Kongen var lite til stede i det daglige bygdelivet i Telemark, der bøndene eide det aller meste av jorda og ikke betalte faste skatter til noen av øvrighetsmaktene. Dette bidro trolig til at bøndene derfra hadde lavere toleranse for det de oppfattet som urimelige pålegg fra kongemakten.
Bondeopprøret i 1438
I 1438 gjorde bønder, blant annet fra Telemark, opprør mot skattekravene fra kongens ombudsmenn. Med Hallvard Gråtopp i spissen marsjerte de mot Oslo for å «fordærve oc skade byen». Bondeflokken ble raskt nedkjempet og bøndene ilagt strenge straffer.
Man får inntrykk av at dette var en gjeng primitive og ugudelige bønder som hadde brutt opp i blindt raseri mot øvrigheten. Men opprørskheten var ikke noe som gjaldt særskilt i Telemark. På vei mot Oslo fortelles det at opprørsflokken fikk følge av bønder fra Asker og Bærum – bønder som trolig hadde vært med på et mye bredere bondeopprør to år tidligere på Østlandet.
Bønder gjorde ikke opprør fordi de var primitive eller dårlig integrert i samfunnet, men fordi de hadde lav terskel for hva de godtok fra øvrigheten. At telene ikke betalte tiende, betyr likeledes ikke at de var ukristelige. Helt fram til 1800-tallet hadde de klokkertro på at krusifiksene i Røldal og Hegland kirke kunne helbrede folk.
Lokal manøvrering
I Øvre Telemark foregikk det en kontinuerlig dragkamp om eiendom, makt og sosiale posisjoner. Rivaliseringen foregikk mest innenfor et sjikt av ledende slekter i regionen, men de var knapt nok hevet over den jevnere bondestanden. Noen ganger kunne konfliktene ende i drap og hevndrap, men som regel foregikk de i mindre blodige former.
Både slektskap, ekteskap og jord var ressurser som ble tatt i bruk i en dragkamp som var relativt åpen, og der stadig nye allianser og fiendskap oppstod.
Komplisert maktspill
Flere faktorer medvirket til at dette maktspillet var usedvanlig åpent og komplisert. For det første ble slektskap regnet gjennom både manns- og kvinneledd. Det innebar at alle søsken hadde arverett. Mange søsken betydde dermed fare for at hele gården måtte selges eller forpaktes bort, fordi ingen hadde råd til å betale ut de andre.
For det andre var eiendom delt inn i skyldparter. Oslobiskopen hadde parter i nesten 10 000 gårder i sitt stift. Få bønder eide hele bruk. De fleste eide parter i ett eller flere bruk, og kanskje i helt andre bruk enn de selv drev.
I Telemark var taksten på gårder høy, for å sikre at bøndene beholdt råderetten over egen jord. Det førte til at spillet om jord ble svært komplisert.
Bønder ordner opp selv
I mer sentrale bygder gjorde kirken og kongedømmet seg mer gjeldende i det bygdekommunale livet, men det er ikke sikkert at selve dynamikken i lokalsamfunnet var så forskjellig fra Øvre Telemark. Steinar Imsen bruker begrepet «bondekommunalisme» om styringen av lokalsamfunn i senmiddelalderens Norge. Bøndene var vant til å styre seg selv, ikke bare ved konfliktløsning, men også når de skulle løse fellesoppgaver som vei- og brobygging, fattigforsorg og vedlikehold av kirker.
Kongemakten hadde få alternativer til å samarbeide med bøndene om slike bygdekommunale oppgaver. Kommandolinjen mellom kongemakt og lokalsamfunn var dessuten kronglete i senmiddelalderen, da lensherrene med sine futer tidvis opptrådte svært så egenmektig.
Først etter reformasjonen kan vi se tegn på at dette mellomleddet begynte å bli noe svakere. Og det var ikke før mot slutten av 1600-tallet at kongemakten virkelig satte inn en offensiv mot den lokale konfliktkulturen som vi ser så tydelig i Telemark.