Overfallet

Natten til 9. april 1940 gikk tyske styrker til angrep på seks norske kystbyer fra Kristiansand i sør til Narvik i nord. Bare få steder møtte angriperen virkelig motstand. Før dagen var omme, var alle byene okkupert, og konge og regjering drevet på flukt.

Overfallet på Norge er en historie om uprovosert aggresjon og sviktende beredskap, men også om politisk klarsyn og glimt av militær handlekraft i en kaotisk og krevende situasjon.

Landets skjebne ble langt på vei avgjort av uforutsette hendelser som sprang ut av øyeblikkets muligheter. På godt eller vondt kunne okkupasjonshistorien allerede det første døgnet ha tatt en ganske annen retning enn den gjorde.

Oslo, Karl Johans gate. Det kongelige slott i bakgrunnen. Tyske tropper marsjerende nedover i retning Oslo sentralstsjon. Folkemengde ser på de marsjerende soldatene.
9. april 1940: Tyske tropper marsjerer på Karl Johans gate ved universitetet. Foto: NTB scanpix

Mislykket mobilisering

Det tyske angrepet stilte regjeringen overfor et skjebnevalg: Skulle Norge gjøre motstand eller overgi seg?

I et nattlig krisemøte vedtok regjeringen å mobilisere forsvaret og ta opp kampen mot angriperen. Men mobiliseringsordren var uklar. Regjeringen mente å iverksette en raskest mulig innkalling av alle disponible styrker, men forsvarsledelsen oppfattet at det kun dreide seg om en gradvis styrkeoppbygging, såkalt «stille mobilisering».

De norske styrkenes beredskap og kampvilje viste seg uansett å være høyst varierende. Enkelte avdelinger gjorde sitt beste for å stanse inntrengeren, andre unnlot helt å ta opp kampen.

Kart som viser den tyske invasjonen og felttoget i Norge i april og mai 1940, med troppeplassringer, slagsted og britiske minefelt

Regjeringens nei

Da Hitlers sendemann Curt Bräuer grytidlig om morgenen 9.april oppsøkte utenriksminister Halvdan Koht og la fram de tyske kravene, var hovedstaden fortsatt på norske hender, men tyske krigsskip var på stø kurs inn Oslofjorden.

Braüer krevde øyeblikkelig stans i all militær motstand og full tysk kontroll over norsk territorium og norske militære anlegg. Hvis kravet ble innfridd, lovet han at Norge skulle få fortsette som et politisk uavhengig kongerike.

Regjeringen avviste kravene. Noe annet ville i realiteten innebære å bli dratt inn i krigen på tysk side, mot Storbritannia og Frankrike. For regjeringen, som la til grunn at det var disse stormaktene som ville komme det nøytrale Norge til unnsetning i tilfelle tysk aggresjon, måtte dette unngås for enhver pris.

Da Bräuer gjorde det klart at regjeringens nei ville bety krig, svarte Koht at krigen allerede var i full gang.

Elverums-fullmakten

Kort tid etter Kohts møte med Bräuer fikk regjeringens motstandslinje uforutsett hjelp ved at krysseren Blücher ble senket i Drøbaksundet. Senkingen førte til at den tyske innmarsjen i Oslo ble flere timer forsinket. Det ga regjeringen, stortingsrepresentantene og kongehuset tid til å rømme byen.

Todelt bildte. 1: Blücher med slagside. 2: Blücher på veg ned i dypet med akterenden stikkende opp av havet.
Om morgenen 9. april 1940 skulle krysseren Blücher sette i land 800 infanterister i Oslo, men ble beskutt fra Oscarsborg festning og sank ved Drøbaksundet. Foto: NTB scanpix

I et møte på Elverum samme kveld ga Stortinget regjeringen fullmakt til å ivareta landets interesser inntil Stortinget på ny kunne kalles sammen på legalt vis. Elverums-fullmakten ga dermed konstitusjonell legitimitet til regjeringens motstandslinje.

Kongens nei

Gulnet a4-ark. Datert 10. april, 1940. Signaturer frå Kong Haakon 7., Nygaadsvold.
Kong Haakon 7.s nei til Bräuers krav om utpeking av Vidkun Quisling som ny statsminister. De røde strekene og ett-tallet er påført dokumentet i 1945 i forbindelse med rettsaken mot Quisling etter krigen. Ett-tallet skyldes at dette var dokument nr. 1 i bevisførselen mot Quisling. Foto: Tommy Gildseth/Riksarkivet
 

Det samme ga kong Haakon 7. da han neste dag, 10. april, avslo et krav fra Bräuer om at han skulle utpeke Vidkun Quisling til statsminister i en ny og mer tyskvennlig regjering.

Om kvelden den 9. april hadde Quisling, som oppholdt seg i hovedstaden etter regjeringens flukt, utropt seg selv til landets statsminister i en radiotale til det norske folk.

 

 

Hitler ble tatt på sengen av dette utspillet, men forsøkte gjennom Bräuer å få kongen til å sanksjonere statskuppet for på den måten å gi det selvoppnevnte NS-ministeriet et skinn av konstitusjonell legitimitet.

Håpet var at Quisling, med kongen i ryggen, ville stake ut en tyskvennlig kurs som kunne bidra til å isolere regjeringen og dermed også undergrave motstandslinjen. Med kongens nei falt dette forsøket i fisk.

Motstandslinjen besegles

Vidkun Quisling i uniform ved skrivebord
Vidkun Quisling på sitt kontor i Oslo Rådhus, november 1940. Foto: NTB scanpix

Vi får aldri vite om regjeringen ville ha maktet å holde fast ved motstandslinjen hvis tyskerne hadde nøyd seg med å kreve militær kontroll over landet. Det vi vet, er at flere av statsrådene etter flukten fra hovedstaden var blitt usikre på holdbarheten i regjeringens første nei.

De var derfor innstilt på å gjenoppta forhandlingene med tyskerne for å se om det likevel var mulig å nå fram til en akseptabel løsning.

Quislings kupp fikk imidlertid Hitler til å gå bort fra den ordningen han først hadde tilbudt nordmennene. I stedet krevde han regjeringens avgang og innsettelse – med kongelig hjelp – av en nasjonalsosialistisk statsminister over hodet på Stortinget og det norske folk.

Det kunne verken regjeringen eller kongen gå med på.

Quislings forræderi kom dermed til å besegle regjeringens nei og styrke motstandslinjen i en sårbar fase.

 

 
Emneord: Politikk og makt Av Olav Njølstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 24. jan. 2024 13:38