Et sted mellom 14 000 og 16 000 norskfødte menn og kvinner, stort sett norsk-amerikanere, deltok i første verdenskrig, de fleste på den allierte siden. Hvor mange av dem som døde, er vanskelig å slå fast med sikkerhet, men trolig et sted mellom 1000 og 2000.
Hvorfor kom så mange nordmenn med i krigen? Nordmenn var et reisende folk, slo Ludvig Saxe fast i boken Nordmænd jorden rundt, som kom ut akkurat da verden stod på randen av krig i 1914: «Og endnu brænder utfærdstrangen i blodet – ja vort modige flag flyver videre i dag – det vaier fra skibe paa alle have, det vaier over hundretusen hjem rundt i verden hvor landsmænd bygger og bor.»
Nordmenn på reise
Den norske krigsdeltakelsen avspeiler slik en viktig utvikling: I tiårene før 1914 hadde dampskip og jernbane gjort det billigere og raskere å reise, og telegrafen og økende internasjonal handel hadde ført folk fra ulike verdenshjørner i stadig tettere kontakt med hverandre.
Det å reise, i søken etter arbeid eller eventyr, hadde blitt stadig mer vanlig. Flere hundre tusen nordmenn hadde reist ut for å søke lykken, og 60 000 hadde den norske handelsflåten som arbeidsplass. I tillegg kom et ukjent antall sjømenn på utenlandske skip.
I Norge så man på utvandrerne som norske representanter i utlandet; de sluttet ikke å være nordmenn, men skulle tvert om «gjøre Norge større» ved å spre norske verdier. De var både nordmenn og verdifulle bidragsytere til sine nye hjemland.
Flere tusen landfaste nordmenn
Men utbruddet av første verdenskrig stilte de norske migrantene overfor vanskelige valg. Verdenshavene ble en krigssone, den globaliserte handelen stoppet opp, og en økonomisk krise ble utløst.
De sist ankomne var de første som mistet jobben i den økonomiske krisen som fulgte krigsutbruddet, og tusenvis av nordmenn stod plutselig landfaste uten inntekt eller mulighet til å returnere til Norge. Samtidig ble deres lojalitet og patriotisme viktige spørsmål på stedene hvor de befant seg.
«Fremmede», selv fra nøytrale land, ble i flere krigførende land møtt med mistenksomhet og endatil fiendtlighet. Hva skulle nordmennene gjøre? Slutte aktivt opp om vertslandets krigsinnsats eller prøve å komme seg hjem til Norge?
Ikke minst måtte unge og arbeidsføre menn ta stilling til om de skulle melde seg til krigstjeneste. Etter hvert som krigen krevde stadig flere liv og det ble innført verneplikt, kunne det å være norsk være en måte å unnslippe frontlinjene på.
Hvem var norske?
Dermed ble også den norske staten involvert. Flere tusen nordmenn tok kontakt med den norske utenrikstjenesten med bønn om hjelp. UD måtte bestemme seg for hvem de skulle hjelpe. Med andre ord: Hvem var norsk?
Den definisjonen som ble valgt, var både vid og fleksibel, preget av en globalisert verden der «det norske» hadde fulgt med dem som reiste ut. Samtidig bød dette på betydelige problem for den norske staten, som var avhengig av å importere viktige varer som olje og korn fra de krigførende landene. Både evnen og viljen til å hjelpe nordmenn ut av militærtjeneste var derfor variabel.
Den nye forståelsen av «norskhet» ble aldri gjort til offisiell politikk, men et sted var den tydelig uttalt: i den norske pressen. Her kunne en «norsk idrettsmann» i neste setning kjempe for sitt tyske fedreland, og en andregenerasjons norskamerikaner gjøre ære på «sin bygd og sin slekt». I en avis mente man endatil at norskamerikanernes krigsinnsats ville gi Norge politisk kapital etter krigen.
Ettervirkningene
Konsekvensene av krigen ble følt i utallige norske familier og lokalsamfunn. Dødstelegrammene fra fronten kom til byer og bygder over hele landet. Etter krigen ble krigspensjoner og erstatninger også en del av den norske økonomien. Norske sykehus måtte behandle fysisk og psykisk skadde soldater, og også på norske kirkegårder ligger det falne soldater.
De norske veteranene, «frontkjempere», som de kalte seg, var lite synlige i det norske samfunnet etter krigen. De første årene var riktignok mediene, særlig lokalavisene, interessert i krigsopplevelsene deres. Men det varte ikke lenge.
I den grad de norske krigsveteranene ble omtalt i avisene etter 1920-tallet, var det som regel i nekrologer. Den siste norske soldaten, Abraham Norin fra Kragerø, døde i 1986. Den siste norske deltakeren, legen Henrik Sommerschild, som hadde deltatt i en ambulansetjeneste, døde i 1992.