Første verdenskrig fikk store konsekvenser for skipsfarten i Norge. Ferden på havet var farlig på grunn av miner, ubåter og krigsskip i Nordsjøen. Mange sjøfolk omkom som følge av torpederinger og skipsforlis. Samtidig tjente en rekke skipsredere og andre profitører seg søkkrike på aksjespekulasjon og frakt av varer til de krigførende landene.
Nordahl Griegs skuespill «Vår ære og vår makt» tematiserte disse forholdene.
I forkant av premieren ble stykket forsøkt stoppet etter beskyldninger om at det var revolusjonært, men det ble oppført og nøt stor suksess både i Bergen og Oslo etter urpremieren 4. mai 1935.
I scenen under er vi på brygga i Bergen der flere situasjoner utspiller seg. Karakterene Ditlef og Freddy er skipsredere mens Henry og Kaptein Berg er sjøfolk. Mr. Cummingham jobber for britiske myndigheter.
Kilden
| Tittel: | Vår ære og vår makt, første akt, scene III |
|---|---|
| Datering: | 1935 |
| Opphav: | Nordahl Grieg |
| Hentet fra: | "Vår ære og vår makt" i prosjektet Ånd eies av alle - Nordahl Grieg digitalisert ved Bergen offentlige bibliotek. |
|---|---|
| Rettigheter: | CC BY-NC |
Mer informasjon om kilden
[Utdraget fra skuespillet er forkortet og modernisert.]
Vår ære og vår makt
Første akt, scene III
Foran teppet. På vei nedover mot havnen. Ditlef og Freddy kommer gående.
FREDDY: Det er klokken seks «Vargefjell» går. Ikke sant?
DITLEF: Det var meningen.
FREDDY: Kapteinen er kanskje så elskverdig å ta med et brev fra meg. Jeg er kommet i en meget pinlig situasjon. Da «Lyderhorn» blev torpedert mistet jeg fire nye dresser som jeg hadde fått sydd i London.
DITLEF: Ka ska eg si som hadde ombord seks kasser med whisky – så fin at den ikkje føres i handelen! Jo det e tider vi lever i!
FREDDY: Som du vil erindre er det ikke den første ubehagelighet jeg har opplevd i så måte.
DITLEF: Eg sier som eg gjør bestandig: Det e ikkje ant for, vi får spenne livremmen inn, og ta det med godt humør.
(KAPTEIN BERG kommer imot dem)
DITLEF: God aften, Berg! Det ser ikkje verst ut, ka? Bare fineværet!
KAPTEIN BERG (langsomt): Været er det ikke noe å si på. Men De husker kanskje hva jeg fortalte Dem. Da vi ble stoppet på siste turen og jeg rodde bort til U-båten med papirene, sa sjefen til meg: Neste gang De går med kis til England, senker vi Dem. Neste gang, det er i dag, det.
DITLEF: Nordsjøen er stor den, far. Og De finner nok en plass så De kan smitte ut og lure tyskeren. (Hjertelig): Lær av meg De, Berg. Se ikkje så mørkt på det!
(De går videre og ut, alle tre.)
(Matroser og fyrbøtere med sjøsekker kommer nedover mot havnen. Kvinner og barn følger. En legger merke til to unge mennesker, Ingolf og Berly; dessuten en eldre mann, forhenværende sjømann, og sønnen, Alf, sytten år. Langsommere enn de andre kommer Henry og Lillian. Henry er en ung fyrbøter, et følsomt, klart ansikt, fylt av sørgmodig ettertanke. Lillian er av naturen tidig [kvikk], men stille i kveld, der hun går og holder i armen hans.)
HENRY (stanser): Kor pent her e! Siste kvelden.
LILLIAN: Men du kommer snart hem igjen til meg og Småtten. Det lover du!
HENRY (smiler til henne): Det lover eg.
(To gutter kommer inn fra høyre, de spiller syl [en gatelek der man kaster en syl ned på et kloakklokk av tre] med brennende iver.)
FØRSTE GUTT: Her e fint. Her kan eg gjøre doble håvve [et kast med syl].
ANNEN GUTT: Du hakkje gjort dasset.
FØRSTE GUT: Hakkje eg det! (Han gjør doble håvve.) Den vakkje verst, ka?
ANNEN GUTT: Va det nokke då? (Begge setter sig på huk, og sylspillingen fortsetter.)
LILLIAN: Eg va ordentlig god te å spille syl. (Ser på Henry.) No e visst tankene dine langt borte.
HENRY: Nei, de ekkje det. Eg tenkte på guttene her. Kor mykkje glede der e i de. Alt e jo bare glede i en sånn gutt, fra han tørner ut på dørken om morgningen. Kor mykkje liv, kor mykkje mot. (Tungt): Eg synes at menneskene e for goe te det som venter de.
LILLIAN: Du har sett så mykkje ondt, Henry. Torpederinger, krigen som du fortalte om.
HENRY: Å, dét blir en fort vant te.
LILLIAN: Ka e det du ikkje blir vant te då?
HENRY: Deg. Å reise fra deg. Det blir eg ikkje vant te.
LILLIAN (Hun kysser ham.) Å du Henry!
FØRSTE GUTT: De kjøsser hverandre. Så du? De kjøsste hverandre. At de ikkje skjemst!
LILLIAN (henrykt): Ja. Vi kjøsste hverandre. Og vi skjemst ikkje. Gjør vi, Henry? Ikkje det spor [...]
(CUMMINGHAM står midt på scenen. Teppet går til side. Det er havnen med et skip ved kaien. Sjøfolk driver i bakgrunnen sammen med pårørende. Ditlef og Freddy står i samtale med kaptein Berg. Cummingham går inn i billedet.)
DITLEF: God aften, mr. Cummingham! (Dempet): Ja, i kveld går der en last som eg håper vil komme godt med. Kis til Newcastle. Kanoner, ka?
CUMMINGHAM: Fortreffelig. Der går forresten en annen last også herfra i kveld.
DITLEF: Ka slags last?
CUMMINGHAM: Kobber til Tyskland.
DITLEF: De vet ka eg mener om saken. Kor opprørt eg e.
CUMMINGHAM (langsomt): Det kobberet som eksporteres fra Norge, blir brukt til fremstilling av de granater som dag etter dag lemlester og dreper våre soldater. (Voldsom): Og hva var dette land uten oss?
(Stillhet.)
Der er også en annen side ved saken som egentlig ikke kommer meg ved, men som dog har en slags interesse. De vet kanskje at norsk kobber – gravet ut i norske gruver – brukes til konstruksjon av de U-båter som uavbrutt senker norske skip og dreper norske sjøfolk. (Vender seg mot dem): Den inflaterte pris på norsk kobber er en pris på blod. God aften, mine herrer! (Han går.)
DITLEF: Sånn har eg aldri sett han før.
FREDDY: Jeg må si jeg foretrekker ham slik som han er til daglig. Og ikke så ubalansert, så uengelsk.
KAPTEIN BERG: Jeg hørte oppe på konsulatet, at han fikk et telegram i ettermiddag, som det vel ikke var lett å få.
DITLEF: Nei, ka sier De! Skulle han også ha spekulert seg bort!
FREDDY: Det hadde jeg aldri trodd.
KAPTEIN BERG: Nei, det var visst et annet slags telegram. Sønnen hans skal være falt, sier de.
FREDDY (til Ditlef): Sønn eller ikke sønn. Når en så kald faen tar slik på vei, betyr det noe. England kommer til å nedlegge eksportforbud på norsk kobber. Vi får selge aksjene, og det fort. Jeg går opp og tar en rikstelefon. (Han går.)
DITLEF: Eg kommer straks etter. (Vender seg til kapteinen, sier beveget): Så ønsker eg Dem alt godt, kaptein. De skal vite at mange varme tanker følger Dem. Og De skal huske én ting: De går med en last som er viktig; og De bringer den til et land som kjemper for sivilisasjonen. Tenk på det.
KAPTEIN BERG: Å – De vet: Når en er skipper ombord, har en så meget annet å tenke på.
(De håndhilser. Ditlef går.)
Ordforklaringer
Kis: betegnelse for en del mineraler av sprø svovel- og arsenertser av forholdsvis lys farge, mest grå eller gule. For eksemepl: pyritt (svovelkis), chalkopyritt (kobberkis), pyrrhotitt (magnetkis) og arsenopyritt (arsenkis).