Norge ble angrepet av Nazi-Tyskland 9. april 1940. Om natten kom krysseren Blücher med flere skip opp Oslofjorden for å nå Oslo tidlig om morgenen. Hensikten var å ta konge og regjering for å tvinge fram en rask kapitulasjon. Blücher ble imidlertid oppdaget og senket av kanoner og torpedoer ved forsvarsanlegget Oscarsborg i Oslofjorden. Nesten hele det tyske mannskapet på 1300 omkom og overfallet på Oslo ble utsatt.
I kaoset som fulgte flyktet konge, regjering og storting med landets gullbeholdning nordover. Mellom 2. mai og 7. juni holdt kong Haakon og kronprins Olav til i en liten hytte i Balsfjord i indre Troms. Herfra holdt kongen en tale om situasjonen i landet på radio den 7. mai 1940.
Kilden
| Tittel: | Opprop til det norske folk |
|---|---|
| Datering: | 1940 |
| Opphav: | Kong Haakon 7., 7. mai 1940 |
| Hentet fra: | Det norske kongehus |
|---|---|
| Rettigheter: | CC BY-NC |
Mer informasjon om kilden
Under den pågående krig mellom Tyskland og de allierte hadde vi hele tida holdt oss strengt nøytrale til begge sider. Vi mente å stå i vennskapelig forhold til alle fremmede makter. Uten noen som helst foranledning fra vår side og uten krigserklæring eller varsel av noen art angrep imidlertid Tyskland natten til den 9. april våre viktigste havnebyer og bombarderte våre befestninger og flyplasser. Store militære områder, depoter, magasiner og forrådsoplag falt som et lett bytte i overfallsmennenes hender.
Mobilisering av våre landstridskrefter ble for mange avdelingers vedkommende umuliggjort.
Det er kanskje ikke å undres over at enkelte fant situasjonen håpløs. Konge, Storting og Regjering var seg imidlertid sitt ansvar bevisst da det enstemmig ble besluttet ikke å godta de vilkår som voldsmennene dikterte.
Like så forbrytersk og brutalt som Tysklands overfall ble satt i verk, like så rå og barbarisk har tyskernes krigsførsel vært i de fire uker som nå er gått. Åpne byer, forsvarsløse bygder, fiskere i sine små fiskerbåter og sanitetsskip med store, lett synlige Røde Kors-merker er blitt bombet og beskutt med mitraljøser. Det er ikke krig, det er mord og mordbrann tyskerne utøver i Norge.
Trass i vår flåtes heltemodige kamp og den tapre motstand som er ydet av vår egne tropper og av våre allierte, har overmakten vært overveldende.
Etter at våre allierte har funnet det nødvendig å trekke sine tropper tilbake fra Åndalsnes og Namsos og plassert den på andre steder er nå praktisk talt hele det sydlige Norge i fiendenes hender. Men stillingen er ikke håpløs. Det er fiendens tallmessige og tekniske overlegenhet både på bakken og spesielt i luften som har tvunget oss tilbake. Vi har grunn til å tro at dette forhold nå snart vil bli annerledes.
I Nord-Norge står vi fremdeles sterke, og herfra skal det lykkes oss med den hjelp som planlegges å gjenvinne resten av landet.
Under noenlunde like vilkår står våre soldater fullt på høyde med de tyske og mer enn det. Tyskernes tap både til sjøs og på landjorden er hittil mange ganger så store som våre egne. Heller ikke tyskernes umenneskelige krigførsel mot sivilbefolkningen, deres bombetokter og brannherjinger har hatt den tilsiktede virkning. Folkets moral er urokket. Hvert brent hus, hvert snikmord på vergeløse sivilpersoner styrker folkets faste beslutning om å kaste voldsmennene ut av landet. Vi tviler ikke på at folket i de besatte områder vil opptre med den verdighet som forholdene krever. Konge og Regjering er fast bestemt på å holde ut til landet er befridd.
Vi retter en inntrengende appell til det norske folk som å stå sammen med oss i befrielseskampen. Om byrden blir tung, om sorg og savn rammer heimene våre, så tap ikke motet. Det er Norges framtid kampen gjelder.
Norge for nordmennene!