o.l. og vi så ofte at fillepellerne åt dette direkte fra kassa etter at de hadde skjært bort det som var skjemt. Det var vel mest i sentrum og de bedre strøk at disse fillepellerne gikk, for i utkanten sørget nok småguttene for at filler og jernskrot og især flasker ikke gikk i søppelkassene, for det var en del av små inntekter.

Det var som nevnt en rekke sånne avfallsforretninger rundt omkring i byen. De profesjonelle fillepellerne hadde derimot sin sentral hos en skraphandler i Hausmandsgt. rett imot Gassverket, der som ”Blå Kors” nå ligger. Der var det et stort treskur hvor avfallet var sortert med filler i ett hjørne og bein i et annet og med hauger av kopper, sink og jernskrot og ikke å forglemme flasker.

Her kunne en ofte se grupper av disse stakkars menneskene. Det var nok et ynkverdig liv – men hvorledes de ellers levde, vet jeg lite om.

Men det var da muntre innslag i gatebildet også. Det var avisguttene som i sentrumsgatene høylytt reklamerte for sin forretning. ”Kjøp aviser Di – 5 øre”. Utpå dagen gikk det nok tre for 10 øre også. Det var mange aviser den gang. Intelligensseddelen, Verdens Gang, Aftenposten, Ørebladet, Forposten og ikke å forglemme Sværta (Morgenposten). Det var nok den mest utbrette.

Det var aldri noen annen avis hjemme i min barndom og det var nok tilfelle i de fleste arbeider- og middelklassehjem.

Det gikk det ordtaket at: ”e kjæring som ikke bodde til gata, og ikke leste Sværta – hu visste ingenting”. Mange år senere i representantskapet i Oslo (Kristiania) arbeiderparti var det at – da det ble snakk om agitasjon for Social-Demokraten (Arbeiderbladet) – en gammel traust jernarbeider – Lindal – sa at: ”Sværta, den er liksom vegglusa – har en først fått a inn i huset, er det umulig å bli kvitt a”. Det ble også et slags ordtak.

Nå, avisgutta brydde seg vel ikke om hva slags aviser de solgte. De bare brølte ut: ”Kjøp aviser da, Di!” Og var det noen store begivenheter eller ekstra nyheter, så skrek de også dem ut med skingrende stemmer. De var både stemmesterke og taleføre, disse gutta.

Det samme var også utroperne foran kinomatografene. Den første kino med levende bilder ble åpnet i Stortingsgt. 12 omkring 1903 eller 04. Og det var vel en opplevelse å se, selv om bildene flimret og det stadig så ut som om det regnet.

Senere ble det en flom av kinoer i butikk- og lagerrom og andre lokaler i hele sentrum, Møllergt., Torggt., Storgt., Brogt. o.s.v. og utenfor hver kino sto en utroper i en spraglete uniform som delte ut programmer samtidig som han med sterk stemme og rikt ordvalg anbefalte stykket som spiltes derinne – Et storslagent drama i 5 akter og 12 avdelinger – 10 øre for barn – 25 øre for voksne. Den mest kjente av disse utroperne var ”Kælkelava”.

Hva det oppnavnet betyr eller hvordan han hadde fått det, vet jeg ikke, men han skrek så en kunne høre ham fra Brogata og langt utover Grønland. Senere ble både avisguttenes rop og denne form for kinoreklame forbudt av politiet.

Det var også livligere omførsels- og gatehandel dengang enn nå. Det rekte en masse kramkarer og skreppekarer fra dør til dør, men også mer legal handel. Foruten de ulljøder og italienere med gipsfigurer som jeg tidligere har omtalt, var fiskehandleren en velkjent figur. Han kom hver morgen i sesongen med sin kjærre hvorpå det var innrettet en hel butikk, og ringte med sin håndbjelle og skrek: ”Fisk i går’n”. Andre dro på samme måte med frukt, særlig epler.

Iskremsalget begynte også først på gata. Ihvertfall husker jeg den første iskrem jeg spiste. Det var nede på Festningspromenaden, hvor vi gutta sto rundt et stort bord og fikk utlevert en skål med en klatt iskrem og en teskje. Skålen ble så skyllet i en balje, og så ble nestemann servert. ”Værsego’, 10 øre, takk.”

Ellers foregikk vel den meste handel på Stortorget som var guttenes Eldorado om sommeren, men det har jeg fortalt om i det før nevnte radiokåseri.