Harald Hårfagre og hans sønner hadde sin maktbase på Vestlandet. I Trøndelag var ladejarlene de reelle overhodene, mens danekongene i lange perioder kontrollerte Viken.
Med Olav Haraldssons fall i 1030 ble Norge del av det danske riket. Da Knut den mektige døde i 1035, falt imidlertid det danske herredømmet over Norge – og England – sammen som et korthus.
Samkongedømmet
Etter 1035 ble Norge styrt av norske konger, som tidvis også gjorde krav på Danmark. Ofte var det flere konger samtidig, de delte makten i landet som «samkonger».
Kongens makt lå som en tynn hinne over selvstyrte lokalsamfunn. Kongene reiste rundt fra kongsgård til kongsgård med krigerfølget sitt. Reisingen var en nødvendighet både av materielle og av maktpolitiske hensyn – for å sikre forsyninger og kontroll.
Samkongedømmet var en hensiktsmessig måte å styre landet på, fordi de store avstandene gjorde det vanskelig for én konge å kontrollere hele riket. Samkongene var imidlertid sjelden gode venner, og rivaliseringen mellom dem var nærmest permanent.
«Borgerkrigene»
«Borgerkrigene» regnes ofte fra Sigurd Jorsalfars død i 1130, da det oppstod åpen konflikt mellom Sigurds sønn Magnus og Harald Gille. Da Magnus Erlingsson ble kronet til konge med kirkens velsignelse i 1163, syntes borgerkrigene å være over.
Stridighetene fortsatte imidlertid da Sverre Sigurdsson kom til Norge fra Færøyene i 1177. I sju år førte han en geriljaaktig krig mot kong Magnus Erlingsson, som endte med at Magnus falt i 1184. Deretter fulgte en langtrukken stillingskrig mot baglerne fra 1196.
Etter Sverres død i 1202 nærmet partene seg hverandre, men det var ikke før i 1240 at det siste opprøret mot kongemakten ble slått ned.
Hvorfor borgerkriger?
Spørsmålet om hva som var årsakene til borgerkrigene, har vært mye diskutert blant norske historikere. Mange har ment at urolighetene skyldtes en tiltakende ressurskrise i Norge.
Andreas Holmsen mente at ressurskrisen rammet bøndene hardest, som følge av at befolkningen vokste uten at ressursene vokste tilsvarende. Resultatet var at bøndene i økende omfang gikk fra å være selveiere til å bli leilendinger.
Mot dette har Sverre Bagge hevdet at krisen rammet stormennene, som fikk færre ressurser etter at vikingferdene opphørte og kongen gav jord til kirken i stedet for til dem.
En tredje forklaring er at de økte stridighetene fra midten av 1100-tallet skyldtes ytre faktorer. I 1163 ble Magnus Erlingsson kronet til konge som den første i Norden. Dette gav opphav til en ideologisk dragkamp som kulminerte da kong Sverre ble lyst i bann av paven. I tillegg blandet danskekongene seg inn i norske forhold etter lengre tids fravær på grunn av indre svekkelse.