Varsler om angrepet på Norge

Kilden

Mer informasjon om kilden

London 16. januar 1940

Royal Norwegian Legation, London, 16. januar 1940
Norges nøytralitet og Storbritannia
FORTROLIG
Utenriksdepartementet   

Siden vår kurer er blitt en dag forsinket, vil jeg til min skrivelse nr. 138 av i går føye følgende supplerende bemerkninger:

Under samtalen med Mr. Collier [britisk ambassadør i Norge] sa jeg, at det lot til å være meningsforskjell mellom folk her og oss om faren for et tysk angrep på Norge. Mr. Collier sa da, at man bare behøvde å kaste et blikk på kartet for å se, at Tyskland ikke hadde noen interesse av å angripe Norge.

Hertil sa jeg da, at dette hadde vært min egen mening inntil for få uker siden, men at jeg etter Russlands angrep på Finland dessverre hadde måttet endre min oppfatning. Hvis Storbritannia krenket Norges nøytralitet, måtte vi som saken nå lå an være forberedt på, at Tyskland straks ville gå til aksjon. Selv om Tyskland ikke direkte gikk til krig mot Norge, kunne de ødelegge store industrielle anlegg, som Storbritannia og Frankrike var sterkt interessert i. Og brøt det først løs med anvendelse av militær makt, så ville det ikke være mulig å overskue følgene.

Jeg vet ikke hvilket inntrykk mine argumenter gjorde på Mr. Collier.

Jeg tror at også handelsdelegasjon har merket, at man her er tilbøyelig til å mene at vi overdriver vår frykt for hva Tyskland kan komme til å gjøre. Og medlemmer av delegasjonen har visse under samtale herom med engelskmennene brukt lignende argumenter som de jeg nå brukte overfor Mr. Collier.

(u) Erik Colban [norsk diplomat i London]

Berlin 1. april 1940

Kgl. Norsk Legasjon                                                        Berlin, den 1. april 1940

Europakrigen,- Britisk aksjon mot malmtilførselen fra Sverige    

Strengt fortrolig

Utenriksdepartementet.

Den svenske sendemann har sagt meg, at man innen tyske politiske kretser er meget sterkt opptatt av mulighetene av et britisk fremstøt for å hindre malmtilførselen fra Sverige over Narvik. Han nevnte i den forbindelse strengt fortrolig at der i Stettin skal foregå innskipning av tyske tropper i transportskip.

Under samtalen nevnte sendemannen at når Luleå nå snart blir isfri, kan anslagsvis noe over 80 prosent av jernmalmen utføres over Luleå. Transport med jernbane sydover gjennom Sverige anså han for utelukket, fordi man ikke rådet over tilstrekkelig rullende materiell dertil.

At man her er sterkt opptatt av tanken på britisk aksjon mot malmtransporten over Narvik, forekommer meg selvfølgelig. Troppeinnskipningen i Stettin står vel neppe i forbindelse med operasjoner i Norge. Det kan være at man har Sverige for øye, men det sannsynlige er vel at troppene skal sendes østover.

(u) A. Scheel. [Arne Scheel, norsk diplomat og sendemann i Berlin]

Berlin 5. april 1940

Referat av fortrolig telegram fra legasjonen i Berlin, sendt 5. april 1940, mottatt samme dag.

65. De samme forlydende, som er omhandlet i mitt skriv 638, er hørt av den herværende danske legasjonen, som dessuten har hørt rykter om besettelse av punkter på Norges sydlige kyst. Hensikten med de fremstøt som ryktene handler om, skulle være å skynde på krigstempoet, og å komme Vestmaktene i forkjøpet.

Notat:

Vakthavende offiser i Generalstaben (kaptein Hauglie) underrettet pr. telefon kl. 19.30. Han vil underrette Generalstabssjefen og Admiralstaben.

5. 4. 40 H.A.B.

København 6. april 1940

Kgl. Norsk Legasjon                                                                        
København 6. april 1940
Krigssituasjonen                                                                             Strengt fortrolig
Utenriksdepartementet

Det ble i går morges telefonert til meg fra det danske utenriksministerium at den danske utenriksminister ønsket å tale med meg snarest. Han ønsket at også den svenske sendemann, baron Hamilton [ambassadør] skulle være tilstede, men hadde ennå ikke kunnet treffe ham, så jeg skulle få nærmere beskjed om klokkeslett senere.  Etter senere avtale møtte baron Hamilton og jeg kl. 10 ¾ i utenriksministeriet, hvor vi ble mottatt av direktør Minister Mohr [dansk], idet Utenriksminister Munch [svensk] hadde måtte gå i Riksdagen.

Minister Mohr meddelte oss at det nettopp var kommet ilkurer fra Berlin med rapporter fra den derværende danske sendemann, Zahle [ambassadør], angående visse meget bestemte og tilsynelatende pålitelige rykter om at en stor tysk offensiv var umiddelbar forestående. Offensiven ville gå ut på et tysk angrep på Frankrike gjennem Belgia og Holland og samtidig ville store tyske militærstyrker besette visse deler av Vestjylland og Sydnorge for der å skape baser for flyangrep mot England. Med hensyn til Sverige var ryktene mer ubestemtte. Der var samlet store tyske troppemasser i Nordtyskland og i Swinemünde lå en tysk transportflåte på 140.000 tonn.

Den danske utenriksminister ønsket at baron Hamilton og jeg straks skulle telefonere til våre respektive utenriksministerier, da chiffertelegrammer ville ta for langt tid. Man hadde grunn til å gå ut fra at der i det norske Utenriksministerium forelå en innberetning fra sendemann Scheel [norsk ambassadør i Berlin] om saken.

Etter henstilling fra sendemann Zahle [dansk] overveiet den danske utenriksminister om det burde gjøres en henvendelse til det tyske utenriksministerium i saken, men før ham tok noen endelig beslutning, var det maktpåliggende for ham å få vite om Norge og Sverige ville gjøre noen sådan henvendelse.

Etter å ha hatt 2 telefonkonferanser med utenriksråd Bull i går, meddelte jeg det danske utenriksministerium at den norske utenriksminister ikke fant på grunn av de for tiden foreliggende opplysninger, å burde rette noen henvendelse til det tyske utenriksministerium.

Baron Hamilton fortalte meg senere i går at man i det svenske utenriksdepartement ikke var tilbøyelig til å tillegge ryktene avgjørende vekt. Man kjente til at der hadde været store tyske troppesamlinger i Nordtyskland, og den svenske sendemann i Berlin hadde omtalt dette i det tyske utenriksministerium, hvor man imidlertid hadde avvist ham med at man ikke kunne drøfte militære foranstaltninger.

(u) August Esmarch [ambassadør i København]

Berlin 7. april 1940

Chiffertelegram [kryptert telegram] avsendt fra Legasjon i Berlin til Utenriksdepartementet søndag den 7. april 1940 kl. 19.

Noreg

Oslo

66 Om troppetransportskip omhandlet slutningen min 611 opplyses fra pålitelig kilde at 15 til 20 skip til sammen 150 000 tonn natten til 5 april har forlatt Stettin med vestlig kurs komma ukjent bestemmelsested punktum Destinasjon skulle nåes 11 april.

Scheel

Foranstående chiffrert søndag 7 april mellom 6:30 og 7 ettermiddag av minister Scheel og Le. Råd Stand. Deretter telefonert i chiffer av minister Scheel til Utenriksdepartementet, hvor mottatt av sekretær Frøken Martius.

Berlin 8. april 1940

Leg. [Legasjonen] Berlin 8/4 1940

Europakrigen

Jeg ringte kl. 14.30 U.deptet (utenr.råd Bull) opp og sa at her gikk rykter om at englenderne var gått inn på norsk sjøområde og der hadde lagt miner. Jeg spurte om det forholdt seg så. Det besvarte han bejaende [bekreftende].

8/4.40 A.[Arne] Scheel.

***

Chiffertelegram avsendt til Legasjonen i Berlin til Utenriksdepartementet den 8. april 1940 kl. 14:00

Noreg Oslo

67 stop Herværende danske legasjon meddeler i formiddag at ifølge meddelelse fra Danmark skal de i mitt 66 omhandle troppetransport imorges være sett i Storebelt på vei nordover

Scheel

Aftenposten 8. april 1940

Aftenposten, mandag 8. april 1940:
Tyske krigsskip på vei nordover.
Fra Aftenpostens korrespondent.
København, 8. april.

I Storebelt har man i natt og imorges kunnet iaktta en passasje av tyske krigsskip. Det var således fem enheter som passerte i løpet av natten og tretten imorges. Det var dels mineødeleggere, dels torpedojagere og kryssere. – Den siste avdelingen, nemlig den som talte 13 skip, kom akkurat på den tid da den første ferje passerte over beltet. Ferjen blev på grunn av passasjen av de mange krigsskip nødt til å ligge og vente i åpen sjø i over en time, så lenge tok det for de mange krigsskip å passere. Det meddeles senere at bare noen få av disse skip hittil er passert Nord-Jylland på vei nordover.

Aftenposten 8. april 1940
Bombingen av de nøytrale båter på Nordsjøen.
Hva en norsk matros forteller.

Aftenposten hadde i går aftes besøk at et par norske sjømenn som hadde vært med på den nervepirrende turen over Nordsjøen, da blant annet Bergenske «Mira», som før fortalt,  ble utsatt for angrep fra tyske fly.

Jeg ble litt forundret nå da jeg kom hjem og leste i avisene om begivenheten, sier den ene, en staut matros fra Sandnessjøen.

Man fikk inntrykk av at det i grunnen bare var «Mira» som hadde vært oppe i det. Men det var nok mange skip, til sammen kunne de ha noen slikt som fire hundre passasjerer, og jeg skulle anta at de var like utsatt alle sammen. Båten jeg står om bord i hadde den tvilsomme fornøyelsen å seile blant de forreste.

Vi holdt på med noe arbeid på dekk da vi plutselig hørte motordur og fikk øye på et fly som kretset over oss i omkring 1000 meters høyde. Før noen av oss var  kommet i dekning, slapp flyet sine første bomber; først hørte vi en hvislende lyd og så et forferdelig brak. Den ene bomben sprang 5 meter fra skutesiden, omtrent midtskips, den neste 12-15 meter tvers av popen. Selv ble jeg slengt overende i dekket; det var i det hele tatt et mirakel at ingen ble såret, for det likefrem regnet med bombesplinter. Her ser De en av dem! Nede i lugaren var alt løst gods kastet hulter til bulter, speil og bilder var løsnet fra veggene, ja endog varmeradiatoren hadde slitt seg i en enkelt kahytt.

Vi så flyet fortsette med å kretse over de andre båtene i vårt følge og at adskillige bomber ble kastet. Så vidt vi kunne bedømme ble ingen rammet, og flyet ble etter en halv times tid drevet bort.

Men neste dag var de over oss igjen, og denne gang varte angrepet i 2 stive timer, Nå skjedde det imidlertid fra stor høyde, og ingen av bombene rammet. Vi så hvor de falt; mange gang var det betenkelig nær et og annet av skipene. Det gikk altså tålelig bra, skjønt det var en nervepåkjenning som jeg ikke er kommet over ennå. Båten var i hvert fall bærer ennå tydelige merker etter historien. Og hver mann ombord har en bombesplint som suvernir.

Stockholm 4. april 1941

[brev fra Stockholm legasjonen]

Strengt fortrolig                                                                                                                            2.4. 1941

I anledning av departementets telegram meddeler charge d´affaires Bull [Jens Bull, leder av legasjonen i Stockholm] at han ikke kan erindre at noen av de der omhandlede telegrammer ble forelagt for Utenrikskomitéen eller i noen av regjeringskonferansene hvor han var tilstede. Det var jo den gang vesentlig truslene fra britisk og fransk hold som foruroliget oss. Det tilføyer for øvrig at han aldri har lagt seg opp i hva Utenriksministeren burde legge fram for Regjeringen, men at han la vekt på at der straks ble sendt melding om alle meddelelser om den internasjonale situasjon. Således hadde Utenriksdepartementet i lang tid to ganger hver formiddag to bud til Forsvarsdepartementet og dessuten særskilt bud når det ellers var nødvendig. Departementet hadde også telegrafvakt hele døgnet, og alle meldinger som kom inn ble øyeblikkelig meddelt videre til den felles nattevakt for Adminiral- og Generalstaben. Nøyaktigere opplysninger herom vil Tostrup kunne gi.

Videre bør en huske på at i vinterens løp kom det ofte inn meldinger om påståtte troppesamlinger og de og de forestående begivenheter som alle viste seg å være gale. Bull nevner at han særlig husker at den 5. april tok sendemann Esmarch ryktene helt rolig og var enig i at der ikke forelå grunnlag for å gjøre démarche i Berlin overfor tyskerne.

Kort og med størst rett rettes den kritikk at hverken Stortinget eller Regjeringen foretok seg noe i anledning av de fakta som ble offentliggjort søndag og mandag, nemlig at der i danske farvann hadde passert en stor tysk flåteavdeling bestående av krigsskip og transportskip med nordlig kurs, og at der utenfor Jæren var blitt senket et stort tysk transportskip med tap av menneskeliv og hester. De tyskerne som ble reddet fra dette skip sa selv at «de var på vei til Bergen».

Det som kan unnskylde og forklare denne passive holdning er den omstendighet at Storting og Regjeringen mandag den 8. april var helt opptatt med vestmaktenes stadige nøytralitetskrenkelser like frem til den minelegging som uten varsler fant sted mandag morgen og disse makters meget truende note av fredag. Den gang regner for øvrig ikke en eneste politiker med muligheten av at Norge skulle bli utsatt for et folkerettsbrudd av den art som tyskernes blitzoverfall. Aller minst ventet noen at et slikt overfall skulle skje mot en stat som på det mest samvittighetsfull og omhyggelige hadde søkt å holde en strengt upartisk og objektiv nøytralitetspolitikk.

Statsrådene Mowinckel og Frihagen er ikke enig med [Trygve Lie] at de rykter som er oppstått omkring de omtalte meldinger øvde noen virkning på den holdning som Stortinget inntok i juni – september forrige år.

Washington 21. april 1941 - samtale med Koht

Samtale med forhenværende utenriksminister Halvdan Koht i Washington 21. april. 1941 om begivenhetene før 9. april 1940.

Samtalen kom i stand på initiativ av Aake Ording. Bakgrunnen var blant annet en skrivelse som han, sammen med Finn Moe, Ole Colbjørnsen og Fredrik Haslund, hadde funnet seg foranlediget til å sende minister Morgenstierne 18. mars 1941 og hvorav gjenpart var bedt overlevert Regjeringen og professor Koht selv. Skrivelsen gjaldt Kohts offentlige opptreden i Amerika som man frarådet. Man henviste i den anledning i skrivelsen til den kritiske holdning overfor professor Koht som var blitt alminnelig i den norske opinion på grunn av hans formentlige holdning og ansvar i dagene forut for 9. april 1940, og til at eventuell misforståelser på dette punkt ikke kunde rettes ved en offentlig debatt om disse ting nå. –

Professor Koht var på det tidspunkt da skrivelsen ble sendt kommet til Canada, men ennå ikke til Washington, og da samtalen fant sted hadde minister Morgenstierne ennå ikke funnet anledning til å overlevere skrivelsen da han hadde været bortreist på en foredragsturné i Midt-Vesten.

Ording innledet derfor samtalen med å meddele at en slik skrivelse var sendt, og med å nevne de der refererte tre varsler om den forestående invasjon som Koht skulle ha hemmeligholdt for Regjeringen og Stortinget. Ording meddelte videre at han kom på eget initiativ uten noe offisielt oppdrag av noen art. Han hadde et personlig ønske om å få forelegge Koht selv disse ting som berørte ham (Koht) på en så alvorlig måte. Saken var blitt presserende da Ording samme ettermiddag som konferansen fant sted skulle forlate Washington for å reise til London. Han var derfor også beredt på at man der kunne ønske å få de nærmere opplysninger om saken som han måtte være i stand til å bringe.

Det etterfølgende er et forsøk på å gjengi så korrekt som mulig professor Kohts uttalelser under samtalen. Det er ingen ordrett gjengivelse, men det ble notert ned umiddelbart efter samtalen under Ordings reise fra Washington, idet samtalen ble avbrutt av hensyn til denne reise. Referatet fremtrer som en sammenhengende forklaring fra Koht, idet Ordnings mellomliggende spørsmål er utelatt.

Koht begynte med å si: Jeg kan ikke huske noe bestemt om disse ting. Jeg vet det også av erfaring, dels av mine personlige erfaringer og dels av mine historiske studier, at man skal være forsiktig med å si at man husker slike konkrete ting. Når jeg tenker tilbake på disse begivenhetene så står alt før 9de april slik for meg at jeg kan ikke huske noe uten å ettertenke nøye og å undersøke det.

Når jeg tenker etter husker jeg to ting – Jeg husker at før nyttårsskiftet 1939/40 kom det en beskjed fra Danmark om at de regnet med tysk angrep på Norge. – Det andre jeg husker er at under månedsskiftet januar-februar 1940 kom det en beskjed fra legasjonen i Berlin om at etter opplysninger de hadde fra pålitelig hold så ville der i umiddelbar framtid skje et angrep på Norge. Det var tale om det sydlige Norge. Men det kom jo ikke. De sa de hadde opplysningene fra meget vel underrettet hold. Jeg telegraferte og spurte hvem dette hold var og fikk beskjed om at det var så høytstående av man kunne ikke oppgi det i telegram eller i skriv, men de skulle sende en mann som skulle gi meg beskjed.

En tid senere kom det også en slik mann fra Berlin og ga meg beskjed fra Scheel hvem den nevnte kilde var. Så vidt jeg husker var det en norsk forretningsmann som ble oppgitt, og jeg husker at jeg syntes det var rart at en norsk forretningsmann i Berlin kunde være en så høytstående og velinformert kilde. Jeg var derfor, og i det hele, skeptisk overfor de meddelelser som kom av denne art. Jeg kan ikke huske noen av de konkrete tilfelle som nå nevnes for mg. – Det eneste jeg kan huske nå er at det visstnok kom en beskjed fra legasjonen i Berlin om at den tyske flåten skulle være på vei til Norge. Jeg tror at det var i uken før 9de april. Midt i uken, 3de eller 4de april, jeg kan ikke huske dagen. Jeg la vel ikke mer vekt på den beskjeden enn på den som kom i januar-februar. – Jeg husker at det som opptok oss aller så sterkt i den uken var engelskmennenes aksjon og de farer for vår nøytralitet som truet fra den kant.

Jeg kan ikke huske noen andre slike henvendelser, ikke fra Danmark og ikke fra Sverige. (Ording nevnte for ham en artikkel i det amerikanske tidsskriftet «Look» av 22(4-41 «The men behind the State Departement» hvor det uttrykkelig nevnes at det gjennom Borden Harriman 8/4 ble gitt beskjed til den norske regjering om at den tyske flåte var på vei til Norge). Det som De nevner om en beskjed fra Mrs Borden Harriman er det første gangen jeg hører om av Dem nå. – Hvis det var kommet noen slike beskjeder av betydning som utenriksråden hadde mottatt måtte han ha været mer opptatt av dem enn han tilsynelatende var da han jo reiste vekk.

(Ording reiste her det spørsmålet om den erindring Koht hadde om disse henvendelser og den vekt han la på dem kanskje var preget av den oppfatning han hadde av nytten i det hele av å gripe til militære motforholdsregler i en slik situasjon. Det var jo flere, også blant norske politikere, som mente at det ville være uforsvarlig å innstille seg på at det norske militær kunde bety noe overfor en angripende stormakt. Til dette svarte Koht: )

Nei det var ikke min oppfatning. Det er ikke riktig, slik som for eksempel Hambros nye bok gir inntrykk av på dette punkt, at Norge var helt uforberedt og forsvarsløs. Vi hadde på plass en del av våre militæravdelinger på Sørlandet, hvor vi ho hele tiden ventet mest at et angrep ville komme hvis det noen gang skulle bli alvor. Vi hadde bemannet alle våre kystbefestninger. Og vi hadde mobilisert i Nord Norge.- Jeg husker at jeg levet jo hele tiden når det gjaldt disse ting i den oppfatningen, som jeg hadde fått av opplysninger fra fremtredende militære, at Oscarsborg for eksempel var det meget vanskelig for fiendtlig krigsskip å komme forbi, og hvis de kom forbi så ville de være i en rottefelle. Det samme ble sagt om Bergens befestninger.

Ording refererte den oppfatning som var meget alminnelig når det gjaldt vurderingen av Kohts holdning i tiden forut for 9de april og som gikk ut på at Koht, når krisen kom for alvor, mer var innstillet på at man måtte ordne seg med tyskerne og bøye unna for deres krav enn på å arbeide i forståelse med engelskmennene, Til dette svarte Koht: )

Jeg vet at de trodde det. Jeg fikk spørsmål om det på pressekonferansen, fra Dombås, om hva min egentlige mening var hvis et valg ble nødvendig. Meg jeg svarte at jeg trodde man måtte være enige med meg i at utenriksministerens egentlige mening på dette punkt ikke burde være kjent.  Det gjaldt jo nettopp å holde dem i uvisshet på dette punkt. Hvis engelskmennene hadde fått vite at vi tilslutt ville gått med dem så ville de gått til aksjon mot vår nøytralitet på et meget tidligere tidspunkt. Men det var jo min mening at vi ikke skulle gå med tyskerne. Det er riktig som det ble sagt av tyskerne selv, at da jeg uttalte at jeg selvsagt ville se til at vi, om krisen virkelig kom, ikke skulle komme på den gale siden, så mente jeg med den gale siden Tysklands side.

Vi levet jo ellers i ukene og dagene før 9de april i den tro at den engelske flåten patruljerte utenfor vår kyst. Da vi fikk høre om tyske skip i retning av Narvik, mandag 8de april, så regnet vi jo med at der var engelske skip i nærheten som ville ta seg av sakene. Senere har vi jo fått vite at den engelske flåte var gått ut fra Scapa Flaw søndagen 7de april, men at den ikke hadde funnet tyskerne og at den så, for storpartens vedkommende, var gått tilbake igjen.

(Ording kom tilslutt tilbake til et spørsmål som han også hadde reist tidligere under samtalen, nemlig om disse ting, særlig de nevnte varsler utenfra om Tysklands forestående aksjon mot Norge, ble forelagt/og/eller behandlet av regjeringen eller noen del av den. Til dette svarte Koht: )

Jeg husker ikke om noen av disse meddelelsene ble behandlet i regjeringen. Det er ikke mulig for meg å huske noe nærmere om alle disse ting. Det er sagt at papirene om dette som jeg er spurt om fra London er sendt meg derfra, og da De ringte tenkte jeg at kanskje nu var de kommet. Jeg venter nå på de papirene og så får jeg se hva det er og hva jeg kan huske. Jeg var jo meget omhyggelig med å gjøre nøyaktige notater om all slike ting under mitt arbeid hjemme. Og alt det vil jeg kunne finne frem igjen en gang efter krigen når vi kommer hjem. Men jeg har jo ikke noe av dette her. Før etter krigen kan det vel derfor neppe bli gitt noe fyllestgjørende svar.

London 25. april 1942

Fortrolig

Det tyske overfall på Norge 8-9- april 1940

Etter min ankomst til London, har jeg fått anledning til å lese professor Kohts, sendemann Bulls m. fleres redegjørelse vedrørende de varsler vi på forhånd mottok om det tyske overfall på Norge. Da jeg som sjef for Utenriksdepartementets politiske kontor i den tid sto begivenhetene nokså nær, kan det kanskje ha en viss interesse at også jeg nedtegner litt om de mottatte varsler og om ting som jeg ellers husker fra de bevegede dager:

1. Det første varsel vi mottok var et fortrolig telegram fra legasjonen i Paris av 8. desember 1939. I telegrammet het det at den franske generalstab hadde opplyst at en del tyske divisjoner var trykket tilbake fra Vestfronten og et adskillige transportskip var samlet i tyske havner. Den franske generalstab antydet at det ikke var utelukket at disse disposisjoner sto i forbindelse med et planlagt angrep på Norges sydkyst. Telegrammets innhold ble meddelt Statsministerens og Forsvarsministeren, men jeg vet ikke om Utenriksministeren underrettet de andre regjeringsmedlemmer.
2. Noe annet varsel kan ikke jeg, i motsetning til professor Koht, erindre å ha sett før vi mottok legasjonen i Berlins skriv av 1. april (nr. 611). Dette skriv ble mottatt den 3. april 1940 og meddeler ta det foregår tyske troppeinnskipninger i Stettin. Legasjonen skriver at innskipningene vel neppe står i forbindelse med operasjoner mot Norge, men at det kan være at de tar sikte på Sverige. Etter legasjonens mening er det dog sannsynligst at troppene skal sende østover.

   Gjenpart av legasjonens skriv ble sendt Statsministeren og Forsvarsministeren med skriv fra Utenriksdepartementet av 4. april 1940.

3. Skriv fra legasjonen i Berlin av 4. april 1940 (nr. 639), som ble mottatt i Utenriksdepartementet 5. s.m. opplyser at det i Berlin går rykter om en forestående tysk innmarsj i Nederland og muligens også i Danmark. Skrivet ble vist Utenriksministeren og Utenriksråden. Dets innhold ble telefonert til vakthavende offiser i Generalstaben (kaptein Hauglie) kl. 19.30 den 5. april. Kapteinen lovet å underrette så vel Generalstabssjefen som Admiralstaben. Gjenpart av skrivet ble sendt Forsvarsmininsteren fra Utenriksdepartementet med bud 6. april.
4. Det første varsel som direkte antyder et angrep på Norge etter legasjonen i Paris´ ovennevnte telegram i desember 1939, var fortrolig telegram fra legasjonen i Berlin av 5. april 1940, som ble mottatt i Utenriksdepartementet samme dag. Legasjonen meddeler i dette telegram at den danske legasjon i Berlin har fått rede på forlydender om en tysk besettelse av punkter på Norges sydkyst, samt tysk innmarsj i Nederland og kanskje også i Danmark. Telegrammet ble straks etter ankomsten vist Utenriksministeren. Kl. 19.30 samme dag ble vakthavende offiser i Generalstaben (kaptein Hauglie) telefonisk underrettet om telegrammets innhold og lovet å underrette Generalstabssjefen og Admiralstaben. Referat av telegrammet ble sendt Forsvarsministeren med bud 6. april. Det er neppe sannsynlig at Utenriksråden fikk se dette telegram da han antakelig hadde forlatt departementet for den kom og neste dag reiste til Høsbjør.
5. Telefonmelding fra sendemann Esmarch, København, til Utenriksråden om formiddagen den 5. april. Om denne telefonmeldingen foreligger et notat av Utenriksråden som går ut på at den danske regjering fra in legasjon i Berlin hadde fått kjennskap til forlydender om en mulig tysk innmarsj i Danmark og angrep på Syd-Norge. Den danske regjering gikk ut fra at vi allerede hadde fått kjennskap til disse forlydender gjennom vår legasjon i Berlin, men det hadde vi på det tidspunkt telefonsamtalen fant sted ikke, da vi først fikk beskjed om forlydende i legasjonen i Berlins telegram nevnt under punkt 4 ovenfor. Utenriksråden synes, etter sitt notat om telefonkonferansen, å ha gått ut fra, at den danske regjerings opplysninger refererte seg til det som vår legasjon i Berlin hadde innberettet i skrivene av 1. og 4. april, til tross for at det i disse skriv ikke direkte ble antydet noe angrep på Syd-Norge, noe som sendemann Esmarch uttrykkelig nevnte under sin telefonsamtale med Utenriksråden.
6. Skriv fra legasjonen i København av 6. april (nr367), mottatt i Utenriksdepartementet 7. eller 8. april, refererer seg til den telefonsamtale sendemann Esmarch dagen før hadde med Utenriksråden. I skrivet opplyses det at den danske Utenriksminister har kjennskap til bestemte forlydender i Berlin om et umiddelbart forestående tysk angrep på Vest-Jylland og Syd-Norge.

   Gjenpart av dette skriv ble av Utenriksdepartementet sendt Forsvarsministeren med bud om morgenen den 8. april.

7. Fortrolig telegram fra legasjonen i Berlin av 7. april, mottatt s.d., meddeler at det fra pålitelig hold er blitt opplyst at 15 a 20 skip, til sammen 150.000 tonn, er gått fra Stettin natten til 5. april med vestlig kurs, bestemmelsessted ukjent, men antas å skulle nåes 11. april.

   Telegrammets innhold ble straks meddelt Utenriksministeren og et referat ble hentet av en ordonnans fra Admiralstaben 7. april. Kl. 20:10. 8. april ble ytterligere et referat sendt Forsvarsdepartementet, hæren, og marinen, med bud fra Utenriksdepartementet.

8. Notat av byråsjef Reusch av 8. april om at den danske sendemann i Oslo kl. 10.40 hadde telefonert og opplyst at den danske admiralstab p.g.a. forholdene direkte ville holde den norske admiralstab underrettet om mulig ekstraordinær nordgående trafikk gjennom Beltene og Öresund. Herunder henviste den danske sendemann til telefonsamtale med Utenriksministeren om morgenen samme dag. Notatet vist Utenriksråden og innholdet straks telefonert til kaptein Steen i Admiralstaben, som opplyste at han allerede hadde fått beskjed.
9. Telegram fra legasjonen i København av 8. april, mottatt samme dag opplyste at det var observert tyske krigsskip på vei nordover gjennom Storebelt, samt tyske militærtransporter nordover gjennom Rensborg. Videre at det hersket stor tysk flyvirksomhet nordover i Kattegat. Telegrammet innhold ble telefonisk meddelt Generalstaben kl. 16:10, 8. april.
10. Telefonbeskjed fra legasjonsråd Smith Kielland, London til byråsjef Reusch 8. april kl. 08.15 hvori det ble opplyst at legasjonen i London hadde sendt en viktig telegrafisk melding som straks måtte behandles vedrørende et tysk angrep på Narvik. Legasjonsrådens beskjed ble straks telefonisk viderebragt til Admiralstaben etter at Utenriksministeren var blitt underrettet.
11. Det telefonisk varslede telegram fra legasjonen i London om tyske operasjoner mot Narvik, innløp om ettermiddagen den 8. april, og innholdet ble telefonisk meddelt til vakthavende offiser i Generalstaben (kaptein Rolstad) som lovet å underrette Admiralstaben.

Det forelå altså opp til ettermiddagen den 8. april 1940 adskillige varsler om det tyske overfall på Norge. Når utenriksminister Koht, etter hva det senere har fremkommet, til tross for dette ikke kan ha hatt inntrykk av hvor farlig situasjonen var, og heller ikke har underrettet H.M Kongen og regjeringens medlemmer om varslene, kommer sannsynligvis dette av at han i disse dager var så opptatt av de britisk-franske henvendelser og foretagender. Dette er jo også hva hans anfører i sin redegjørelse. Det fremgår imidlertid av ovenstående at de viktigste av de varsler som Utenriksdepartementet har mottatt, er videresendt til Forsvarsministeren, mens andre varsler straks er blitt videremeldt til Generalstaben og Admiralstaben. Man gikk i Utenriksdepartementet ut fra, at viktigere meddelser til de to staber ble bragt videre til Forsvarsministeren og stabene var dessuten de eneste organer under Forsvarsdepartementet som hadde vakt døgnet rundt. Med selve Forsvarsdepartementet kunne man ikke komme i forbindelse etter kontortidens slutt kl. 15.00. At Forsvarsministeren ikke skulle ha fått kjennskap til samtlige varsler, synes lite trolig. Før det kan bringes klarhet over dette, må det bringes på det rene hva Generalstaben og Admiralstaben foretok seg med de meldinger som ble mottatt fra Utenriksdepartementet.

Flere av Utenriksdepartementets funksjonærer, hvoriblant undertegnede, var tidlig på formiddagen mandag 8. april og vi syntes i Utenriksdepartementet at det var påfallende at det ikke kom noen henvendelse fra den tyske legasjon i denne anledning. Legasjonen hadde tidligere alltid vært meget rask med sine henvendelser og protester når det forelå en påstått eller virkelig krenkelse av Norges nøytralitet, og ettersom dagen gikk den 8. april uten at vi hørte noe fra legasjonen, bestyrket det oss i vår tro på at tyskerne denne gang ville velge en voldsommere fremgangsmåte.

Jeg forlot Utenriksdepartementet ca kl. 23 den 8. april og så vidt jeg vet da bare vakthavende sekretær tilbake i departementet. Da den første flyalarm gikk (så vidt jeg husker kl. 23.00), gikk jeg straks tilbake til departementet hvor nå telefonmeldinger fra Admiralstaben om de tyske skips bevegelser mot Oslofjorden begynte å strømme inn. Utenriksminister Koht innfant seg i departementet ca. kl. 0.30 den  9. april og Statsministeren var da nettopp i telefonen og meddelte at regjeringen var innkalt til møte i Utenriksdepartementet kl. 1. En del av Utenriksdepartementets funksjonærer innfant seg etter hvert i departementet, en del ble tilkalt pr. telefon eller avhentet.

Jeg fikk beskjed om å motta minister Bräuer [tysk minister]som telefonisk varslet sin ankomst til kl. 4.30. I samme øyeblikk jeg førte ham inn på Utenriksrådets værelse, hvor Utenriksministeren ville motta ham, gikk luftalarmen nr. 2, og denne gang også det elektriske lys. Jeg førte ham og den ledsagende sekretær inn i departementets bibliotekværelse hvor vi hadde stearinlys og hvor Utenriksministeren straks innfant seg. Etter at Utenriksministeren var gått inn til regjeringen med det memorandum (ultimatum) som minister Bräuer hadde med seg, begynte Bräuer å gå nervøst opp og ned på gulvet, Herunder uttalte han omtrent følgende: «Denne krig, ja, jeg mener nå krigen mellom Tyskland og England, er den mest vanvittige krig som noensinne er kommet i gang, den kan kun gi et resultat, nemlig at de to land ødelegger hverandre».

London 25. april 1942

(u) Chr. R. Reusch [byråsjef/kontorsjef i Utenriksdepartementet]