Skomaker Anton Andresen husker tilbake til dagene da han som ung gutt gikk på folkeskole og senere middelskole i Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet. Han bodde på Kampen sammen med faren som var skredder og delvis ufør, moren som var hjemmeværende, fire søsken, bestemor og bestefar, samt en rekke pleiebarn (fosterbarn) som kom og gikk gjennom årene. Til tross for tøffe kår fullførte han den niårige grunnskolen, og gikk senere i lære som skomaker.
De første skolene i Norge, katedralskolene i middelalderen, var bare åpne for gutter fra overklassen. På 1700-tallet ble det også vanlig med omgangsskoler. Disse besto av prester eller skolemestere som reiste rundt fra sted til sted, og underviste i kristendom, lesing, skriving og regning. I løpet av 1800-tallet kom det lover om faste skoler og obligatorisk skolegang, både for overklassen og allmuen. Da Andresen begynte på skolen var det obligatorisk skole for både gutter og jenter, i adskilte jente- og gutteklasser.
Andresens minner er endel av prosjektet Arbeiderminner ved Norsk Folkemuseum, ledet av historikeren Edvard Bull d.y. Bull mente at det var for stort fokus på konger og statsmakter i historiefaget, og ville heller skrive historien nedenfra – det vil si fra helt vanlige menneskers perspektiv. Fra 1950-1969 samlet han inn skriftlige og muntlige kilder fra folk som hadde vokst opp i arbeiderklassestrøk. Arbeiderminnene danner grunnlag for mye av det vi vet om arbeidere som levde rundt århundreskiftet.
I kilden nedenfor kan du lese Anton Andresen sin beskrivelse av skolehverdagen.
Kilden
| Tittel: | Anton Andresens arbeiderminner: skoledagene. |
|---|---|
| Datering: | 1890-1910 |
| Opphav: | Anton Andresens, innsamlet av Edvard Bull d.y. i 1962 |
| Hentet fra: | Norsk Folkemuseum, Arbeiderminner, Skotøyindustri. Anton Andresen, nr.2599 s. 29-33 |
|---|---|
| Rettigheter: | Underlagt opphavsrett. Publisert med tillatelse fra Folkemuseet |
Mer informasjon om kilden
Det var dengang som nå, at en begynte på skolen i det år en fylte 7 år, men ettersom jeg var født i slutten av året, og skoleåret dreiet fra april til april, så var jeg ikke mere enn 6 år og 4 mnd. da jeg begynte på Kampens skole i april 1897.
Skolen var relativt ny. Bygget i 1888, tror jeg. Det var store, lyse klasserom, men det trengtes nok også, for det var fra 35-40 elever i hver klasse, og skoleundervisning både om formiddagen fra kl. 8 til 12 og ettermiddagen fra kl. 12-4.
De fleste gutta ville gjerne gå om formiddagen for å kunne få viserguttjobber om ettermiddagen. Det var en etter da-tiden helt moderne skole. Det ble sagt at det var den første skolen som hadde eget lokale for skolekjøkkenundervisningen og eget sløydlokale for gutter. De lå i kjelleretasjen og der var det også bad, hvor vi fikk ett bad hver 14de dag.
Skolen var liksom delt i to, jenteklassene i den ene siden og guttene på den andre. Gårdsplassen var også delt med et høyt plankegjerde. Så jentene så vi ikke mye til, unntagen når vi for en eller annen forseelse – komme for sent – være urolig eller ikke kunne leksene – måtte sitte igjen.
Og hadde vi en lærerinne eller lærer som skulle ha jenteklasse, så måtte vi sitte igjen der – det var liksom den verste straffen som kunne overgå oss, for da ble vi ertet så kolossalt av de andre gutta. Diskrimineringen av kvinnen ble tidlig innpodet i oss.
Jeg har forresten et sårt minne fra jeg selv satt igjen i en jenteklasse. Det var før det ble innført fritt skolemateriell og det var engang i første eller annen klasse at jeg fikk beskjed om å kjøpe en ny skrivebok til 10 øre. Det var antakelig i en av de vanskelige perioder i hjemmet, for det gikk den ene dag etter den annen uten at jeg fikk noen ny bok. Ja, så måtte jeg da sitte igjen en time, samt med en trussel om at jeg kanskje måtte gå klasseåret om igjen – det var også en skam.
Nå, boka kom vel, men jeg har aldri glemt den ufornuftige lærerinnen. Nå, den verste straffen var det nok ikke. Prylestraffen var ennå ikke opphevet, så på den fronten hente det nok av og til noe verre. Jeg vil ikke nevne sånne bagateller som slag over fingerne av linjalen, bli løftet opp i hårtusten ved øret eller en real ørefik – det var hverdagslige ting som gjennom skoleårene timedes oss alle.
Men det hente også at noen av gutta ble bragt opp på lærerværelset for å få ris eller, for grovere forseelser som skulking, naskeri o.s.v., på politistasjonen eller at gutta ble flyttet over i "Buseklassen" som vi kalte den. I den ble de samlet alle vanskelige og vanartede barn fra sinkene som ikke kunne følge med i undervisningen og til de villeste krabater som skulket skolen, nasket og stjal og gjorde alt det som er ondt i Herrens øyne – som skrevet står. Denne "Buseklassen" sto det skrekk av.
Jeg tror at disse klassene ble opphevet ved den tiden, for jeg kan ikke huske det var noen slik ved Møllergt. skole som jeg gikk på de to siste årene. Det ble eller var opprettet særskoler f.eks. den i Sarsgt. og Ullevålsveien og de mest vanartede ble sendt på "Toftes Gave", ved Mjøsa. Blant gutta ble det også nevnt et sted som het "Risebo". Det siste navnet har jeg sett etter mange steder uten å finne det. Kanskje det var et navn som gutta hadde komponert selv.
Undervisningstiden var fire timer hver dag i alle 7 klasser. Vi måtte sitte med armene over kors og rette i ryggen, når vi ikke skrev og regnet da. Disse fag sammen med norsk var vel de viktigste. Men vi hadde da også historie, geografi, tegning, sløyd, gymnastikk og sang. Det siste fag husker jeg særlig godt fra mine to siste år på Møllergt. skole, hvor vi hadde komponisten Kr. Wendelborg til sanglærer. Det var timer vi gikk og ventet på. Ellers var det religionsundervisning den første timen av hver skoledag gjennom alle 7 år. Om enn salmevers og bibelhistorie ikke var noe morsomt å pugge, så husker jeg en munter episode fra disse timer.
Vår elskede klasseforstander, gamle Pedersen fortalte oss om syndefallet og hvordan slangen ble fordømt til å krype på buken i alle sine dager. En av gutta spurte da om hvordan slangen hadde gått før? Og læreren svarte at den selvsagt hadde gått på halespissen og hoppet seg framover. Det har undret meg mangen gang senere om hvordan det egentlig hang sammen. Kanskje var det ironisk ment, kanskje spørsmålet kom noe bardus, det var jo ikke så lett å forklare det på stående fot, eller om han var av de mennesker som trodde på hver bokstav i bibelen.
Jeg traff mange av den typen senere i livet – og da kunne det jo være en viss logikk i den forklaringen vi fikk. Vi gikk ihvertfall, så lenge skolens autoritet virket, og trodde på det ifall vi overhodet tenkte noe på det. Men jeg har ikke lyst til å si noe ondt om denne læreren. Han var meget avholdt av gutta. Han var den snilleste læreren på hele skolen, sa vi gutta som gikk i hans klasse.
Ved den tiden ble den første kommunale middelskolen opprettet. En gikk da ut av 5. klasse i Folkeskolen og over i en 4-årig middelskole som den gang lå i Akersgt, såvidt jeg husker. Det ble da tatt ut to stykker av hver 5. klasse som skulle konkurrere om å komme inn der. I min klasse tok læreren ut meg og en til, men forholdene hjemme var da slik at det overhodet ikke kom på tale, enda læreren arbeidet sterkt for det. Den samme læreren vakte eller stimulerte min sterke lesetrang – især for dikt.
Til eksamen i 5. klasse fikk vi til oppgave å lære utenat et lite bruddstykke av "Tærje Vigen", men det gjør ikke noe om dere lærer dere litt mer, tilføyde han, samtidig som han forklarte litt om rytme og rim. Resultatet var at jeg lærte meg hele diktet utenat og jeg kan gudbedre meg lange bruddstykker av det ennå, selv om det er over 60 år siden.
I mine første skoleår var det nå ikke mye lesestoff -. Ja, vi holdt "Sværta" selvsagt, som alle andre skikkelige folk – ellers var det mest religiøs litteratur. Bibler, andaktsbøker, "Aandelige sanger og psalmer" o.s.v., også "Kneips Vandkur". Eller "Kneips Testamente" tror jeg den het. Det var en tysk munk som ville helbrede alle sykdommer ved forskjellige vannkurer, og som var veldig populær på den tiden. Gud vet om ikke betegnelsen Kneipbrød også stammer fra ham. Den nevnte bok var ihvertfall fars annen bibel.
Dessuten gikk det mange kolportører på dørene og solgte bøker som kom i 10 øres hefter. Blant annet husker jeg en fra den tiden jeg såvidt hadde begynt å lære å lese – "Skarpretterens datter" som inneholdt noen beskrivelser og noen forferdelige tresnitt av middelalderens torturredskaper. Den skaffet meg en masse mareritt. Og så kom hele rekken av de populære "Julius-bøkene" som ble distribuert på samme måten.
De to brødrene mine som var 5 og 8 år eldre og som hadde den samme lesetrang, hadde da begynt å samle bøker. Det var til å begynne med mest indianerfortellinger, små hefter à 5 og 10 øre med bloddryppende innhold og noen gyselige kulørte omslag.
Senere ved 10-12 års alderen, da vi flyttet til Herman Fossgt. begynte jeg å bytte på Deichmann som da lå i Kristian den 4des gt. Det var da ikke åpne hyller. Bøkene sto bak et gitter og vi måtte peke ut den vi ville ha. Her var jeg en flittig gjest, ikke bare i barneåra men også hele ungdomstiden. Og her slukte jeg rått alt jeg kom over. Uten system. Hultert til bultert. Fra klassikerne og til de verste røver- og sentimentale kjærlighetsromaner. Så det var vel nærmest bortkastede ungdomsår. Nå noe leiret seg vel av.
Således husker jeg ennå hvilket veldig inntrykk P. Krapotkins verker om den vitenskapelige anarkisme gjorde på meg. Men jeg hadde ingen kontakt utad. Hjemme var det bare religion. På verkstedet der jeg var i lære, var det bare fyll og griseprat.
Det var først da jeg kom i arbeide ute på Høvik verk at jeg kom i forbindelse med arbeiderungdomslaget. Men min vei inn og i arbeiderbevegelsen er en annen historie som skrevet står.