print logo

1830–1870: bygging av stat og nasjon

To store oppgaver stod foran det (nesten) frie Norge fra 1814: å bygge en stat og å skape en nasjon. Det første var en formell og konkret oppgave: staten skulle organiseres i et statsapparat og institusjoner bygges. Den andre var kulturell og i tråd med hva som skjedde i mange land, nemlig nasjonsbyggingen. Begge skjøt fart fra 1830-årene.

Den nye hovedstaden, Christiania, ble sentrum for statsapparatet. Det bestod av en nasjonalforsamling (Stortinget), en regjering delt med Stockholm og seks departementer. Landet fikk en høyesterett og en nasjonalbank. Et universitet var grunnlagt i 1811. Et embetsverk, administrativt, rettslig, kirkelig og militært, var spredt utover landet. En offentlig politisk kultur vokste fram. Det lokale selvstyret gjennom formannskapslovene var en viktig del av denne. Bøndenes innflytelse økte.

Nasjonsbyggingen fram til 1870 tok flere former, dels som resultat av en plan for styring av landet. Veier, skipsruter, fyr og havner, jernbane og telegraf ble bygget ut. Bankvesenet, skolevesenet og andre nasjonale etater bandt også landet sammen. Dette la grunnlag for industrialisering fra 1840-årene og en særdeles sterk økonomisk vekst. Skipsfarten opplevde en glanstid.

En annen type nasjonsbygging bestod i å søke etter kulturelle elementer som var spesifikt norske, i språk, historie, musikk og det sosiale livet allment ‒ og i norske landskapsformer og natur. Bondekulturen ble spesielt dyrket i den nasjonalromantiske bevegelsen.

Mer om perioden 1830–1870: bygging av stat og nasjon

Forfattere i denne perioden