Arbeiderminner - oppvekst

Kilden

Mer informasjon om kilden

I 1900 flyttet vi til Herman Fossgt., riktignok i en bakgård med baksiden mot en steil fjellvegg, men det var 3 værelser og kjøkken. Noe stort bedre plass ble det nok ikke de første årene allikevel. Besteforeldrene flyttet med og de hadde det ene kammers.

Det andre var skredderverksted og under de perioder da far var arbeidsfør var det bestandig en svenn eller sypike som hadde losji der. Disse hus i Herman Fossgt. var vel noen av de siste utløperne av jobbetidens boligbygging, for vi fikk bo gratis en to-tre måneder. Det gjaldt å få leieboere i alle de nybygde ledige hus. Det var kun den ene siden av gaten som var bebygd. Et kvartal fra nr. 2 til nr. 24. Ellers var det åpne løkker rundt omkring. Hele Iladalen oppover, - begrenset på den ene siden av det lille gårdsbruk Ila og haven til Lovisenberg sykehus, og på den andre siden av Maridalsveien var det åpne løkker til langt forbi Nordre Gravlund.

Midt i dalen – straks nedenfor der kirken nå ligger, var det to store kunstige isdammer som ble skåret opp i store isblokker på etter-vinteren. Is var en vanlig salgsartikkel før kjøleskapenes tid. Dessuten gikk det en åpen bekk med et lite fossefall og noen sparsomme trær. Hit dro vi på landtur og ellers hadde vi på disse åpne løkker den herligste tumleplass til alle slags leker.

Midt imot Herman Fossgt. var det åpne jorder helt opp til gamle Akers kirke – Iversløkka ble den kalt, - som kun ble gjennombrutt av Waldemar Thranesgt. og som bare var bebygget det nederste kvartalet som slutter der hvor Alexander Kiellands plass nå ligger. Dengang var den bare benyttet av veivesenet til lagring av en kjempemessig puksteinhaug.

Den ble forresten flittig benyttet under en av de vanlige pipekonserter og opptøyer som engang – antakelig i 1903 eller 1904, var forårsaket av en ondartet streik ved Salomons Skofabrikk i Darresgt. 2. Fabrikkeieren hadde fylt fabrikken med streikebrytere – mest med fattige, innførte polske jøder. Alle vinduene i hele bedriften ble kastet ut og det ble slått trelemmer for vinduene og disse stakkars menneskene måtte arbeide og bo derinne. Det ble hentet mat til dem i store spann fra Dampkjøkkenet.

Utenfor drev ridende politi klappjakt på de store guttesvermene og "pøbel" som spredte seg utover de åpne løkker. Skotøyarbeiderne tapte den streiken. De tapte også en rettssak om blokade av Salomons skotøy som de forsøkte. Det ble ingen organisasjon og ordnede forhold ved denne fabrikken før i 1918.

Som nevnt var pipekonserter og opptøyer blant våre vanlige og årlige fornøyelser. Fra Kampen husker jeg jo krigen med Vålerengsgutta, hvor vi sto på hver vår side av Jordalen og kastet stein og skjelte hverandre ut. Vi hadde til og med vår egen kampsang eller kamprop:

                Kampegutta er ikke bange,
                Vålerengsgutta vi tar til fange".

Det var krig mellom gutta fra Rodeløkka og Grünerløkka – mellom Hammersborg og Vika o.s.v. Og på Iversløkka ble det utkjempet mangen en dyst mellom gutta fra Maridalsveien og snobben fra Herman Fossgt. og St. Hanshaugen. Det gikk hardt for seg mangen gang. Jeg husker engang at en gutt hadde stjålet en gammel haglbørse med litt løskrutt fra far sin. Og hvis jeg ikke minnes feil var det i samme forbindelse at en rekke gutter skulket skolen en dag. Det ble stor ståhei – avisskriverier og gode greier. De eldre hadde nok sine problemer med ungdommen dengang også.

Det kunne vært av interesse å ha fått granske de sosiale årsaker til disse pipekonserter og ungdomsopptøyer, for de hadde sikkert sine røtter langt tilbake i tiden. Jeg hørte senere de gamle svenner fortalte om lignende foreteelser i sin ungdom, blant annet noen kraftige opptøyer mot baker i Karl Johansgt. på hjørnet av Arbeidergt.

Jeg kan ikke tidfeste dette, men det var antakelig i 70-80 årene. Det hadde spredt seg rykter i byen om at denne bakeren som frimurer, hadde vært med å sende spebarn til "Tryn-Tyrken". Altså den rene overtro. Andre opptøyer hadde sikkert sosiale årsaker.

Her vil jeg innskyte et lite trekk til:

På den annen side av Waldemar Thranesgt., omtrent der hvor lekeplassen ligger nå, var det et dypt dalsøkk som gjennom mange år ble brukt til fylling, av Veivesenet, for å jevne terrenget. Ute på denne fyllingen var det en gammel mann som hadde bygd seg en hytte av vrakbord som han hadde funnet på fyllingen. Den var ganske liten, sikkert ikke over 2x2 m, og lav under taket, men han hadde en liten ovn til matlagning og veggene var tapetsert med gamle aviser.

Det var ganske hyggelig derinne og jeg var ofte på besøk hos ham, for han levde av det han fant på fyllingen, blant annet vrakved som han hugget opp og solgte til folk med mindre god råd. Det var forsåvidt ikke noe merkelig med det. Uteliggere eksisterer det ennå. Men merkelig var det kanskje at myndighetene tolererte midt inne i byen – for det var sikkert ulovlig.

Selv etter at vi hadde flyttet til Herman Fossgate, omkring århundreskiftet, fortsatte jeg å gå på Kampen Skole inntil våren 1902. Det var lang skolevei fra St. Hanshaugen til Kampens Skole og den gikk over Kampens Vannbasseng – de åpne løkkene bak den Botaniske Have – Rodeløkka – Øvre Foss og hjem. Her hadde jeg mange spennende opplevelser, især på de delvis krattbevokste løkkene mellom Havegt. og Trondhjemsveien.

De var et yndet oppholdssted for byens utskudd av begge kjønn om sommeren – kortspillag og fyllelag. Det var ofte razziaer av ridende politi her og det hendte flere ganger at jeg så de hadde knepet en synder som med håndjern og armene oppstrakt, dinglende og småspringende mellom de to politihestene, ble bragt til nærmeste politistasjon. Et sørgelig syn.

Senere kom politivognene (Svartemarja), lave, åpne vogner med messingrekverk rundt så en kunne se all elendigheten. Det var mye fyll og slagsmål både her og andre steder – det er sikkert, men jeg må si jeg nærmest fikk et sjokk da jeg nylig leste Finn Havrevolds bok om Helge Krog – som er omtrent på min alder – tilbragte sine første 9 år på Rodeløkka, hvor hans far var medeier og bestyrer på Dælenengens Tegelverk. At barna ikke fikk lov til å gå ut etter mørkets frembrudd, for ikke å bli dratt inn i de stadige slagsmål mellom guttebandene fra Rodeløkka og Grünerløkka, var det jo intet merkverdig ved – men at hans far, advokat Krog stadig gikk med revolver på seg, for han var utrygg i det miljø, forbauset meg, for vi følte oss jo ganske trygge.

Familien Krog var jo også frisindet og sosialt innstillet. Fru Cecilie Krog var også den første kvinnelige akademiker i Norge. Men dette trekk forteller litt om den sosiale avstand mellom vest- og østkant av byen dengang.

Jeg gikk den lange skoleveien fra Herman Fossgate til Kampen Skole til våren 1902, da jeg ble overflyttet til Møllergt. skole, hvor jeg gikk de to siste klasser. Det var nokså lang vei det også, men interessant. Vi gikk over løkkene, opp Bergstien til Gamle Akers Kirke – langs Vår Frelsers Gravlund – over Damplassen, forbi lysthuset til Wergeland som fremdeles lå der dengang og ned den morsomme steintrappa som ligger der ennå.

Jeg nevnte Vår Frelsers Gravlund fordi den kom til å spille en viss rolle for meg – ikke akkurat da, men senere i ungdomsårene og som voksen – ja, for den del, den dag i dag. Vi hadde en klasseforstander Wik som fortalte oss om denne fredfyllte plett i sentrum av byen med det pulserende liv rundt seg, og han nevnte navn på alle de store menn som lå begravet der. Senere kom jeg til å vandre der og jeg har lest ut mangfoldige bøker, sittende på den vakre høyden der, i lune sommerkvelder.

Jeg gikk også rundt og så på alle gravstedene, Wergeland, Welhaven, Ivar Aasen, Olaus Fjørtoft og senere Ibsen og Bjørnson og mange flere kjente navn. Det var som en vandring gjennom Norges politiske og kulturelle historie og jeg begynte systematisk å lese alt det jeg kunne komme over av dem – og om dem. Det kan synes å være en merkelig vei inn i litteraturen – men det var altså min.